ARKEOLOGI

Bibelsk arkeologi er studiet av de folkeslag og begivenheter Bibelen omtaler, på grunnlag av de vitnesbyrd som ligger begravd i jorden. Arkeologene avdekker og analyserer steiner og klipper og ruiner av murer, bygninger og byer og finner potteskår, leirtavler, innskrifter, graver og andre levninger og kulturgjenstander fra fortiden, og ut fra alt dette samler de informasjon. Arkeologiske studier har ofte gitt oss et større innblikk i hvordan forholdene var da Bibelen ble skrevet og de troende i fortiden levde, og de har økt vår kjennskap til de språkene som de troende og folkeslagene omkring dem talte. Takket være denne forskningen har vi fått langt større kunnskap om de land og områder som er omtalt i Bibelen – Palestina, Egypt, Persia, Assyria, Babylonia, Lilleasia, Hellas og Romerriket.

Bibelsk arkeologi er en forholdsvis ny vitenskap. Det var først i 1822 at Rosetta-steinen ble tydet og det ble mulig å løse hieroglyfenes gåte. Assyrisk kileskrift ble ikke tydet før over 20 år senere. Systematiske utgravninger ble påbegynt i Assyria i 1843 og i Egypt i 1850.

Viktige utgravningssteder og funn. Arkeologien har bekreftet mange historiske enkeltheter i Bibelen i forbindelse med disse landene, og den har underbygd flere punkter som kritikere i nyere tid en gang trakk i tvil. Mange kritikere var skeptiske til om det hadde eksistert noe Babels tårn, og de avviste at det hadde levd noen babylonsk konge ved navn Belsasar og noen assyrisk konge ved navn Sargon (navn som helt fram til 1800-tallet ikke var funnet i kilder som var uavhengige av Bibelen). Men arkeologien har vist at denne skepsisen og annen kritikk av bibelske opplysninger om disse landene har vært ubegrunnet. Det er tvert imot blitt gravd fram et omfattende materiale som stemmer fullt ut med Bibelens beretning.

Babylonia. Ved utgravninger i og omkring oldtidsbyen Babylon har man funnet ruinene av flere ziggurater – tempeltårn bygd som trappepyramider – blant annet ruinene av Etemenanki-templet, som lå innenfor Babylons murer. Opptegnelser og innskrifter som nevner slike templer, inneholder ofte ordene: «Dets topp skal nå til himmelen», og kong Nebukadnesar skal ha sagt: «Jeg bygde toppen av trappetårnet ved Etemenanki så høy at den kaptes med himmelen.» Et fragment av leire som ble funnet nord for Marduk-templet i Babylon, forteller muligens om ødeleggelsen av et slikt tårn og om språkforvirring, selv om det ikke konkret nevner en ziggurat. (The Chaldean Account of Genesis, av George Adam Smith, revidert og korrigert [med tilføyelser] av A.H. Sayce, 1880, s. 164) Det viste seg at zigguraten i Uruk (Bibelens Erek) var bygd av leire, teglstein og asfalt. – Jf. 1Mo 11: 1–9.

I nærheten av Isjtar-porten i Babylon ble det avdekket omkring 300 kileskrifttavler som settes i forbindelse med kong Nebukadnesars regjeringstid. Noen av tavlene oppgir navn på arbeidere og fanger som den gang levde i Babylon, personer som fikk nødvendige forsyninger, og blant disse navnene står «Jaukin, konge over landet Jahud», det vil si Jehojakin, konge over landet Juda, som ble ført til Babylon da Nebukadnesar inntok Jerusalem i 617 f.v.t. Han ble løslatt fra «varetektshuset» av Awil-Marduk (Evil-Merodak), Nebukadnesars etterfølger, og fikk sitt daglige underhold fra kongen. (2Kg 25: 27–30) Fem av Jehojakins sønner blir også nevnt på disse tavlene. – 1Kr 3: 17, 18.

Man har funnet en mengde vitnesbyrd om den babylonske gudekretsen, for eksempel om hovedguden Marduk, senere vanligvis kalt Bel, og om guden Nebo. Begge er nevnt i Jesaja 46: 1, 2. Mange av Nebukadnesars innskrifter handler om hans omfattende byggeprogram, som gjorde Babylon til en praktfull by. (Jf. Da 4: 30.) Navnet på hans etterfølger, Awil-Marduk (som kalles Evil-Merodak i 2Kg 25: 27), står på en vase som er funnet i Susa (i Elam).

På det stedet der Marduk-templet lå i Babylon, er det dessuten funnet en leirsylinder som forteller om kong Kyros, Babylons erobrer. Denne sylinderen skildrer hvor lett Kyros inntok byen, og forteller at han fulgte den politikk å la de overvunne folkeslag som bodde i Babylon, få vende tilbake til sine hjemland. Dette stemmer med Bibelens beretning. I Bibelen var det forutsagt at Kyros skulle innta Babylon, og beretningen forteller at jødene vendte tilbake til Palestina i hans regjeringstid. – Jes 44: 28; 45: 1; 2Kr 36: 23.

