Kapittel 1

Hvorfor skulle Jehova ha vitner?

JEHOVAS VITNER er kjent verden over for at de iherdig snakker med folk overalt om Jehova Gud og hans rike. De er også kjent for at de holder fast ved sin tro trass i alle former for motstand, ja, selv når de blir truet med døden.

«De fremste ofrene for religionsforfølgelse i De forente stater i det 20. århundre var Jehovas vitner,» sier en bok. (The Court and the Constitution av Archibald Cox, 1987) «Jehovas vitner . . . er blitt plaget og forfulgt av regjeringer verden over,» sier Tony Hodges. «I Nazi-Tyskland ble de arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. Under den annen verdenskrig ble Selskapet [Vakttårnet] forbudt i Australia og Canada. . . . Nå [i 1970-årene] blir Jehovas vitner forfulgt i Afrika.» — Jehovah’s Witnesses in Africa, 1985-utgaven.

Hvorfor blir Jehovas vitner forfulgt? Hva er formålet med deres forkynnelse? Har de fått sitt oppdrag fra Gud? Hvorfor skulle Jehova i det hele tatt ha vitner — og det til og med vitner som er ufullkomne mennesker? Svarene har å gjøre med stridsspørsmål som blir prøvd i en universell rettssak — den mest avgjørende sak som noen gang er blitt ført. Vi må undersøke disse stridsspørsmålene for å forstå hvorfor Jehova har vitner, og hvorfor disse vitnene er villige til å utholde selv den mest intense forfølgelse.

Jehovas overherredømme utfordret

Disse viktige stridsspørsmålene har med Jehova Guds rettmessige overherredømme å gjøre. Som Skaper, Gud og Den allmektige er Jehova universets suverene Overherre. (1. Mos. 17: 1; 2. Mos. 6: 3; Åp. 4: 11) Han rår følgelig med rette over alt i himmelen og på jorden. (1. Krøn. 29: 12; se fotnoten i NW, referansebibelen.) Men han utøver alltid sitt overherredømme i kjærlighet. (Jevnfør Jeremia 9: 24.) Hva krever han så til gjengjeld av sine fornuftutstyrte skapninger? At de elsker ham og verdsetter hans overherredømme. (Sal. 84: 11) Jehovas rettmessige overherredømme ble ikke desto mindre utfordret for tusener av år siden. Hvordan? Av hvem?

Den første boken i Bibelen, 1. Mosebok, kaster lys over dette. Den forteller at Gud skapte det første menneskepar, Adam og Eva, og gav dem en vakker hage å bo i. Han gav dem også denne befalingen: «Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.» (1. Mos. 2: 16, 17) Hva var «treet som gir kunnskap om godt og ondt», og hva ville det innebære å spise av frukten?

Treet var et bokstavelig tre, men Gud brukte det som et symbol. Fordi han kalte det «treet som gir kunnskap om godt og ondt», og fordi han forbød det første menneskepar å spise av det, stod det som et passende symbol på Guds rett til å avgjøre for menneskene hva som er «godt» (hva som behager Gud), og hva som er «ondt» (hva som mishager Gud). Det at treet stod der, utgjorde en prøve på menneskenes respekt for Guds overherredømme. Men de to første menneskene var ulydige mot Gud og spiste av den forbudte frukt. De bestod ikke denne enkle, men viktige prøven på lydighet og verdsettelse. — 1. Mos. 3: 1—6.

Denne tilsynelatende ubetydelige handlingen utgjorde et opprør mot Jehovas overherredømme. Hvordan det? For å forstå betydningen av det Adam og Eva gjorde, må vi forstå hvordan vi mennesker er skapt. Da Jehova skapte det første menneskepar, gav han dem en bemerkelsesverdig gave — en fri vilje. I tillegg til denne gaven gav han dem mentale evner, deriblant oppfatningsevner, tenkeevne og vurderingsevne. (Hebr. 5: 14) De var ikke lik uintelligente roboter; de var heller ikke lik dyrene, som stort sett handler etter instinkt. Deres frihet var ikke desto mindre relativ; den var underlagt Guds lover. (Jevnfør Jeremia 10: 23, 24.) Adam og Eva valgte å spise av den forbudte frukt. Dermed misbrukte de sin frihet. Hva var det som fikk dem til det?

Bibelen forklarer at en av Guds åndeskapninger med overlegg motarbeidet og motstod Gud. Denne åndeskapningen, som senere ble kjent som Satan, talte gjennom en slange i Eden og fikk Eva, og gjennom henne Adam, til å løsrive seg fra Guds overherredømme. (Åp. 12: 9) Ved å spise av treet satte Adam og Eva sin vurdering høyere enn Guds og viste at de selv ville avgjøre hva som er godt, og hva som er ondt. — 1. Mos. 3: 22.

