ISMAEL

(Ịsmael) [Gud hører (lytter)].

1. Den sønnen Abraham fikk med Hagar, Saras egyptiske slavekvinne. Han ble født i 1932 f.v.t., da Abraham var 86 år gammel. – 1Mo 16: 1–4, 11–16.

Da Abraham fikk vite at også Sara skulle få en sønn, som «konger over folkeslag» skulle komme fra, bad han til Gud for sin førstefødte: «Måtte Ismael få leve innfor deg!» Gud svarte at den sønnen han skulle få, Isak, skulle være paktens arving, men han tilføyde: «Hva Ismael angår, så har jeg hørt deg. Se, jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og gjøre ham meget, meget tallrik. Han skal visselig frambringe tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til en stor nasjon.» (1Mo 17: 16, 18–20) Ismael ble så omskåret, i en alder av 13 år, sammen med sin far og sin fars tjenere. – 1Mo 17: 23–27.

Et år senere ble Isak født. Ismael var da 14 år. (1Mo 16: 16; 21: 5) Fem år deretter, i 1913 f.v.t., den dagen da Isak ble avvent, ble Ismael grepet i å ’drive gjøn’ med sin yngre halvbror. (1Mo 21: 8, 9) Dette var ingen uskyldig barnelek fra Ismaels side. Neste vers i beretningen kan tyde på at han hånte Isak i forbindelse med arveretten. Apostelen Paulus sier at disse hendelsene var et «symbolsk drama», og han omtaler den dårlige behandlingen Isak fikk av Ismael, som var av halvt egyptisk herkomst, som forfølgelse. Dette var derfor begynnelsen på de forutsagte 400 år da israelittene skulle bli plaget, en periode som endte da de ble utfridd fra trelldommen i Egypt i 1513 f.v.t. – Ga 4: 22–31; 1Mo 15: 13; Apg 7: 6; se ISAK.

Fordi Ismael viste forakt for Isak, ble han og hans mor sendt bort fra Abrahams husstand, men ikke uten niste til reisen. Abraham «tok brød og en skinnflaske med vann og gav det til Hagar, idet han la det på hennes skulder, og barnet, og deretter sendte han henne bort». (1Mo 21: 14) Noen har oppfattet dette slik at også Ismael, som da var 19 år gammel, ble plassert på Hagars rygg, og slik blir det faktisk gjengitt i noen oversettelser. (NO, JB, Mo, Bagsters LXX) Men andre filologer mener at setningsdelen «idet han la det på hennes skulder» er parentetisk, at den er skutt inn som en forklaring på hvordan brødet og vannet ble båret. Hvis disse ordene blir satt i parentes eller skilt ut med komma foran og etter, blir derfor vanskeligheten eliminert. Professorene Keil og Delitzsch sier at ordene «og barnet» står til setningens hovedverb, nemlig «tok», og ikke til verbet «gav» eller verbet «la». «Barnet» blir knyttet til «tok» med konjunksjonen «og». Tanken er derfor denne: Abraham tok brød og vann og gav det til Hagar (idet han la det på hennes skulder), og han tok også barnet og gav det til henne. – Commentary on the Old Testament, 1973, bd. I, 1. Mosebok, s. 244, 245.

Hagar gikk seg øyensynlig vill i ødemarken ved Be’er-Sjeba. Da det ble slutt på vannet, ble Ismael utmattet, og «hun kastet barnet under en av buskene». (1Mo 21: 14, 15) Når det sies at hun «kastet barnet», innebærer ikke det at Ismael var et lite barn som hun holdt i armene sine. Det hebraiske ordet jẹledh (barn) betegner ikke nødvendigvis et lite barn, men blir ofte brukt om en halvvoksen gutt eller en ung mann. Da Josef som syttenåring ble solgt som slave, protesterte Ruben og sa: «Synd ikke mot barnet [vaijẹledh].» Og Lamek talte om «en ung mann [jẹledh]» som hadde gitt ham et slag. – 1Mo 42: 22; 4: 23; se også 2Kr 10: 8.