I siste halvdel av 1800-tallet ble det foretatt utgravninger i nærheten av Bagdad som avdekket en mengde leirtavler og sylindere, blant annet den nå så kjente Nabonids krønike. Dette dokumentet tilbakeviser alle innvendinger mot beretningen i Daniel, kapittel 5, om at Belsasar regjerte i Babylon da byen falt. Krøniken viser nemlig at Belsasar, Nabonids eldste sønn, var sin fars medregent, og at Nabonid i den siste delen av sin regjeringstid overlot styre og stell i Babylon til Belsasar.

Det har vist seg at oldtidsbyen Ur, som Abraham kom fra (1Mo 11: 28–31), var en betydelig storby med en høyt utviklet sivilisasjon. Ur var en sumerisk by og lå ved Eufrat i nærheten av Persiabukta. Utgravninger som ble foretatt her under ledelse av sir Leonard Woolley, vitner om at byen stod på høyden av sin makt og berømmelse på den tiden da Abraham reiste derfra for å dra til Kanaan (før 1943 f.v.t.). Zigguraten i Ur er det best bevarte tempeltårnet man har funnet. Kongegravene i Ur inneholdt en mengde gullgjenstander og smykker av meget høy kunstnerisk kvalitet, og dessuten musikkinstrumenter, deriblant harper. (Jf. 1Mo 4: 21.) Det ble også funnet en liten øks av stål (ikke alminnelig jern). (Jf. 1Mo 4: 22.) Man fant også flere tusen leirtavler som åpenbarer mange detaljer om dagliglivet for nesten 4000 år siden. – Se UR nr. 2.

Assyria. I nærheten av Khorsabad, ved en av de nordlige bielvene til Tigris, fant man i 1843 palasset til assyrerkongen Sargon II på et platå som dekket nesten 100 mål. Arkeologenes arbeid her brakte denne kongen, som er nevnt i Jesaja 20: 1, ut av århundrers mørke og gav ham en fremtredende plass i historien. (BILDE: bd. 1, s. 960) I en av sine annaler sier han at han inntok Samaria (740 f.v.t.). Han forteller også om erobringen av Asjdod, som er omtalt i Jesaja 20: 1. Mange framstående forskere mente en gang at Sargon II aldri hadde levd, men nå er han en av de assyrerkongene man vet mest om.

I Ninive, hovedstaden i Assyria, er Sankeribs enorme palass blitt utgravd. Veggene i palasset, som hadde omkring 70 rom, var kledd med relieffprydede fliser som til sammen dekket en lengde på over 3000 m. Et av relieffene forestiller jøder som blir ført i fangenskap etter erobringen av Lakisj (732 f.v.t.). (2Kg 18: 13–17; 2Kr 32: 9; BILDE: bd. 1, s. 952) Noe som er enda mer interessant, er Sankeribs annaler, som ble funnet her i Ninive. De var nedtegnet på prismer (leirsylindere). På noen av prismene beskriver Sankerib assyrernes felttog mot Palestina i Hiskias regjeringstid (732 f.v.t.), men det er verdt å merke seg at den skrytende monarken ikke hevder å ha inntatt Jerusalem, noe som bekrefter Bibelens beretning. (Se SANKERIB.) At Sankerib ble myrdet av sine sønner, blir omtalt på en innskrift som er skrevet av hans etterfølger, Asarhaddon, og mordet blir også nevnt av den neste kongen. (2Kg 19: 37) I tillegg til at Sankerib nevner kong Hiskia, nevner forskjellige assyriske herskeres kileskriftdokumenter de judeiske kongene Akas og Manasse, de israelittiske kongene Omri, Jehu, Jehoasj, Menahem og Hosjea, og også kong Hasael fra Damaskus.

Persia. Kong Dareios I (521–486 f.v.t.; Esr 6: 1–15) sørget for at det i nærheten av Behistun i Iran (tidligere Persia) ble hogd ut en kjempemessig innskrift høyt oppe i fjellveggen på en kalksteinsklippe. Innskriften forteller hvordan han forente det persiske rike, og gir hans gud, Ahura Mazda, æren for at han lyktes. Det var særlig verdifullt at teksten var skrevet på tre språk: babylonsk (akkadisk), elamittisk og gammelpersisk. Den kunne derfor tjene som en nøkkel til tydningen av den assyrisk-babylonske kileskriften. Dette har ført til at man nå kan lese tusener av leirtavler og innskrifter på babylonsk.