Det stridsspørsmålet som ble reist, var: Har Jehova rett til å herske over menneskeheten, og utøver han sitt overherredømme på en måte som er til hans undersåtters beste? Det var tydelig at det var dette som lå i Slangens ord til Eva: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Dermed antydet han at Gud med vilje holdt noe godt tilbake for kvinnen og hennes mann. — 1. Mos. 3: 1.

Opprøret i Eden reiste også et annet stridsspørsmål: Kan mennesker være trofaste mot Gud under prøve? Dette beslektede stridsspørsmålet kom i forgrunnen 2400 år senere i forbindelse med den trofaste Job. Satan, ’stemmen’ bak slangen, utfordret Jehova like opp i ansiktet og sa: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle måter vernet om ham og hans hus og alt det han eier? Alt hans arbeid har du velsignet, og hans buskap brer seg i landet.» Satan antydet dermed at det var egeninteresse som var motivet for Jobs rettskaffenhet. Han sa videre: «Hud for hud! En mann gir jo gjerne alt han eier for sitt liv.» Ettersom Jehova hadde sagt at ’det ikke fantes Jobs make på jorden’, hevdet Satan i virkeligheten at han kunne vende hvem som helst av Guds tjenere bort fra Gud. (Job 1: 8—11; 2: 4) Alle Guds tjenere ble dermed indirekte utfordret med hensyn til sin ulastelighet og sin lojalitet mot Guds overherredømme.

Når disse stridsspørsmålene først var blitt reist, måtte de avgjøres. Den tiden som har gått — cirka 6000 år — og det faktum at menneskelige styreformer har kommet sørgelig til kort, viser tydelig at menneskene trenger Guds overherredømme. Men vil de ha det? Finnes det mennesker som vil vise at de av hjertet anerkjenner Jehovas rettmessige overherredømme? Ja! Jehova har sine vitner! Men før vi ser nærmere på deres vitnesbyrd, skal vi undersøke hva det å være et vitne innebærer.

Hva det vil si å være et vitne

De ordene i Bibelens grunntekst som er oversatt med «vitne», gir oss et innblikk i hva det vil si å være et vitne for Jehova. Det substantivet som er gjengitt med «vitne» i de hebraiske skrifter (ʽedh), kommer fra et verb (ʽudh) som betyr å «vende tilbake» eller å «gjenta, gjøre igjen». En ordbok sier om substantivet (ʽedh): «Et vitne er en som ved gjentagelse ettertrykkelig bekrefter sitt vitnesbyrd. Ordet [ʽedh] er kjent i rettsspråket.» (Theological Wordbook of the Old Testament) En etymologisk ordbok tilføyer: «Den opprinnelige betydningen [av verbet ʽudh] var sannsynligvis ’han sa om og om igjen og med overbevisning’.» — A Comprehensive Etymological Dictionary of the Hebrew Language for Readers of English.

I de kristne skrifter har de greske ordene som blir gjengitt med «vitne» (verbet mar·ty·reʹo og substantivet marʹtys), også en juridisk bibetydning, skjønt de med tiden fikk en mer omfattende betydning. Ifølge en ordbok blir «begrepet ’vitne’ [brukt] både i betydningen vitne til kjensgjerninger som kan konstateres, og i betydningen sannhetsvitne, det vil si en som gjør kjent og bekjenner overbevisninger». (Theological Dictionary of the New Testament) Et vitne forteller følgelig om faktiske forhold ut fra direkte, personlig viten, eller han kunngjør synspunkter eller sannheter som han er overbevist om.a

Som følge av den trofaste handlemåte de kristne i det første århundre fulgte, fikk ordet «vitne» en utvidet betydning. Mange av disse første kristne vitnet under forfølgelse og ansikt til ansikt med døden. (Apg. 22: 20; Åp. 2: 13) Fra omkring det andre århundre ble følgelig det greske ordet for vitne (marʹtys, som også ordet «martyr» kommer fra) brukt om personer som var villige til å «besegle alvoret i sitt vitnesbyrd eller sin bekjennelse med døden». De ble ikke kalt vitner fordi de døde; de døde fordi de var lojale vitner.

Hvem var så disse første vitnene for Jehova? Hvem var villige til å kunngjøre «om og om igjen og med overbevisning» — ved sin tale og ved sin livsførsel — at Jehova er den rettmessige, suverene Overherre? Hvem var villige til å bevare sin ulastelighet overfor Gud like inn i døden?

