ISAK

[latter].

Den eneste sønnen Abraham fikk med sin hustru Sara. Han var et viktig ledd i den slektslinjen som førte fram til Kristus. (1Kr 1: 28, 34; Mt 1: 1, 2; Lu 3: 34) Isak ble avvent da han var omkring 5 år, ble så godt som ofret da han kan ha vært 25, ble gift da han var 40, ble far til tvillinggutter da han var 60, og døde da han var 180 år gammel. – 1Mo 21: 2–8; 22: 2; 25: 20, 26; 35: 28.

Isak ble født under høyst usedvanlige omstendigheter. Både hans far og hans mor var svært gamle, og Sara hadde for lenge siden sluttet å ha menstruasjon. (1Mo 18: 11) Da Gud sa til Abraham at Sara skulle føde en sønn, lo han derfor ved tanken på dette og sa: «Skal det fødes en hundre år gammel mann et barn, og skal Sara, ja en nitti år gammel kvinne, føde?» (1Mo 17: 17) Da Sara hørte hva som skulle skje, lo hun også. (Se LATTER.) Året etter, «til fastsatt tid», ble barnet født, og det ble derved bevist at ’ikke noe er for usedvanlig for Jehova’. (1Mo 18: 9–15) Da utbrøt Sara: «Gud har beredt meg latter.» Og hun sa videre: «Enhver som hører om det, kommer til å le av meg.» Akkurat som Jehova hadde sagt, fikk gutten meget passende navnet Isak, som betyr «latter». – 1Mo 21: 1–7; 17: 19.

Som medlem av Abrahams husstand og arving til løftene ble Isak omskåret på den åttende dag, i samsvar med Guds befaling. – 1Mo 17: 9–14, 19; 21: 4; Apg 7: 8; Ga 4: 28.

Hvor gammel var Isak da han ble avvent?

Den dagen Isak ble avvent, stelte Abraham i stand en stor fest. Det var tydeligvis ved denne anledningen Sara la merke til at Ismael «drev gjøn» med sin yngre halvbror, Isak. (1Mo 21: 8, 9) I noen oversettelser (JB, Mo, RS) sies det at Ismael bare «lekte» med Isak, det vil si, slik barn leker. Men det hebraiske ordet tsachạq, som er brukt her, kan også assosieres med noe fornærmelig. Når det forekommer i andre skriftsteder (1Mo 19: 14; 39: 14, 17), blir det for eksempel i de samme oversettelsene gjengitt med ’spøke’ eller ’drive gjøn’ og ’fornærme’.

Den måten 1. Mosebok 21: 9 er gjengitt på i flere targumer og i den syriske oversettelsen Peshitta, tyder på at Ismael «spottet» Isak. Om ordet tsachạq heter det i Cooks Commentary: «I denne passasjen betyr det sannsynligvis, slik det vanligvis er blitt forstått, ’spottende latter’. Abraham hadde ledd av glede ved tanken på Isak, og Sara hadde ledd i vantro, og nå lo Ismael hånlig, sannsynligvis med sikte på å forfølge og tyrannisere ham.» Apostelen Paulus bringer under inspirasjon avgjørende klarhet i saken når han tydelig viser at det Ismael gjorde overfor Isak, var å plage og forfølge ham, ikke å leke med ham. (Ga 4: 29) I neste vers (1Mo 21: 10) sier Sara med ettertrykk: «Denne slavekvinnens sønn skal ikke bli arving sammen med min sønn, med Isak!» På denne bakgrunn mener noen kommentatorer at Ismael (som var 14 år eldre enn Isak) kanskje yppet strid og hånte Isak i forbindelse med arveretten.

