KVINNE

Voksen person av hunkjønn, en som er over pubertetsalderen. Det hebraiske ordet for kvinne er ʼisjsjạh (bokst.: «manninne»), og det blir også gjengitt med «hustru». På lignende måte blir det greske ordet gynẹ oversatt med både «kvinne» og «hustru».

Skapelsen. Før den første mannen, Adam, hadde bedt om å få en livsledsager, sørget hans Gud og Skaper for at han fikk en. Etter at Jehova hadde satt Adam i Edens hage og gjort ham kjent med loven om treet til kunnskap om godt og ondt, sa han: «Det er ikke godt for mennesket å fortsette å være alene. Jeg skal danne en hjelper til ham, som et motstykke til ham.» (1Mo 2: 18) Han påla ikke Adam å finne en livsledsager blant dyrene, men førte dem fram for ham for at han skulle gi dem navn. Adam hadde ingen tilbøyelighet til å ha seksuell omgang med dyr og kunne fastslå at det ikke fantes noen egnet livsledsager for ham blant dyrene. (1Mo 2: 19, 20) «Jehova Gud lot derfor en dyp søvn falle over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og lukket så kjøttet til over dets sted. Og Jehova Gud gikk i gang med å bygge en kvinne av ribbenet som han hadde tatt fra mennesket, og førte henne så til mennesket. Da sa mennesket: ’Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles Kvinne, for av mannen ble hun tatt.’» – 1Mo 2: 21–23.

Stilling og ansvarsoppgaver. Ettersom kvinnen ble skapt av en del av mannen, var hennes tilblivelse et resultat av at mannen først var blitt skapt. Ettersom hun var en del av mannen, «ett kjød» med ham, og hans motstykke og hjelper, var hun underordnet ham; han var hennes «hode». (1Kt 11: 3) Hun var også underlagt den loven Gud hadde gitt Adam om treet til kunnskap om godt og ondt. Hun var forpliktet til å arbeide med tanke på mannens beste. Sammen skulle de sette barn til verden og rå over dyrene. – 1Mo 1: 28; 2: 24.

Ettersom det normale for kvinner i bibelsk tid var å gifte seg, har de skriftsteder som taler om kvinnens ansvar og plikter, vanligvis tilknytning til hennes stilling som hustru. Alle kvinner i Israel var først og fremst forpliktet til å tjene og tilbe den sanne Gud, Jehova. Abigajil, som ble Davids hustru etter at hennes udugelige mann, Nabal, hadde dødd, var et eksempel hva dette angår. Nabal fulgte en ond handlemåte og nektet å hjelpe David, Jehovas salvede, med sine materielle midler, men Abigajil var klar over at hun som Nabals hustru ikke var forpliktet til å følge sin mann i en atferd som var i strid med Jehovas vilje. Jehova velsignet henne fordi hun hjalp hans salvede og viste at hun holdt fast ved den sanne tilbedelse. – 1Sa 25: 23–31, 39–42.

Kvinnen skulle for øvrig adlyde sin mann. Hun var forpliktet til å arbeide flittig til gagn for familien og å være til ære for sin mann, sitt «hode». Dette ville være til ære for henne selv. Ordspråkene 14: 1 sier: «Den kvinne som har sann visdom, har bygd opp sitt hus, men den dåraktige river det ned med sine egne hender.» Hun skulle alltid tale vel om sin mann og øke andres respekt for ham, og han skulle kunne være stolt av henne. «En dyktig hustru er en krone for sin eier, men som råttenskap i hans ben er den som handler skammelig.» (Ord 12: 4) Den ærefulle stilling og de privilegier hun har som hustru, og de velsignelser hun oppnår på grunn av sin trofasthet, sin flid og sin visdom, er beskrevet i Ordspråkene, kapittel 31. – Se HUSTRU.

En hebraisk kvinne som var mor, hadde det travelt med å lære barna sine rettferdighet, respekt og flid og gjorde ofte mye for å veilede sine eldre sønner og øve en god innflytelse på dem. (1Mo 27: 5–10; 2Mo 2: 7–10; Ord 1: 8; 31: 1; 2Ti 1: 5; 3: 14, 15) Døtrene ble først og fremst opplært til å bli gode hustruer ved at moren lærte dem å lage mat, veve og gjøre andre ting som hørte med til det å ta seg av en husholdning, mens faren lærte sønnene et håndverk eller et annet yrke. Hustruene kunne fritt uttale seg til sine menn (1Mo 16: 5, 6), og noen ganger hjalp de dem til å treffe riktige avgjørelser. – 1Mo 21: 9–13; 27: 46 til 28: 4.