De første vitner for Jehova

Apostelen Paulus sier: «Vi har så stor en sky [gresk: neʹfos, som betegner en skymasse] av vitner omkring oss.» (Hebr. 12: 1) Denne ’skymasse’ av vitner begynte å ta form kort tid etter at opprøret mot Guds overherredømme fant sted i Eden.

I Hebreerne 11: 4 viser Paulus at Abel var det første vitne for Jehova. Han sier der: «Ved tro frambar Abel for Gud et mer verdifullt offer enn Kain, og ved denne tro fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver; og ved den taler han ennå, selv om han døde.» På hvilken måte tjente Abel som et vitne for Jehova? Svaret har å gjøre med hvorfor Abels offer var «mer verdifullt» enn Kains.

For å si det enkelt frambar Abel det rette offer med det rette motiv og understøttet dette ved rette gjerninger. Han frambar et blodig offer som representerte livet til de førstefødte dyrene i hans hjord — mens Kain frambar et livløst grødeoffer. (1. Mos. 4: 3, 4) Kains offer ble ikke frambåret i tro; det var Abels tro som gjorde at hans offer ble godtatt. Kain måtte forandre på sin gudsdyrkelse. Men ved å avvise Guds veiledning og advarsel og ved å myrde den trofaste Abel viste han i stedet at han hadde en dårlig hjertetilstand. — 1. Mos. 4: 6—8, NW; 1. Joh. 3: 11, 12.

Abel hadde den tro som hans foreldre manglet. Ved sin trofasthet lot han andre få vite at han var overbevist om at Jehovas overherredømme er rettferdig og rettmessig. I de omkring hundre årene Abel levde, viste han at et menneske kan være så trofast mot Gud at det er villig til å besegle sitt vitnesbyrd med døden. Og Abels blod fortsetter å ’tale’, for den inspirerte beretning om hans martyrdød ble bevart i Bibelen med tanke på framtidige generasjoner.

Omkring 500 år etter Abels død begynte Enok å ’vandre med Gud’. (1. Mos. 5: 24) Han handlet i samsvar med Jehovas normer for rett og galt. På den tiden var det blitt mange som forkastet Guds overherredømme og levde ugudelig. Enok var overbevist om at den suverene Overherre ville gå til handling mot de ugudelige, og Guds ånd fikk ham til å kunngjøre at de ville bli tilintetgjort. (Jud. 14, 15) Enok forble et trofast vitne til sin død; Jehova «tok ham» (NW), trolig for å spare ham for å lide en voldsom død for sine fienders hånd. (Hebr. 11: 5) Enoks navn kunne dermed føyes til den stadig lengre listen over den ’store sky av vitner’ i førkristen tid.

En ugudelighetens ånd fortsatte å gjøre seg gjeldende blant menneskene. Cirka 70 år etter Enoks død ble Noah født, og i hans levetid kom Guds englesønner til jorden. De materialiserte seg, ikledde seg menneskelige skikkelser og levde sammen med tiltrekkende kvinner. Deres avkom ble kjent som «nefilim» (NW); de var kjemper blant menneskene. (1. Mos. 6: 1—4) Hva ble følgen av at åndeskapninger og mennesker ble forent på denne unaturlige måten og fikk et bastardavkom? Den inspirerte beretning gir svaret: «[Jehova] så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang. Da Gud så på jorden, var den fordervet; for alle mennesker over hele jorden gikk på onde veier.» (1. Mos. 6: 5, 12) Jorden, Guds fotskammel, var ’fylt med lovløshet’. — 1. Mos. 6: 13; Jes. 66: 1.

Noah derimot var en «rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige». (1. Mos. 6: 9) Han viste at han underordnet seg under Guds overherredømme, ved at han ’i ett og alt gjorde som Gud hadde pålagt ham’. (1. Mos. 6: 22) Han bygde i tro «en ark til redning for sin husstand». (Hebr. 11: 7) Men Noah gjorde mer enn å bygge; som «rettferdighetens forkynner» advarte han om den kommende tilintetgjørelsen. (2. Pet. 2: 5) Men til tross for Noahs modige forkynnelse viste det seg at denne onde generasjonen «ikke [gav] akt før flommen kom og feide dem alle bort». — Matt. 24: 37—39.