Jehova hadde sagt til Abraham at hans ætt skulle bo som utlendinger i et fremmed land og bli plaget i 400 år, og denne plagingen opphørte da Israel ble utfridd av Egypt i 1513 f.v.t. (1Mo 15: 13; Apg 7: 6) Når man regner 400 år bakover i tiden fra dette tidspunktet, kommer man til 1913 f.v.t. Plagingen må altså ha begynt i dette året, og det må også ha vært i dette året Isak ble avvent, ettersom disse to begivenhetene, det at han ble avvent, og det at han ble plaget av Ismael, rent tidsmessig blir knyttet til hverandre i beretningen. Dette innebærer at Isak var omkring fem år gammel da han ble avvent, siden han ble født i 1918 f.v.t. Da han ble født, begynte for øvrig de 450 årene som er nevnt i Apostlenes gjerninger 13: 17–20, en tidsperiode som endte omkring 1467 f.v.t., da Josvas felttog i Kanaan var over og landet ble fordelt mellom de forskjellige stammene.

I vår tid, da mange kvinner i den vestlige verden enten ikke ammer sine barn i det hele tatt eller bare ammer dem i seks til ni måneder, kan fem år med amming fortone seg som en utrolig lang periode. Men dr. D.B. Jelliffe skriver at barn mange steder i verden ikke blir avvent før de er mellom ett og et halvt og to år gamle, og i Arabia pleier mødre å amme sine barn i mellom 13 og 32 måneder. Medisinsk sett er det normalt mulig å fortsette å amme inntil det er gått noen måneder av neste svangerskap. – Infant Nutrition in the Subtropics and Tropics, Genève 1968, s. 38.

I middelalderens Europa var barn gjennomsnittlig to år gamle når de ble avvent. I makkabeertiden (første og andre århundre f.v.t.) gav kvinner sine sønner die i tre år. (2. Makkabeerbok 7: 27) For fire tusen år siden var tilværelsen ikke så hektisk, og folk følte ikke slik som i dag, da levetiden er mye kortere, at de var nødt til å presse så mye inn i sin begrensede tid. Det er derfor lett å forstå at Sara kan ha ammet Isak i fem år. Dessuten var han Saras eneste barn, som hun fikk etter mange års ufruktbarhet.

Villig til å la seg ofre. Etter at det er fortalt at Isak ble avvent, sies det ikke noe mer om hans barndom. Han blir først omtalt på nytt da Gud sier til hans far, Abraham: «Jeg ber deg, ta din sønn, din eneste sønn, som du elsker så høyt, Isak, og dra til Moria-landet og ofre ham der som et brennoffer.» (1Mo 22: 1, 2) Etter en tre dagers reise kom de til det stedet Gud hadde utpekt. Isak bar veden, og hans far bar ilden og slaktekniven. «Men hvor er sauen til brennofferet?» spurte Isak. Svaret var: «Gud skal skaffe til veie for seg sauen.» – 1Mo 22: 3–8, 14.

Da de kom fram, bygde de et alter og la veden til rette. Deretter ble Isak bundet på hender og føtter og lagt oppå veden. Da Abraham løftet kniven, ble han stanset av Jehovas engel. Abraham hadde vist tro og ble ikke skuffet. Jehova skaffet til veie en vær som hadde satt seg fast i et kratt der på fjellet, og som kunne ofres som et brennoffer i stedet for Isak. (1Mo 22: 9–14) Abraham, som «regnet med at Gud til og med kunne oppreise ham [Isak] fra de døde», fikk ham derved også «på en billedlig måte» tilbake fra de døde. – He 11: 17–19.

Denne dramatiske hendelsen var ikke bare et bevis for Abrahams tro og lydighet. Den var også et bevis for hans sønn Isaks tro og lydighet. Ifølge den jødiske overlevering, som er nedskrevet av Josefus, var Isak 25 år gammel på dette tidspunktet. Han var iallfall gammel nok og sterk nok til å bære en anselig mengde med ved opp på et fjell. Hvis han hadde villet sette seg opp mot Jehovas befalinger, kunne han derfor ha satt seg til motverge og stått seg mot sin 125 år gamle far da tiden var inne til å binde ham. (Jewish Antiquities, I, 227 [xiii, 2]) I stedet underkastet han seg og lot faren gå i gang med å frambære ham som et offer i samsvar med Guds vilje. På grunn av denne tilkjennegivelsen av Abrahams tro gjentok og utvidet Jehova sin pakt med Abraham, en pakt som han overførte til Isak etter Abrahams død. – 1Mo 22: 15–18; 26: 1–5; Ro 9: 7; Jak 2: 21.

