ELV

Det hebraiske uttrykket nahạr betegner en elv, det vil si en betydelig vannmengde som strømmer nokså konstant i et naturlig leie. En wadi, eller en elvedal (hebr. nạchal), vil derimot ofte være tørr, men vil noen ganger føre anselige mengder vann. Blant de viktigste elvene som er omtalt i Bibelen, er Hiddekel (Tigris), Eufrat, Jordan, Abana og Parpar. (1Mo 2: 14; 2Kg 5: 10, 12) Nilen er også omtalt, men ikke ved navnet Nilen; i stedet brukes uttrykket jeʼọr, som også kan bety «strøm», «elv», «flod», «kanal» (Jes 33: 21) og «vannførende gang» (Job 28: 10). Sammenhengen viser når det med uttrykket jeʼọr siktes til Nilen. Derfor forekommer navnet Nilen i bibeloversettelser. – 1Mo 41: 17, 18.

«Egypt-elven» (1Mo 15: 18) kan være identisk med «Egypt-elvedalen» (4Mo 34: 5). – Se SJIKOR.

Eufrat er ofte ganske enkelt omtalt som «Elven». (Jos 24: 2, 3; Esr 8: 36; Jes 7: 20; 27: 12; Mi 7: 12) Som den lengste og viktigste elven i Sørvest-Asia var Eufrat «den store elven» for hebreerne. (1Mo 15: 18) Uttrykket «Elven» var derfor ikke flertydig.

Med Jehovas hjelp greide kong David å flytte det lovte lands grense helt til Eufrat. (1Kr 18: 3–8) Om hans sønn Salomo ble det sagt: «Han skal ha undersåtter fra hav til hav og fra Elven [Eufrat] til jordens ender.» (Sl 72: 8) Disse ordene gjentas i Sakarjas profeti, hvor de peker fram til Messias’ verdensomfattende herredømme. – Sak 9: 9, 10; jf. Da 2: 44; Mt 21: 4, 5.

Den første elven som er nevnt i Bibelen, er en som etter alt og dømme hadde sitt utspring i Eden, og som vannet den hagen som Jehova hadde plantet som et hjem for Adam og Eva. Denne elven delte seg og ble til fire hovedelver, nemlig Pisjon, Gihon, Hiddekel og Eufrat. De områdene som nevnes i forbindelse med de fire elvene (Havila, Kusj og Assyria), fantes i tiden etter vannflommen. (1Mo 2: 10–14) Det ser således ut til at Moses, som skrev beretningen, brukte benevnelser som var kjent på hans tid, for å angi hvor Edens hage lå. Det kan derfor ikke fastslås med sikkerhet om det som blir sagt om elvene Pisjons, Gihons og Hiddekels løp, gjelder tiden før vannflommen eller tiden etterpå. Hvis beskrivelsen gjelder tiden før vannflommen, kan selve flommen godt ha bidratt til å endre disse elvenes løp. Hvis det siktes til tiden etter vannflommen, kan det være at andre naturfenomener, for eksempel jordskjelv, senere har fått dem til å skifte løp, slik at noen av dem er blitt vanskelige å identifisere.

Brukt billedlig. Elver hindret fiendtlige hærer i å rykke fram og spilte en viktig rolle for forsvaret av visse byer, blant annet Babylon. Jerusalem hadde imidlertid ikke noen elv som utgjorde et naturlig forsvarsverk, men Jehova Gud ble beskrevet som kilden til en veldig elv som beskyttet Jerusalem. Fiender som måtte komme mot Jerusalem lik en fiendtlig galeiflåte, skulle bli rammet av katastrofe. – Jes 33: 21, 22; se GALEI.

Den katastrofe som er forbundet med at en elv går over sine bredder, blir brukt som bilde på at en fiendtlig hær foretar en invasjon. – Jes 8: 7.

Vann er en betingelse for liv, og Jehova omtales som kilden til levende vann. (Jer 2: 13) Men de frafalne israelittene vendte sin oppmerksomhet mot Egypt og Assyria. Det var derfor Jehova sa gjennom sin profet Jeremia: «Hva har du å gjøre på Egypts vei for å drikke Sjikors vann? Og hva har du å gjøre på Assyrias vei for å drikke Elvens vann? . . . Vit da og se at det er noe ondt og bittert at du forlater Jehova din Gud.» (Jer 2: 18, 19) Også i Åpenbaringen 8: 10 og 16: 4 hentydes det tydeligvis til symbolsk vann som kommer fra mennesker, og som blir regnet for å være livsviktig.

’Elven med livets vann’ (Åp 22: 1) er behandlet i artikkelen LIV (Elven med livets vann).