Det at Hagar «kastet» barnet ned, innebærer heller ikke at hun bar gutten i armene sine eller på ryggen. Hun støttet sannsynligvis sin utmattede sønn, men sluttet så plutselig å støtte ham, i likhet med dem som kom til Jesus med uføre og lemlestede og «nærmest kastet dem for hans føtter». – Mt 15: 30.

Gud handlet i samsvar med betydningen av Ismaels navn og «hørte» hans rop om hjelp og skaffet til veie det nødvendige vann. Dermed fikk gutten leve, og han ble bueskytter. Han bosatte seg i Paran-ødemarken som nomade og levde i samsvar med den profetien som ble uttalt om ham: «Han kommer til å bli en sebra av et menneske. Hans hånd vil være vendt mot alle, og alles hånd vil være vendt mot ham; og for ansiktet på alle sine brødre kommer han til å bo i telt.» (1Mo 21: 17–21; 16: 12) Hagar fant en egyptisk hustru til sin sønn, og han fikk etter hvert tolv sønner, som ble høvdinger og familieoverhoder innenfor den lovte ’store nasjon’ av ismaelitter. Ismael hadde også minst én datter, Mahalat, som ble gift med Esau. – 1Mo 17: 20; 21: 21; 25: 13–16; 28: 9; se ISMAELITT.

Da Ismael var 89 år gammel, var han sammen med Isak om å begrave deres far, Abraham. Deretter levde han videre i 48 år og døde i 1795 f.v.t., i en alder av 137 år. (1Mo 25: 9, 10, 17) Det står ikke noe om at Ismael ble begravet i Makpela-hulen, der hvor Abraham og Isak og deres hustruer ble begravet. – 1Mo 49: 29–31.

2. En etterkommer av Saul gjennom Jonatan; sønn av Asel av Benjamins stamme. – 1Kr 8: 33–38, 40; 9: 44.

3. Far til den Sebadja som ble innsatt av Jehosjafat til å ta seg av juridiske saker på vegne av kongen; han var av Juda stamme. – 2Kr 19: 8, 11.

4. En av de «hundremannsførerne» som sluttet pakt med øverstepresten Jehojada om å styrte den onde Atalja og sørge for at Jehoasj ble innsatt på tronen; sønn av Jehohanan. – 2Kr 23: 1, 12–15, 20; 24: 1.

5. Anføreren for dem som drepte stattholderen Gedalja bare tre måneder etter Jerusalems fall i 607 f.v.t.; sønn av Netanja, som var av den kongelige ætt. På den tid da stattholderen ble utnevnt av Nebukadnesar, var Ismael, sønn av Netanja, ute i marken som en av førerne for de militære styrkene. Senere kom han til Gedalja og trådte så etter alt å dømme ved ed inn i en pakt med stattholderen om fred og støtte. Men i all hemmelighet konspirerte Ismael med Ba’alis, ammonittenes konge, om å drepe Gedalja. Andre førere for de militære styrkene, deriblant Johanan, advarte Gedalja om Ismaels onde plan, men Gedalja trodde ikke på advarselen og ville ikke gi Johanan tillatelse til å slå Ismael i hjel. – 2Kg 25: 22–24; Jer 40: 7–16.

Da så Ismael og hans ti menn satt til bords hos Gedalja, reiste de seg og drepte sin vert og alle de jødene og kaldeerne som var sammen med ham. Dagen etter grep disse morderne 80 menn som hadde kommet fra Sikem, Sjilo og Samaria, og drepte alle unntatt ti av dem og kastet likene i den store cisternen som kong Asa hadde bygd. Deretter tok Ismael og hans menn resten av dem som bodde i Mispa, til fange og begav seg i vei til ammonittenes område. Mens de var underveis, kom Johanan og hans styrker fangene til unnsetning og befridde dem, men Ismael og åtte av hans menn unnslapp og fant tilflukt hos ammonittene. – 2Kg 25: 25; Jer 41: 1–18.

6. En av de prestene av Pasjhurs fedrehus som sendte bort sine fremmede hustruer på Esras tid. – Esr 10: 22, 44.