Etter Noahs tid hadde Jehova sine vitner blant patriarkene. Abraham, Isak, Jakob og Josef er nevnt blant de første som utgjorde den store sky av førkristne vitner. (Hebr. 11: 8—22; 12: 1) Ved å bevare sin ulastelighet viste de at de støttet Jehovas overherredømme. (1. Mos. 18: 18, 19) Dermed var de med på å hellige Jehovas navn. De søkte ikke sikkerhet i noe jordisk rike, men «kunngjorde offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet», og ventet i tro «på byen som har virkelige grunnvoller, byen som har Gud til byggmester og opphavsmann». (Hebr. 11: 10, 13) De anerkjente Jehova som sin Hersker og baserte sitt håp på det lovte himmelske rike som skulle være et uttrykk for hans rettmessige suverenitet.

I det 16. århundre før vår tidsregning var Abrahams etterkommere slaver i Egypt. Det var da Moses og hans bror Aron ble nøkkelpersoner i et ’slag mellom gudene’. De trådte fram for farao og presenterte Jehovas ultimatum: «La mitt folk fare!» Men den stolte farao forherdet sitt hjerte; han ville ikke gi et stort folk av slaver friheten. «Hvem er [Jehova],» spurte han, «siden jeg skal lyde ham og la folket fare? Jeg kjenner ikke [Jehova] og vil ikke la Israel fare.» (2. Mos. 5: 1, 2) Farao ble selv holdt for å være en levende gud, og ved sitt foraktelige svar nektet han å anerkjenne Jehova som Gud.

Stridsspørsmålet med hensyn til hvem som er den sanne Gud, var blitt reist, og Jehova tok nå en rekke skritt for å vise at det er han som er det. Gjennom sine magipraktiserende prester påkalte farao alle Egypts guder for å trosse Jehovas makt. Men Jehova sendte ti plager, som hver ble kunngjort av Moses og Aron, for å vise at han var herre over naturkreftene og skapningene på jorden, og at Egypts guder var ham langt underlegne. (2. Mos. 9: 13—16; 12: 12) Etter den tiende plagen førte Jehova Israel ut av Egypt «med sterk hånd». — 2. Mos. 13: 9.

Det krevde stort mot og en sterk tro av Moses, som var «mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden», å tre fram for farao, ikke bare én gang, men mange ganger. (4. Mos. 12: 3) Men Moses utvannet aldri det budskapet Jehova befalte ham å overbringe farao. Ikke engang trusselen om døden kunne bringe ham til taushet! (2. Mos. 10: 28, 29; Hebr. 11: 27) Moses var et vitne i ordets sanne betydning; han vitnet «om og om igjen og med overbevisning» om at Jehova er den sanne Gud.

Etter utfrielsen av Egypt i 1513 skrev Moses 1. Mosebok. Dermed begynte en ny epoke — epoken for nedskrivningen av Bibelen. Ettersom det etter alt å dømme var Moses som skrev Jobs bok, hadde han en viss forståelse av stridsspørsmålet mellom Gud og Satan. Men etter hvert som nedskrivningen av Bibelen gikk framover, ville stridsspørsmålene vedrørende Guds overherredømme og menneskets ulastelighet bli skrevet ned; på den måten kunne alle berørte parter få full forståelse av hva det dreide seg om. I mellomtiden, i 1513, la Jehova grunnlaget for å frambringe et folk av vitner.

Et folk av vitner

I den tredje måneden etter at israelittene hadde forlatt Egypt, førte Jehova dem inn i et helt spesielt paktsforhold til seg; han gjorde dem til ’sin eiendom’. (2. Mos. 19: 5, 6) Gjennom Moses handlet han nå med dem som et folk. Han gav dem en teokratisk regjering grunnlagt på lovpakten, som skulle tjene som deres grunnlov. (Jes. 33: 22) De var Jehovas utvalgte folk, organisert for å representere ham som sin suverene Herre.

Men i de århundrene som fulgte, var det ikke alltid folket anerkjente Jehovas overherredømme. Etter at israelittene hadde bosatt seg i det lovte land, hendte det at de falt fra og begynte å tilbe folkenes demoniske guder. Fordi de ikke adlød Jehova som den rettmessige Overherre, tillot han at de ble plyndret, og dermed så det ut som om folkenes guder var sterkere enn Jehova. (Jes. 42: 18—25) Men i det åttende århundre før vår tidsregning utfordret Jehova folkenes guder for å rydde dette feilaktige inntrykket av veien og avgjøre spørsmålet: Hvem er den sanne Gud?