Det var som regel foreldrene som valgte en brud til sin sønn. Under Moseloven hadde imidlertid piken uten tvil anledning til å gi uttrykk for sine følelser og sin vilje, slik som Rebekka tidligere hadde gjort. (1Mo 24: 57, 58) Man praktiserte polygami, men polygame forhold var regulert av Loven. Gud gjeninnførte den opprinnelige, monogame ekteskapelige ordning først da den kristne menighet ble opprettet. – 1Mo 2: 23, 24; Mt 19: 4–6; 1Ti 3: 2.

De militære lovene begunstiget både kvinner og menn, idet en nygift mann var fritatt for militærtjeneste i ett år. Dette gav paret mulighet til å benytte seg av retten til å få et barn, som ville være til stor trøst for moren mens mannen var borte, og i enda høyere grad hvis han skulle dø i striden. – 5Mo 20: 7; 24: 5.

Loven gjaldt i like høy grad menn som kvinner som hadde gjort seg skyldige i ekteskapsbrudd, incest, seksuell omgang med dyr og andre straffbare handlinger. (3Mo 18: 6, 23; 20: 10–12; 5Mo 22: 22) Kvinner skulle ikke gå i mannsklær, og menn skulle ikke gå i kvinneklær, ettersom det kunne bane vei for umoral, deriblant homoseksuell atferd. (5Mo 22: 5) Kvinner hadde del i sabbatens velsignelser, i lovene om nasireerløfte og i høytidene, ja i stort sett alle de foranstaltninger som hørte inn under Loven. (2Mo 20: 10; 4Mo 6: 2; 5Mo 12: 18; 16: 11, 14) Barn skulle ære og adlyde både sin mor og sin far. – 3Mo 19: 3; 20: 9; 5Mo 5: 16; 27: 16.

Privilegier i den kristne menighet. Når det gjelder dem som av Gud har fått det himmelske kall (He 3: 1) til å være medarvinger med Jesus Kristus, er det ingen forskjell mellom menn og kvinner i åndelig forstand. Apostelen skriver: «Dere er i virkeligheten alle Guds sønner ved deres tro på Kristus . . . det er verken mann eller kvinne; for dere er alle én i forening med Kristus Jesus.» (Ga 3: 26–28) De må alle gjennomgå en forandring med hensyn til sin natur når de blir oppreist, idet de får del i «guddommelig natur». (2Pe 1: 4) I denne tilstand vil ingen være kvinner, for det finnes ingen kjønnsforskjell blant åndeskapninger. Gud skapte de to kjønnene for at menneskene skulle kunne formere seg og frambringe flere jordiske skapninger.

Forkynnere av det gode budskap. Det var kvinner (i Joels profeti omtalt som «døtre» og ’tjenestekvinner’) blant dem som fikk den hellige ånds gaver på pinsedagen i år 33. Fra da av kunne de kristne kvinner som ble begunstiget med å få disse gavene, tale fremmede språk som tidligere hadde vært uforståelige for dem, og de kunne «profetere», noe som ikke nødvendigvis betyr at de kom med forutsigelser om viktige framtidige begivenheter, men at de forkynte bibelske sannheter. – Joe 2: 28, 29; Apg 1: 13–15; 2: 1–4, 13–18; se PROFETINNE.

De skulle ikke bare tale om bibelske sannheter med sine trosfeller. Før Jesus fór opp til himmelen, sa han til sine etterfølgere: «Dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner om meg både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden.» (Apg 1: 8) Da den hellige ånd deretter ble utgytt over dem på pinsedagen i år 33, fikk alle de omkring 120 disiplene (deriblant noen kvinner) kraft til å virke som hans vitner (Apg 1: 14, 15; 2: 3, 4), slik som det var forutsagt i Joels profeti (2: 28, 29), som Peter siterte ved denne anledningen. Det var således kvinner blant dem som hadde det ansvar å være vitner om Jesus «i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden». I overensstemmelse med dette skrev apostelen Paulus senere at Evodia og Syntyke i Filippi hadde «kjempet side om side med [ham] i forbindelse med det gode budskap», og Lukas nevnte at Priskilla sammen med sin mann, Akvilas, hadde ’forklart Guds vei’ i Efesos. – Flp 4: 2, 3; Apg 18: 26.

