Abraham — et eksempel for alle som søker Guds vennskap
«Han vaklet ikke i troen . . . For han var overbevist om at det Gud hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre.» — ROMERNE 4: 19—21.
1. Hvorfor har Satan prøvd å få folk til ikke å tro på beretningen om Abraham?
GUDS ord, som vi har i Bibelen, er «levende og virkekraftig». (Hebreerne 4: 12) Beretningen om hvordan Jehova handlet med Abraham, er derfor en kilde til oppmuntring for alle som søker Guds vennskap, selv om den ble skrevet for over 3500 år siden. (Romerne 15: 4) Erkefienden, Satan, vet dette og har ved hjelp av religiøse ledere prøvd å få folk til å tro at denne beretningen bare er en myte. — 2. Korinter 11: 14, 15.
2. Hvordan så Jesu disipler på Abraham?
2 Historien om Abraham er en del av «den hele Skrift», som er «innblest av Gud», og er derfor sann og «nyttig til [kristen] lærdom». (2. Timoteus 3: 16, EN; Johannes 17: 17) Jesu første disipler var klar over dette, for Abraham blir nevnt 74 ganger i de kristne greske skrifter. I det trosstyrkende kapittel 11 i Hebreerne er det viet mer plass til ham enn til noen annen av Guds førkristne tjenere.
3. Hvilken stor ære fikk Abraham?
3 Abraham var ingen vanlig profet, for Jehova brukte ham i et stort «symbolsk drama» hvor patriarken fikk den store ære å spille rollen som et profetisk forbilde på Gud selv. (1. Mosebok 20: 7; Galaterne 4: 21—26, vers 24 fra NW) Jesus brukte derfor uttrykket «Abrahams fang» om det å ha en gunstig stilling innfor Gud. — Lukas 16: 22.
Hans første troshandling
4. Hvordan begynte Gud å handle med Abram?
4 Abram, som han opprinnelig het, vokste opp i Ur i Kaldea. Mens han bodde der, viste Jehova Gud seg for ham og sa: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» — 1. Mosebok 12: 1—3; 15: 7; Apostlenes gjerninger 7: 2, 3.
5. a) Hvordan må Guds løfte ha rørt Abrams hjerte? b) Hvordan reagerte Abram på løftet?
5 For en utfordring denne befalingen var! For å følge den måtte Abram forlate flotte omgivelser og sine slektninger og bo langt unna i et fremmed land. Men Abrams hjerte ble dypt rørt over Guds kjærlige løfte. Han var en barnløs gammel mann med en ufruktbar kone, så det virket som om hans navn snart skulle bli glemt. Guds løfte gav en forsikring om det motsatte: «Et stort folk» skulle utgå fra ham. Guds løfte innbefattet dessuten et godt budskap for hele menneskeheten, for det pekte fram mot en tid da alle folkeslag skulle bli velsignet. (Galaterne 3: 8) Abram viste tro på Jehovas løfte og forlot et sted som var sentrum for en høykultur. Bibelen sier at han «drog av sted uten å vite hvor han kom hen». — Hebreerne 11: 8.
6. a) Hvorfor sier 1. Mosebok 11: 31 at det var Tarah som drog av sted? (Apostlenes gjerninger 7: 2—4) b) På hvilke måter var Sara et eksempel for kristne kvinner i vår tid?
6 Abrams tro berørte også andre. De som tilhørte hans hus, også Tarah, hans far, og Lot, hans nevø, drog av sted sammen med ham. Men ettersom Tarah var det patriarkalske familieoverhodet, står det at det var han som tok de andre med seg. (1. Mosebok 11: 31) Det er verdt å merke seg hvordan Abram ble støttet av sin kone, Sarai, som senere fikk navnet Sara. Hun fant seg i å ha en lavere levestandard resten av livet. (1. Mosebok 13: 18; 24: 67) Abraham «sørget og gråt over Sara» da hun døde. (1. Mosebok 23: 1, 2) Fordi hun hadde en sterk tro og helhjertet underordnet seg under sin mann, blir hun for kristne kvinner holdt fram som et eksempel på sann åndelig skjønnhet. — Hebreerne 11: 11, 13—15; 1. Peter 3: 1—6.