Byen Susan, hvor de begivenhetene som er omtalt i Esters bok, utspant seg, ble utgravd av franske arkeologer mellom 1880 og 1890. (Est 1: 2) Da kong Xerxes’ palass, som dekket et areal på ca. 10 mål, ble avdekket, fikk man et godt inntrykk av den prakt og glans de persiske kongene omgav seg med. De arkeologiske funnene bekrefter at de enkeltheter som er nevnt i Esters bok med hensyn til statsforvaltningen i det persiske rike og hvordan palasset var bygd, er beskrevet med stor nøyaktighet. Boken The Monuments and the Old Testament av I.M. Price (1946, s. 408) sier: «Det finnes ingen andre begivenheter som er skildret i Det gamle testamente, der den fysiske rammen kan rekonstrueres så livaktig og nøyaktig som ’borgen Susan’.» – Se SUSAN, SUSA.

Mari og Nuzi. I 1933 begynte man å grave ut den gamle kongebyen Mari (Tell Hariri) ved Eufrat, 11 km nordnordvest for Abu Kemal i det sørøstlige Syria. Her ble det avdekket et veldig palass som dekket ca. 60 mål og hadde 300 rom, og i arkivene fant man over 20 000 leirtavler. Palassanlegget omfattet ikke bare kongefamiliens private gemakker, men også kontorer for administrasjonen og en skole for skrivere. Mange av veggene var dekorert med store veggmalerier (fresker), i baderommene var det badekar, og i kjøkkenene ble det funnet kakeformer. Det ser ut til at Mari var en av de mest fremtredende og mest praktfulle byene i begynnelsen av det andre årtusen f.v.t. Leirtavlene omfattet kongelige forordninger, offentlige meddelelser, regnskaper, befalinger om bygging av kanaler, sluser, demninger og vanningsanlegg, foruten korrespondanse om import, eksport og utenriksanliggender. Det ble ofte foretatt folketellinger i forbindelse med skattlegging og utskrivning til militærtjeneste. Religionen spilte en fremtredende rolle, særlig dyrkingen av Isjtar, fruktbarhetsgudinnen. Hennes tempel er også blitt funnet. Som i Babylon utøvde man spådomskunst ved hjelp av levertydning, stjernetydning og andre metoder. Byen ble påført store ødeleggelser av babylonerkongen Hammurabi. Det var spesielt interessant at man fant navn som Peleg, Serug, Nakor, Tarah og Haran (Karan), som alle var oppført som navn på byer i det nordlige Mesopotamia, og som svarer til navnene på noen av Abrahams slektninger. – 1Mo 11: 17–32.

Nuzi, en oldtidsby som lå øst for Tigris og sørøst for Ninive, ble utgravd fra 1925 til 1931. Her fant man det eldste kartet som hittil er funnet, innrisset i leire, og vitnesbyrd om at man drev kjøp og salg etter avbetalingssystemet så tidlig som på 1400-tallet f.v.t. Det ble også avdekket omkring 20 000 leirtavler med babylonsk tekst, som man mener er skrevet av hurrittiske skrivere. De inneholder en mengde detaljer om den juridiske praksis på den tiden, for eksempel når det gjelder adopsjon, giftermålskontrakter, arverett og testamenter. Noen aspekter utgjør en parallell til skikker som er beskrevet i 1. Mosebok i forbindelse med patriarkene. Den skikk at et barnløst ektepar kunne adoptere en sønn, enten en fribåren eller en slave, for at han skulle ta seg av dem, begrave dem og arve dem, minner om det Abraham sa om sin betrodde slave Elieser i 1. Mosebok 15: 2. Leirtavlene beskriver også salg av førstefødselsrett, noe som bringer tanken hen på tilfellet med Jakob og Esau. (1Mo 25: 29–34) Tekstene viser dessuten at det å være i besittelse av familiegudene, som ofte var små leirfigurer, ble sidestilt med det å eie et skjøte. Den som hadde gudene, hadde derfor også retten til eiendommen eller til å arve eiendommen. Dette kan kaste lys over bakgrunnen for at Rakel tok sin fars terafim-bilder, og hvorfor Laban var så oppsatt på å få dem tilbake. – 1Mo 31: 14–16, 19, 25–35.