Menighetens møter. På noen møter kunne disse kvinnene be eller profetere, forutsatt at de bar et hodeplagg og således hadde hodet tildekket. (1Kt 11: 3–16; se TILDEKKING AV HODET.) Men ved de møtene som åpenbart var offentlige, det vil si når «hele menigheten» og også «ikke-troende» var til stede (1Kt 14: 23–25), skulle kvinnene «tie». Hvis ’det var noe de ville vite, kunne de spørre sine egne menn hjemme, for det var vanærende for en kvinne å tale i en menighet’. – 1Kt 14: 31–35.

Selv om en kvinne ikke hadde lov til å undervise i menigheten, kunne hun undervise mennesker utenfor menigheten som ønsket å lære sannheten ut fra Bibelen og det gode budskap om Jesus Kristus å kjenne. (Jf. Sl 68: 11.) Dessuten kunne de eldre kvinnene være «lærere i det som er godt», for de yngre kvinnene (og barna) i menigheten. (Tit 2: 3–5) Men en kvinne skulle ikke utøve myndighet over en mann eller diskutere med menn, for eksempel på menighetens møter. Hun skulle huske hvordan det gikk med Eva, og hvordan Gud uttalte seg om kvinnens stilling etter at Adam og Eva hadde syndet. – 1Ti 2: 11–14; 1Mo 3: 16.

Menn tjener som tilsynsmenn og menighetstjenere. I drøftelsen av de «gaver i form av mennesker» som Kristus gav til menigheten, er kvinner ikke nevnt. Ordene «apostler», «profeter», «evangelister», «hyrder» og «lærere» er alle hankjønn. (Ef 4: 8, 11) Efeserne 4: 11 lyder ifølge An American Translation: «Og han har gitt oss noen menn som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer, noen som pastorer og lærere.» – Jf. Mo; også Sl 68: 18.

Da apostelen Paulus skrev til Timoteus om de kravene som stilles til ’tilsynsmenn’ (epịskopoi ), som også var «eldste» eller «eldre menn» (presbỵteroi ), og til «menighetstjenere» (diạkonoi ) i menigheten, nevner han uttrykkelig, i full overensstemmelse med dette, at de skulle være menn, og – hvis de var gift – «én hustrus mann». Ingen av apostlene nevner noen oppgave som «diakonisse» (diakọnissa). – 1Ti 3: 1–13; Tit 1: 5–9; jf. Apg 20: 17, 28; Flp 1: 1.

Skjønt Føbe blir omtalt som «tjener» (diạkonos, uten den bestemte artikkelen på gresk) (Ro 16: 1), er det tydelig at hun ikke var en utnevnt, kvinnelig menighetstjener, for det blir ikke gitt noen forordning om slike noe sted i Bibelen. Apostelen skrev ikke at menigheten skulle få veiledning av henne, men snarere at de som var i menigheten, skulle ta vel imot henne og ’hjelpe henne i enhver sak hvor hun måtte trenge dem’. (Ro 16: 2) Når Paulus bruker betegnelsen «tjener» om henne, har det øyensynlig å gjøre med hennes forkynnelse av det gode budskap, og han omtaler henne som en kvinnelig tjener som var tilsluttet menigheten i Kenkreai. – Jf. Apg 2: 17, 18.

I hjemmet. Kvinnen blir i Bibelen beskrevet som «et svakere kar, det kvinnelige», og hennes mann skal behandle henne i samsvar med det. (1Pe 3: 7) Hun har mange privilegier, for eksempel det å være med på å oppdra og undervise barna og det å stå for den daglige husholdningen, under sin manns ledelse og med hans godkjennelse. (1Ti 5: 14; 1Pe 3: 1, 2; Ord 1: 8; 6: 20; kap. 31) Hun er forpliktet til å underordne seg under sin mann. (Ef 5: 22–24) Hun må også gi ham det som tilkommer ham på det seksuelle område. – 1Kt 7: 3–5.