7. På hvilke måter har kristne i vår tid vist at de har en slik tro som Abraham og Sara hadde?
7 Mange kristne i vår tid har vist at de også har en sterk tro, ved at de villig utbrer Guds budskap på steder hvor det er stort behov for Rikets forkynnere og for å bygge og drive nye avdelingskontorer hvor bibelsk litteratur trykkes og sendes ut. (Matteus 24: 14) Disse kristne har vært med på å adlyde befalingen: «Gå . . . ut og gjør alle folkeslag til disipler.» Når de har flyttet til et fremmed land, har de ofte måttet tilpasse seg en annen levestandard. Andre har brakt betydelige materielle offer for å gjøre disipler på sitt hjemsted. — Matteus 28: 19, 20.
Andre troshandlinger
8. Hva førte til at Jehova viste seg for Abram for andre gang?
8 Abram stanset i byen Karan og ble der til hans far, Tarah, døde. (1. Mosebok 11: 31, 32) Så krysset hans husstand elven Eufrat og drog sørover. Til slutt kom de fram til Sikem, midt i Kanaans land. For et flott syn Sikem må ha vært! Sikem ligger i en fruktbar dal mellom to fjellkjeder hvor Ebal-fjellet og Garisim-fjellet er de høyeste toppene. Sikem er blitt beskrevet som «Det hellige lands paradis». Det var passende at Jehova her viste seg for Abram igjen og sa: «Din ætt vil jeg gi dette landet.» — 1. Mosebok 12: 5—7.
9. a) På hvilken spesiell måte fortsatte Abram å vise tro? b) Hva lærer vi av dette?
9 Abram reagerte med en ny troshandling. Som beretningen sier: «Der bygde Abram et alter for [Jehova].» (1. Mosebok 12: 7) Det innebar sannsynligvis at han frembar et dyreoffer, for det hebraiske ordet for «alter» betyr «offersted». Senere gjentok Abram disse troshandlingene i andre deler av landet. Dessuten ’påkalte han Jehovas navn’. (1. Mosebok 12: 8; 13: 18; 21: 33) Det hebraiske uttrykket «påkalle navnet» betyr også «kunngjøre (forkynne) navnet». Abrams hus og kanaaneerne må ha hørt ham frimodig kunngjøre sin Guds, Jehovas, navn. (1. Mosebok 14: 22—24) Alle som søker Guds vennskap i vår tid, må også påkalle hans navn i tro. Det innbefatter at de må være med på å forkynne offentlig, «stadig bære fram for Gud [sitt] lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn [som kunngjør hans navn offentlig, NW]». — Hebreerne 13: 15; Romerne 10: 10, NW.
10. a) På hvilke andre måter viste Abram tro? b) Hvordan er han et eksempel for kristne familieoverhoder? (1. Timoteus 3: 12)
10 Abram viste sin tro på Jehova på mange andre måter også. Han brakte offer for fredens skyld og taklet kriser som oppstod, på en modig måte. (1. Mosebok 13: 7—11; 14: 1—16) Selv om han var rik, var han ikke materialistisk. (1. Mosebok 14: 21—24) Han var gjestfri og støttet gavmildt tilbedelsen av Jehova. (1. Mosebok 14: 18—20; 18: 1—8) Viktigst av alt var at han var et eksemplarisk familieoverhode og fulgte Jehovas befaling ved å pålegge sine sønner og etterkommere å «holde seg til [Jehovas] vei og gjøre det som er rett». (1. Mosebok 18: 19) Abrams hus gjorde dette og fulgte dermed en kurs som stod i skarp kontrast til den handlemåte som de seksuelt perverse kanaaneerne i nabobyene Sodoma og Gomorra fulgte. Abram ville så visst ikke ha tolerert slike grove synder i sitt hus. Noe som viser at han ledet sitt hus på en god måte, er at de som tilhørte hans hus, etterlignet ham ved å påkalle Jehovas navn i tro. — 1. Mosebok 16: 5, 13; 24: 26, 27; 25: 21.