Enda viktigere er det at denne hendelsen utgjorde et stort profetisk drama som viser hvordan Kristus Jesus, den større Isak, til fastsatt tid skulle være villig til å gi sitt menneskeliv som Guds Lam til frelse for menneskene. – Joh 1: 29, 36; 3: 16.

Ekteskap og familie. Etter at Isaks mor døde, mente hans far at tiden var inne til at hans sønn burde gifte seg. Men Abraham ville ikke at Isak skulle gifte seg med en hedensk kanaaneer. Som patriark sendte han sin betrodde tjener til sine slektninger i Mesopotamia for at han skulle finne fram til en kvinne av semittisk avstamning som også tilbad Abrahams Gud, Jehova. – 1Mo 24: 1–9.

Det var helt opplagt at oppdraget ville bli fullført på en vellykket måte, for hele saken var fra første stund lagt i Jehovas hender. Det viste seg at Guds valg falt på Isaks slektning Rebekka, og hun var på sin side villig til å forlate sine slektninger og sin familie og følge med karavanen tilbake til Negev-landet, hvor Isak bodde. I beretningen om det første møtet mellom de to heter det til slutt: «Så førte Isak henne inn i sin mor Saras telt. Slik tok han Rebekka til ekte, og hun ble hans hustru; og han fikk henne kjær, og Isak fant trøst etter tapet av sin mor.» (1Mo 24: 67) Isak var da 40 år gammel, noe som betyr at ekteskapet ble inngått i 1878 f.v.t. – 1Mo 25: 20.

Av den historiske beretningen om Isak framgår det at Rebekka fortsatte å være ufruktbar i 20 år. Det gav Isak anledning til å vise om han i likhet med sin far hadde tro på Jehovas løfte om at alle jordens slekter skulle bli velsignet gjennom en ætt som ennå var ufødt, og dette gjorde han ved at han stadig bad Jehova om å få en sønn. (1Mo 25: 19–21) Liksom i tilfellet med ham selv ble det også nå vist at løftets ætt ikke ville komme som et ledd i begivenhetenes naturlige gang, men ved at Jehova grep inn med sin kraft. (Jos 24: 3, 4) I 1858 f.v.t., da Isak var 60 år gammel, fikk han endelig tvillingene Esau og Jakob, en dobbelt velsignelse. – 1Mo 25: 22–26.

På grunn av en hungersnød flyttet Isak med sin familie til Gerar i filisternes område. Jehova hadde sagt at han ikke skulle dra ned til Egypt. Det var ved denne anledningen Jehova bekreftet at det var hans hensikt å oppfylle Abrahamsløftet gjennom Isak, idet han gjentok hva det gikk ut på: «Jeg vil gjøre din ætt tallrik som himlenes stjerner, og jeg vil gi din ætt alle disse landene; og ved hjelp av din ætt skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg.» – 1Mo 26: 1–6; Sl 105: 8, 9.

I filisternes land, hvor innbyggerne ikke var særlig vennlig stemt overfor ham, tydde Isak i likhet med sin far, Abraham, til en list ved å si at hans hustru var hans søster. Etter en tid begynte filisterne å misunne Isak fordi Jehovas velsignelse hvilte over ham. Han ble derfor nødt til å flytte, først til Gerar-elvedalen, og deretter til Beʼer-Sjeba ved utkanten av det tørre Negev-området. Mens han var her, kom de tidligere fiendtligsinnete filisterne for å få i stand «en forpliktende ed», eller en høytidelig fredsavtale, mellom ham og dem, siden de erkjente at han var «Jehovas velsignede». På dette stedet fant Isaks menn vann, og Isak kalte stedet Sjiba. «Av den grunn er byens navn Be’er-Sjeba [som betyr «edsbrønnen» eller «sjubrønnen»] den dag i dag.» – 1Mo 26: 7–33; se BE’ER-SJEBA.