Bokstavelig og åndelig skjønnhet. Bibelen fordømmer ikke noe sted at en pynter seg med smykker eller pene klær, men den påbyr at en i så henseende lar seg lede av beskjedenhet og sømmelighet. Apostelen skriver i sin veiledning at kvinnene skal ha «velordnede klær», og at de skal pynte seg «med beskjedenhet og et sunt sinn». De skal ikke legge vekt på frisyre, smykker og kostbare klær, men på det som bidrar til den åndelige skjønnhet, nemlig «gode gjerninger» og «hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd». – 1Ti 2: 9, 10; 1Pe 3: 3, 4; jf. Ord 11: 16, 22; 31: 30.

Apostelen Peter sier til slike kvinner som villig underordner seg og har en ren, respektfull og gudfryktig atferd: «Dere er blitt [Saras] barn, forutsatt at dere fortsetter å gjøre det gode og ikke frykter noe som kan skremme.» Det åpner seg altså store muligheter for slike kvinner, ikke ved at de rent bokstavelig nedstammer fra den trofaste Sara, men ved at de etterligner henne. Sara fikk det privilegium å føde Isak og bli en av stammødrene til Jesus Kristus, den primære delen av ’Abrahams ætt’. (Ga 3: 16) Kristne hustruer som i billedlig forstand viser at de er Saras døtre, selv overfor en ikke-troende ektemann, kan således vente at de vil bli rikt belønnet av Gud. – 1Pe 3: 6; 1Mo 18: 11, 12; 1Kt 7: 12–16.

Kvinner tjente Jesus. Kvinner fikk del i visse privilegier i forbindelse med Jesu jordiske tjeneste, men ikke de samme som de 12 apostlene og de 70 evangelistene. (Mt 10: 1–8; Lu 10: 1–7) En rekke kvinner tjente Jesus med de ting de eide. (Lu 8: 1–3) Én kvinne salvet ham noen dager før hans død, og på grunn av denne handlingen sa Jesus: «Overalt hvor dette gode budskap blir forkynt i hele verden, skal også det denne kvinnen gjorde, bli fortalt til minne om henne.» (Mt 26: 6–13; Joh 12: 1–8) Det var kvinner blant dem som Jesus viste seg for den dagen han oppstod, og det var også kvinner blant dem han senere viste seg for. – Mt 28: 1–10; Joh 20: 1–18.

Billedlig bruk. I flere tilfeller blir menigheter og organisasjoner billedlig framstilt som en kvinne. Det samme gjelder byer. Kristi herliggjorte menighet blir omtalt som hans «brud», som også blir kalt «den hellige by, Det nye Jerusalem». – Joh 3: 29; Åp 21: 2, 9; 19: 7; jf. Ef 5: 23–27; Mt 9: 15; Mr 2: 20; Lu 5: 34, 35.

Jehova omtalte Israels nasjon eller menighet som sin «kvinne» og seg selv som «ektemann og eier» på grunn av det paktsforhold de stod i til hverandre ved lovpakten. I profetiene om gjenopprettelse taler han til Israel på denne måten – noen ganger retter han sine ord til Jerusalem, landets største og viktigste by. Denne kvinnens «sønner» og «døtre» (Jes 43: 5–7) var medlemmene av Israels nasjon. – Jes 51: 17–23; 52: 1, 2; 54: 1, 5, 6, 11–13; 66: 10–12; Jer 3: 14; 31: 31, 32.

I mange tilfeller blir andre nasjoner eller byer omtalt som kvinner, eller de blir tiltalt eller omtalt i hunkjønn. Noen eksempler er: Moab (Jer 48: 41), Egypt (Jer 46: 11), ammonittenes Rabba (Jer 49: 2), Babylon (Jer 51: 13) og det symbolske Babylon den store. – Åp 17: 1–6; se BABYLON DEN STORE; DATTER.

«Kvinnen» i 1. Mosebok 3: 15. På det tidspunkt da Gud uttalte dommen over menneskenes første foreldre, Adam og Eva, gav han løfte om en ætt som «kvinnen» skulle frambringe, og som skulle knuse slangens hode. (1Mo 3: 15) Her var det ’en hellig hemmelighet’ som Gud ville åpenbare når tiden var inne til det. (Kol 1: 26) Noen av de omstendigheter som gjorde seg gjeldende da det profetiske løftet ble uttalt, gir en pekepinn om hvem «kvinnen» er. Ettersom hennes ætt skulle knuse slangens hode, kunne denne ætten ikke bare være et menneske, for Bibelen viser at det ikke var en bokstavelig slange på marken Guds ord var rettet til. I Åpenbaringen 12: 9 blir det vist at ’slangen’ er Satan Djevelen, altså en åndeskapning. «Kvinnen» i profetien kan derfor ikke være en jordisk kvinne, som for eksempel Jesu mor, Maria. Apostelens ord i Galaterne 4: 21–31 kaster ytterligere lys over dette. – Se ÆTT, AVKOM, SÆD, SÅKORN, FRØ.