«Han vaklet ikke i troen»
11. Hvordan klarte Abram å holde ut som innflytter i et fremmed land i 100 år?
11 Abrams sterke tro hjalp ham til å holde ut vanskeligheter han erfarte i de 100 årene han bodde blant mennesker som hevdet at landet var deres. (1. Mosebok 12: 4; 23: 4; 25: 7) Bibelen sier: «Han [levde] som innflytter i det landet Gud hadde lovt ham. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. For han ventet på byen [Guds rike] med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper. Hvis [han] hadde tenkt på det landet [han] drog ut fra, hadde [han] hatt tid [høve, NTM] til å vende tilbake.» — Hebreerne 11: 9, 10, 15; jevnfør Hebreerne 12: 22, 28.
12. Hvilken anledning kunne Abram tidlig ha benyttet seg av for å vende tilbake til Ur, og hvordan taklet han krisen?
12 Abram hadde ikke vært lenge i Kanaan da en alvorlig hungersnød gav ham «høve» til å «vende tilbake». Ur, som fikk vannforsyning fra de store vannmengdene i Eufrat, var ikke avhengig av direkte regn. Men istedenfor å vende tilbake dit viste Abram tro på Jehova og drog i motsatt retning, til Egypt. Det var risikabelt. Utlendingen Abram, som hadde en vakker kone, var i livsfare i dette fremmede landet. Men han tok sine forholdsregler ved å be Sarai holde skjult at de var gift. Jehova velsignet Abram for hans tro, og snart kunne han vende tilbake til det lovte land med større velstand enn han noen gang hadde hatt. — 1. Mosebok 12: 10 til 13: 2; 20: 12.
13. Hva er det at Sarai var ufruktbar, og at Abram holdt skjult at han var gift med henne, et bilde på?
13 Dette var også en del av det profetiske drama som Abram var med i uten å vite om det, og som vi skulle lære av. Sarai, som fortsatt var ufruktbar, var et bilde på Jehovas himmelske, hustrulignende organisasjon av lojale engler. Denne vakre, billedlige hustruen måtte vente i over 4000 år før hun kunne tilveiebringe den større Abrahams, Jehova Guds, sanne ætt. Den direkte forfølgelsen av Guds trofaste tjenere i alle disse årene med venting fikk det noen ganger til å virke som om Jehova hadde holdt skjult at han var hennes ektemann. — 1. Mosebok 3: 15; Jesaja 54: 1—8; Galaterne 3: 16, 27, 29; 4: 26.
14. a) Hvordan reagerte til slutt Sarai på at hun var ufruktbar? b) Hva skjedde da Abram var 99 år, og hvorfor?
14 Etter at Abram hadde holdt ut som utlending i ti år, hadde han fortsatt ingen sønn som arving. I sin fortvilelse bad Sarai ham inntrengende om å frembringe avkom ved hennes trellkvinne, Hagar. Abram gjorde som hun sa, og Ismael ble født. (1. Mosebok 12: 4; 16: 1—4, 16) Men den lovte ætt som skulle bringe velsignelse, skulle komme gjennom en annen. Da Abram var 99 år, ble navnet hans forandret til Abraham, for, som Gud sa: «Jeg gjør deg til far for mange folk.» Sarais navn ble forandret til Sara, og hun fikk løfte om at hun skulle føde en sønn. — 1. Mosebok 17: 1, 5, 15—19.
15. a) Hvorfor lo Abraham ved tanken på at Sara skulle føde ham en sønn? b) Hvordan viste Abraham igjen at han hadde en sterk tro?
15 Abraham (og senere Sara også) lo av denne tanken, for både han og Sara hadde mistet forplantningsevnen. (1. Mosebok 17: 17; 18: 9—15) Men de lo ikke fordi de ikke hadde tro. Som Bibelen forklarer: «Han vaklet ikke i troen . . . Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre.» (Romerne 4: 18—21) Den samme dagen beviste Abraham at han hadde en sterk tro. Som et tegn på Guds pakt med ham sa Jehova til Abraham at han og de mange mennene og guttene i hans hus skulle omskjæres. (1. Mosebok 15: 18—21; 17: 7—12, 26) Hvordan reagerte han på dette påbudet, som det ville medføre stor smerte å følge? «Samme dag tok Abraham . . . alle menn blant sine husfolk . . . og skar av forhuden på dem, slik Gud hadde sagt ham.» — 1. Mosebok 17: 22—27.