Gjennom profeten Jesaja kom Jehova med sin utfordring: «Hvem av dem [folkenes guder] kan kunngjøre slikt [komme med nøyaktige profetier] og fortelle oss det som før har hendt [de første ting, NW; det vil si fortelle om ting på forhånd]? La dem [som guder] føre fram vitner, så de kan få rett! La dem [folkene] høre det og si: ’Det er sant!’» (Jes. 43: 9) Ja, la folkenes guder føre fram vitner som kan si om det deres guder profeterer: «Det er sant!» Men ingen av disse gudene kunne føre fram sanne vitner.

Jehova gjorde det klart overfor Israel hvilket ansvar de hadde med hensyn til å avgjøre stridsspørsmålet: Hvem er den sanne Gud? Han sa: «Dere er mine vitner . . . og min tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne meg og tro på meg og innse at jeg er Gud. Før meg er ingen gud blitt til, og etter meg skal ingen komme. Jeg, ja jeg alene, er [Jehova], foruten meg er det ingen frelser. Det er jeg som har forutsagt dette, har brakt frelse og gjort det kjent, jeg og ingen fremmed gud hos dere. Dere er mine vitner . . . Jeg er Gud.» — Jes. 43: 10—12.

Jehovas folk Israel utgjorde følgelig et folk av vitner. De kunne på en ettertrykkelig måte bekrefte Jehovas rettmessige overherredømme. På grunnlag av tidligere erfaringer kunne de med overbevisning kunngjøre at Jehova er sitt folks store Befrier og de sanne profetiers Gud.

Vitnesbyrd om Messias

Trass i de overveldende vitnesbyrdene fra den store ’skymasse’ av førkristne vitner var Guds side av stridsspørsmålene ikke fullstendig avgjort. Hvorfor ikke? Fordi Jehova Gud til sin fastsatte tid, etter at det er blitt tydelig vist at menneskene trenger hans herredømme, og at de ikke er i stand til å styre seg selv på en vellykket måte, må fullbyrde dommen over alle som ikke vil respektere hans rettmessige myndighet. De stridsspørsmålene som var blitt reist, omfatter dessuten områder utenfor menneskenes rekkevidde. Ettersom en engel hadde gjort opprør i Eden, hadde spørsmålet om ulastelighet mot Guds overherredømme også nådd himmelen og berørte Guds skapninger der. Jehova Gud ville derfor la en av sine åndesønner komme til jorden, hvor Satan ville få anledning til å prøve ham fullt ut. Denne åndesønnen ville få anledning til, på en fullkommen måte, å avgjøre spørsmålet: Vil noen være trofast mot Gud uansett hvilke prøvelser han blir utsatt for? Når denne Guds sønn dermed hadde bevist sin lojalitet, ville han få myndighet til å handle som Guds store forsvarer, som skal tilintetgjøre de onde og gjennomføre Guds opprinnelige hensikt med jorden.

Men hvordan kunne man vite hvem denne Guds sønn var? I Eden hadde Jehova lovt at en «ætt» skulle knuse den slangelignende Motstanderens hode og forsvare Jehovas overherredømme. (1. Mos. 3: 15) Gjennom de hebraiske profetene åpenbarte Jehova mange detaljer om denne messianske «ætt» — hans bakgrunn og hans virksomhet, til og med når han skulle stå fram. — 1. Mos. 12: 1—3; 22: 15—18; 49: 10; 2. Sam. 7: 12—16; Jes. 7: 14; Dan. 9: 24—27, EN; Mi. 5: 1.

I midten av det femte århundre før vår tidsregning var de hebraiske skrifter fullført, og dermed var profetiene nedskrevet. Nå måtte Messias komme og oppfylle dem. I det neste kapitlet skal vi se på det vitnesbyrdet som ble frambåret av dette vitnet — Guds største vitne.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 11]

Mennesker kan velge å høste gagn av Jehovas overherredømme. Men først må de høre om det

[Uthevet tekst på side 13]

Abel var det første vitne for Jehova

[Uthevet tekst på side 14]

Enok vitnet om Guds dom over de ugudelige

[Uthevet tekst på side 17]

Jehova gjorde det klart for et helt folk hvilket ansvar de hadde som hans vitner

[Uthevet tekst på side 18]

«Dere er mine vitner . . . Jeg er Gud»

[Bilde på side 10]

I og med det som skjedde i Eden, ble disse viktige stridsspørsmålene reist: Er Jehovas overherredømme rettmessig? Vil hans skapninger være trofaste mot ham?

[Bilde på side 15]

Noah var en rettferdighetens forkynner før Gud tilintetgjorde verden i en vannflom

[Bilde på sidene 16 og 17]

Moses og Aron vitnet på en kraftfull måte for farao om at Jehova er den sanne Gud