I disse versene taler apostelen Paulus om Abrahams frie hustru og om hans medhustru Hagar, og han sier at Hagar svarer til den bokstavelige byen Jerusalem, som var underlagt lovpakten. Hennes «barn» var medlemmene av den jødiske nasjon. Abrahams hustru Sara svarer til «det Jerusalem som er der oppe», som er Paulus’ og hans åndsavlede brødres åndelige mor. Denne himmelske «mor» må således også være «mor» til Kristus, som er den eldste blant disse åndelige brødre, som alle har Gud til Far. – He 2: 11, 12; se FRI KVINNE.

Det er derfor logisk og i samsvar med Bibelen at «kvinnen» i 1. Mosebok 3: 15 er en åndelig ’kvinne’. Og svarende til at Kristi ’brud’, eller «hustru», ikke er en enkeltperson, men en kollektiv ’kvinne’, en gruppe som består av mange åndelige medlemmer (Åp 21: 9), må den «kvinnen» som frambringer Guds åndsavlede sønner, Guds «hustru» (forutsagt hos Jesaja og Jeremia, som sitert ovenfor), også bestå av flere åndelige medlemmer. Det må være en gruppe som består av flere personer, en organisasjon, og den må være i himmelen.

Denne «kvinnen» blir beskrevet i Johannes’ syn i Åpenbaringen, kapittel 12. Johannes ser her en kvinne som føder en sønn, en hersker som skal «gjete alle nasjonene med en jernstav». (Jf. Sl 2: 6–9; 110: 1, 2.) Johannes fikk dette synet lenge etter at Jesus var blitt født som menneske, og også etter at han var blitt salvet som Guds Messias. Ettersom det åpenbart er tale om den samme personen, kan ikke synet dreie seg om Jesu fødsel som menneske, men må dreie seg om en annen begivenhet, nemlig hans innsettelse som konge. Det som blir framstilt her, er altså Guds messianske rikes fødsel.

Senere i synet blir det vist at Satan forfølger «kvinnen» og fører krig mot «dem som er igjen av hennes ætt». (Åp 12: 13, 17) Ettersom «kvinnen» er en himmelsk kvinne og Satan på dette tidspunktet er blitt kastet ned til jorden (Åp 12: 7–9), kan han ikke nå de himmelske personene som «kvinnen» består av, men han kan nå dem som er igjen av hennes «ætt», eller barn, de av Jesu Kristi brødre som fremdeles befinner seg på jorden. På den måten forfølger han «kvinnen».

Andre eksempler. Da Gud forutsa at israelittene ville bli rammet av hungersnød hvis de var ulydige og brøt hans pakt, sa han: «Ti kvinner [kommer] vitterlig til å bake deres brød i bare én ovn og gi deres brød tilbake etter vekt.» Hungersnøden ville bli så stor at ti kvinner ville kunne klare seg med én ovn, mens de under normale forhold ville ha brukt én hver. – 3Mo 26: 26.

Etter at Jehova hadde advart Israel om hva som ville komme over nasjonen på grunn av dens troløshet, sa han gjennom profeten Jesaja: «Og sju kvinner skal i sannhet gripe fatt i én mann på den dagen og si: ’Vi skal spise vårt eget brød og kle oss i våre egne kapper, bare vi får bli kalt med ditt navn, så vår vanære blir tatt bort.’» (Jes 4: 1) I de foregående versene (Jes 3: 25, 26) hadde Gud pekt på at Israels menn ville falle i krig. Han fortalte derfor israelittene om hvilket innhogg dette ville gjøre i nasjonens mannlige befolkning, om at det ville bli en slik mangel på menn at flere kvinner ville knytte seg til én mann. De ville gjerne ta hans navn og ville være glad for en viss oppmerksomhet fra hans side, selv om de måtte dele ham med andre kvinner. De ville akseptere polygami og finne seg i stillingen som medhustru bare for å få spille en liten rolle i en manns liv. Derved ville noe av den vanære som var forbundet med det å være enke eller ugift eller barnløs, bli fjernet fra dem.