16. a) Hva skjedde den dagen Isak ble avvent? b) Hva var det at Hagar og Ismael ble jaget bort, et bilde på?
16 Året etter fødte Sara Isak, hvis navn betyr «Latter». (1. Mosebok 21: 5, 6) Etter hvert kom den tiden da han skulle avvennes. Under det gjestebudet som da ble holdt, ble Isak forfulgt av den sjalu Ismael. Det fikk Sara til å be Abraham inntrengende om å jage trellkvinnen, Hagar, og hennes sønn bort fra deres hus. Jehova Gud støttet Sara i det hun bad om. Selv om det gjorde Abraham vondt, gjorde han som hun sa. (1. Mosebok 21: 8—14) Ifølge Galaterne 4: 21—30 var dette et bilde på hvordan den større Abraham skulle avslutte sitt forhold til det kjødelige Israels nasjon. Som resten av menneskeheten var de født som syndens treller. (Romerne 5: 12) Men de forkastet også Jesus Kristus, Abrahams sanne Ætt, som kom for å frigjøre dem. (Johannes 8: 34—36; Galaterne 3: 16) Og akkurat som Ismael forfulgte Isak, forfulgte de den nyopprettede kristne menighet av det åndelige Israel, som var den sekundære del av Abrahams ætt. — Matteus 21: 43; Lukas 3: 7—9; Romerne 2: 28, 29; 8: 14—17; 9: 6—9; Galaterne 3: 29.
Hans største trosprøve
17. Hvordan ble Abrahams tro deretter satt på en hard prøve?
17 Det er usannsynlig at noen menneskelig far har hatt større kjærlighet til sin sønn enn den kjærlighet som den aldrende Abraham hadde til Isak. For et forferdelig sjokk det må ha vært for ham da han fikk denne befalingen: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!» — 1. Mosebok 22: 1, 2.
18. Hvordan reagerte Abraham på Jehovas befaling om å ofre Isak?
18 Det må ha vært vanskelig for Abraham å forstå grunnen til denne tunge befalingen. Likevel var han rask til å adlyde, som han pleide. (1. Mosebok 22: 3) Det tok tre pinefulle dager før han kom fram til det fjellet Jehova hadde valgt. Der bygde han et alter og la ved oppå. Før dette må han ha fortalt Isak om Guds befaling. Isak kunne lett ha løpt sin vei, men isteden lot han sin gamle far binde hendene og føttene hans og legge ham på alteret. (1. Mosebok 22: 4—9) Hva kan vi si var grunnene til at Isak var så lydig?
19. a) Hva kan vi si om hvorfor Isak modig gikk med på det som skulle skje? b) Hvordan kan kristne familier i vår tid lære noe av forholdet mellom Abraham og Isak?
19 Abraham hadde trofast oppfylt sine forpliktelser overfor Isak, de forpliktelser som er nevnt i 1. Mosebok 18: 19. Han hadde uten tvil fortalt Isak at Jehova har til hensikt å oppreise de døde. (1. Mosebok 12: 3; Hebreerne 11: 17—19) Isak på sin side var gjenstand for Abrahams dype kjærlighet og ville nok behage sin far i alt, særlig når det gjaldt å gjøre Guds vilje. Kristne familier i vår tid kan virkelig ta lærdom av dette. — Efeserne 6: 1, 4.