Isak hadde alltid vært glad i Esau fordi han var friluftsmann, jeger og en villmarkens mann. Dette betydde nemlig ’vilt i Isaks munn’. (1Mo 25: 28) Da Isaks syn begynte å svikte og han følte at han ikke hadde lenge igjen å leve, gjorde han seg derfor klar til å gi Esau den velsignelsen som var tiltenkt den førstefødte. (1Mo 27: 1–4) Det er uvisst om han ikke var klar over at Esau hadde solgt sin førstefødselsrett til sin bror Jakob, og om han ikke husket hva Gud hadde sagt før de to guttene ble født, nemlig at «den eldste skal tjene den yngste». (1Mo 25: 23, 29–34) Hvordan det nå enn forholdt seg, så husket Jehova det, og det gjorde også Rebekka, som var snar til å ordne det slik at Jakob fikk velsignelsen. Da Isak fikk kjennskap til hvordan dette var blitt oppnådd ved list, avstod han fra å forandre på det som var skjedd, og som åpenbart var Jehovas vilje i denne saken. Isak forutsa også at Esau og hans etterkommere skulle bo langt borte fra de fruktbare markene, at de skulle leve ved sverdet, og at de til slutt skulle bryte Jakobs åk av sin nakke og ikke lenger være hans tjenere. – 1Mo 27: 5–40; Ro 9: 10–13; se ESAU.

Isak sendte deretter Jakob til Paddan-Aram for å forhindre at han giftet seg med en kanaaneisk kvinne, slik hans bror, Esau, hadde gjort, til gremmelse for sine foreldre. Da Jakob kom tilbake mange år senere, bodde Isak i Kirjat-Arba, det vil si Hebron, i et fjellområde. Her døde Isak i en alder av 180 år, «gammel og mett av dager». Dette var i 1738 f.v.t., året før hans sønnesønn Josef ble innsatt som førsteminister i Egypt. Isak ble begravet i Makpela-hulen, hvor hans foreldre og hans kone tidligere var gravlagt, og hvor hans sønn Jakob senere skulle bli begravet. – 1Mo 26: 34, 35; 27: 46; 28: 1–5; 35: 27–29; 49: 29–32.

Betydningen av andre henvisninger til Isak. Gjennom hele Bibelen blir Isak nevnt en rekke ganger i det kjente uttrykket «Abraham, Isak og Jakob». Noen ganger blir dette uttrykket nevnt i tilknytning til Jehova, den Gud disse patriarkene tilbad og tjente. (2Mo 3: 6, 16; 4: 5; Mt 22: 32; Apg 3: 13) Andre ganger blir det nevnt i forbindelse med den pakten Jehova inngikk med dem. (2Mo 2: 24; 5Mo 29: 13; 2Kg 13: 23) Jesus brukte dessuten dette uttrykket på en billedlig måte. (Mt 8: 11) I ett tilfelle blir Isak, patriarken, nevnt i en hebraisk parallellisme sammen med sine etterkommere, nasjonen Israel. – Am 7: 9, 16.

Som Abrahams ætt var Isak et bilde på Kristus, den som de evige velsignelser kommer gjennom. Som det står skrevet: «Nå ble løftene uttalt til Abraham og til hans ætt. Det sies ikke: ’Og til ætter’, som når det er mange slike, men som når det er én: ’Og til din ætt’, som er Kristus.» I videre forstand var Isak også et bilde på dem som «hører Kristus til», og som virkelig er «Abrahams ætt, arvinger ifølge et løfte». (Ga 3: 16, 29) De to guttene Isak og Ismael og deres mødre spilte også en rolle i «et symbolsk drama». Det kjødelige Israel ble (i likhet med Ismael) «født på kjødets måte», mens de som utgjør det åndelige Israel, «er barn som hører løftet til, slik som Isak var». – Ga 4: 21–31.

Isak blir også regnet som en del av den store «sky av vitner» som omgir oss, for han var blant dem som «ventet på den byen som har virkelige grunnvoller, den som har Gud til byggmester og opphavsmann». – He 12: 1; 11: 9, 10, 13–16, 20.