I en profeti som Jehova kom med for å trøste Israel, sa han: «Hvor lenge skal du vende deg hit og dit, du troløse datter? For Jehova har skapt noe nytt på jorden: En kvinne kommer til å klamre seg om en sunn og sterk mann.» («Kvinnen beiler til mannen!» AT; jf. MMM, fotn.) (Jer 31: 22) Inntil da hadde Israel, som ved lovpakten var bundet til Gud som en hustru til en ektemann, troløst vendt seg «hit og dit». Nå oppfordrer Jehova «Israels jomfru» til å reise veimerker og stille opp veivisere som kan lede henne tilbake og få henne til å rette sitt hjerte mot den landeveien som fører tilbake. (Jer 31: 21) Jehova vil inngi henne sin ånd, slik at hun vil være ivrig etter å komme tilbake. Akkurat som en hustru ville klamre seg om sin ektemann for å gjenopprette et godt forhold til ham, så ville Israel klamre seg om Jehova Gud for å gjenopprette et godt forhold til ham som sin ektemann.

«Kvinners lyst.» Om «Nordens konge» sier Daniels profeti: «Sine fedres Gud skal han ikke akte på; heller ikke kvinners lyst eller en hvilken som helst annen gud skal han akte på, men han skal gjøre seg større enn alle. Men festningenes gud skal han i sin stilling gi ære.» (Da 11: 37, 38) De ’kvinner’ det tales om her, står muligens for de svakere nasjoner som fordi de er svakere kar, blir ’Nordens konges’ «tjenestepiker». De har sine guder som de har sin lyst i og tilber, men «Nordens konge» bryr seg ikke om dem, men gir militarismens gud ære.

De symbolske gresshoppene. I synet av de symbolske gresshoppene i Åpenbaringen 9: 1–11 sies det i beskrivelsen av dem at de «hadde hår som kvinnehår». I overensstemmelse med det bibelske prinsipp at kvinnens lange hår er et tegn på at hun er underordnet sin ektemann, sitt «hode», må disse symbolske gresshoppenes hår være et symbol på at de underordner seg under den som i det profetiske synet er deres «hode» og konge. – Se ABADDON.

144 000 «som ikke har besmittet seg med kvinner». I Åpenbaringen 14: 1–4 sies det om de 144 000 som står på Sions fjell sammen med Lammet, at de er blitt «kjøpt fra jorden», og videre: «Disse er de som ikke har besmittet seg med kvinner; ja, de er jomfruer.» De har et mer fortrolig forhold til Lammet enn noen andre, for de er de eneste som kan lære å mestre ’den nye sang’. (Åp 14: 1–4) Det viser at de utgjør «bruden, Lammets hustru». (Åp 21: 9) De er åndeskapninger, for de befinner seg på det himmelske Sions fjell sammen med Lammet. Det at de «ikke har besmittet seg med kvinner» og er «jomfruer», betyr ikke at ingen av de 144 000 noen gang har vært gift, for Bibelen forbyr ikke mennesker som skal bli Kristi medarvinger, å gifte seg. (1Ti 3: 2; 4: 1, 3) Det betyr heller ikke at alle de 144 000 er menn, for «det er verken mann eller kvinne» i Kristi medarvingers åndelige slektskapsforhold. (Ga 3: 28) ’Kvinnene’ må derfor være symbolske kvinner, uten tvil religiøse organisasjoner i likhet med Babylon den store og hennes ’døtre’, falske religiøse organisasjoner, som man ikke kunne slutte seg til eller bli en del av hvis man ønsket å forbli plettfri. (Åp 17: 5) Denne symbolske beskrivelsen er i harmoni med Moselovens krav om at Israels øversteprest bare måtte ta en jomfru til hustru, for Jesus Kristus er Jehovas store Øversteprest. – 3Mo 21: 10, 14; 2Kt 11: 2; He 7: 26.

Med hensyn til det at Jesus tiltalte Maria som «kvinne», se MARIA nr. 1 (Respektert og elsket av Jesus).