20. Hvordan adlød Abraham, og hvordan ble han belønnet?
20 Nå kom prøvens høydepunkt. Abraham tok kniven. Men da han skulle til å drepe sin sønn, stanset Jehova ham og sa: «Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.» (1. Mosebok 22: 11, 12) Hvor rikt ble ikke Abraham velsignet da han fikk høre Guds egen erklæring om hans rettferdighet! Han kunne nå være sikker på at han hadde oppfylt de kravene Gud stiller til ufullkomne mennesker. Noe som var viktigere enn det, var at det ble bekreftet at Jehova tidligere hadde vurdert hans tro riktig. (1. Mosebok 15: 5, 6) Etter dette ofret Abraham en vær som ble mirakuløst skaffet til veie for å erstatte Isak. Så hørte han Jehova bekrefte løftene i forbindelse med pakten ved å sverge en ed. Senere ble han kjent som Jehovas venn. — 1. Mosebok 22: 13—18; Jakob 2: 21—23.
21. Hvilket profetisk forbilde ble her skaffet til veie, og hva bør det oppmuntre oss til å søke?
21 Abrahams offer var «et forbilde» på noe. (Hebreerne 11: 19) Det var et forbilde på det smertelige, dyrebare offer Jehova Gud brakte da han sendte sin elskede Sønn til jorden for at han skulle dø som «Guds lam, som bærer verdens synd». (Johannes 1: 29) Og Isaks villighet til å dø er et forbilde på hvordan den større Isak, Jesus Kristus, i sin kjærlighet gikk med på å gjøre sin himmelske Fars vilje. (Lukas 22: 41, 42; Johannes 8: 28, 29) Til slutt, akkurat som Abraham fikk sin sønn levende tilbake fra alteret, fikk Jehova sin elskede Sønn tilbake fra de døde som en herlig åndeskapning. (Johannes 3: 16; 1. Peter 3: 18, EN) Hvor oppmuntrende er ikke alt dette for dem som søker Guds vennskap i dag!
22. Hvordan har en utvalgt gruppe mennesker hatt gagn av Guds uovertrufne kjærlighet?
22 Ved å vise tro på denne uovertrufne kjærlighetshandling som den større Abraham, Jehova Gud, har gjort, er en utvalgt gruppe mennesker blitt erklært rettferdige som Guds barn. (Romerne 5: 1, NW; 8: 15—17) De ble først valgt ut fra jødene og så fra hedningene, og de er virkelig blitt velsignet ved hjelp av Abrahams Ætt, Jesus Kristus. (Apostlenes gjerninger 3: 25, 26; Galaterne 3: 8, 16) De utgjør den sekundære del av Abrahams ætt. (Galaterne 3: 29) Til slutt er det 144 000 av dem, og i likhet med Jesus blir de oppreist til himmelsk liv etter at de har vært tro til døden. — Romerne 6: 5; Åpenbaringen 2: 10; 14: 1—3.
23. a) Hvordan blir millioner allerede nå velsignet gjennom resten av Abrahams ætt? (2. Korinter 5: 20) b) Hvilke ytterligere velsignelser kan den ’store skare’ vente?
23 Millioner fra alle nasjoner ’blir velsignet’ ved at de reagerer positivt på den kjærlige tjeneste som blir utført av den lille resten av Abrahams ætt. (1. Mosebok 22: 18) De er blitt begeistret over å lære hvordan syndige mennesker kan bli erklært rettferdige som Guds venner. Som følge av det nyter ’en stor skare av alle nasjoner’ Guds gunst. De har «vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod». De «tjener [Gud] dag og natt», akkurat som den salvede rest, som tar ledelsen. Denne store skare har det vidunderlige håp å oppnå evig liv i paradiset som jordiske ’Guds barn’. (Åpenbaringen 7: 9—17; 21: 3—5; Romerne 8: 21, NW; Salme 37: 29, NW) Men før slike velsignelser blir en realitet, er det noen viktigere begivenheter som må finne sted. Det skal vi se i den neste artikkelen.
Repetisjonsspørsmål
◻ Hvordan ble Abrahams og hans families tro satt på prøve?
◻ Hvordan har kristne i vår tid vist at de har en like sterk tro?
◻ På hvilke andre måter viste Abraham tro?
◻ Hvordan er Abraham, Sara og Isak eksempler for kristne familier?
◻ Hva var Abrahams største troshandling et forbilde på?