Egypt. Den mest inngående beskrivelsen Bibelen gir av Egypt, finner vi i beretningene om Josef og om hvordan Jakobs familie kom til landet og ble boende der. Arkeologiske funn viser at det bildet Bibelen tegner, er meget nøyaktig, og at det er høyst usannsynlig at en skribent som levde lang tid senere, kunne være opphavsmannen (noe enkelte kritikere har hevdet når det gjelder denne delen av 1. Mosebok). Boken New Light on Hebrew Origins av J.G. Duncan (1936, s. 174) sier om den som skrev beretningen om Josef: «Han bruker den korrekte tittelen, og han bruker den akkurat slik den ble brukt i den omtalte perioden, og når det ikke finnes noe tilsvarende hebraisk ord, tar han rett og slett det egyptiske ordet og transkriberer det til hebraisk.» En mengde detaljer i Bibelens beretning er blitt godt underbygd av arkeologiske funn i Egypt. Her er noen eksempler: De egyptiske navnene, Josefs stilling som bestyrer for Potifars hus, fengslene, titlene «sjefen for munnskjenkene» og «sjefen for bakerne», den betydning egypterne tilla drømmer, det at egyptiske bakere bar kurver med brød på hodet (1Mo 40: 1, 2, 16, 17), Josefs stilling som faraos førsteminister og matvareforvalter, den måten han ble innsatt i sitt embete på, egypternes avsky for sauegjetere, magikernes store innflytelse ved det egyptiske hoff, det at israelittene fikk bosette seg i landet Gosen, og de egyptiske begravelsesskikkene. – 1Mo 39: 1 til 47: 27; 50: 1–3.

På den sørlige muren ved et enormt egyptisk tempel i Karnak (oldtidens Tebe) ved Nilen finnes det en innskrift som bekrefter beretningen om det felttoget som egypterkongen Sjisjak (Sheshonk I) gjorde i Palestina, og som er beskrevet i 1. Kongebok 14: 25, 26 og 2. Krønikebok 12: 1–9. Det gigantiske relieffet som skildrer Sjisjaks seirer, viser 156 bakbundne fanger fra Palestina. Hver fange representerer en by eller en landsby, og navnet på disse er angitt med hieroglyfer. Blant de navnene som kan identifiseres, er Rabbit (Jos 19: 20), Ta’anak, Bet-Sjean og Megiddo (hvor man har funnet en del av en stele, en søyle med innskrift, som nevner Sjisjak) (Jos 17: 11), Sjunem (Jos 19: 18), Rehob (Jos 19: 28), Hafarajim (Jos 19: 19), Gibeon (Jos 18: 25), Bet-Horon (Jos 21: 22), Ajalon (Jos 21: 24), Sokoh (Jos 15: 35) og Arad (Jos 12: 14). Sjisjak nevner til og med «Abrams mark» som en av sine erobringer. Dette er første gang Abraham er nevnt i egyptiske opptegnelser. I Karnak har man også funnet et monument til ære for farao Mernefta, sønn av Ramses II, med en hymne hvor navnet Israel forekommer – det eneste stedet man har funnet dette navnet i egyptiske tekster.

I Tell al-Amarna, 270 km sør for Kairo, fant en bondekone ved en tilfeldighet noen leirtavler. Dette førte til oppdagelsen av en mengde dokumenter på akkadisk som hovedsakelig skrev seg fra det kongelige arkivet til Amenhotep III og hans sønn Akhnaton. Det finnes rundt 380 slike tavler. De fleste inneholder brev til farao fra hans vasallfyrster i de mange bystatene i Syria og Palestina, deriblant noen fra stattholderne i Lakisj, Hasor, Geser, Megiddo og Urusalim (Jerusalem), og de tegner et bilde av stadige feider og intriger. I mange av brevene klages det over en folkegruppe som blir kalt «habiru». Noen har satt disse i forbindelse med hebreerne, men vitnesbyrdene tyder på at det snarere dreier seg om forskjellige nomadegrupper som hadde lav sosial status i datidens samfunn. – Se HEBREER («Habiru»).

På øya Elefantine (navnet er gresk) i Nilen, helt sør i Egypt (like ved Aswan), oppstod det en jødisk koloni etter Jerusalems fall i 607 f.v.t. I 1903 fant man her en mengde dokumenter med arameisk skrift, hovedsakelig skrevet på papyrus. De stammer fra 400-tallet f.v.t., altså den tiden da det medopersiske rike dominerte. Dokumentene nevner Sanballat, stattholderen i Samaria. – Ne 4: 1.

De mest verdifulle funn som er gjort i Egypt, er uten tvil det som er funnet av fragmenter og større deler av Bibelens bøker, skrevet på papyrus. Disse håndskriftene utgjør deler av både De hebraiske og De greske skrifter. Noen av dem dateres til så tidlig som det andre århundre f.v.t. På grunn av det tørre klimaet og sandjorden har Egypt vært et ideelt oppbevaringssted for slike papyrusdokumenter. – Se BIBELHÅNDSKRIFTER.

Palestina og Syria. I Palestina og Syria er det omkring 600 steder hvor man har foretatt utgravninger og datert funnene. En stor del av den informasjon man har samlet, er av generell art. Den kan ikke knyttes direkte til bestemte detaljer eller hendelser som er omtalt i Bibelen, men underbygger beretningen på bredere basis. Tidligere var det for eksempel noen som avviste Bibelens beretning om at Juda land lå fullstendig øde mens jødene var i landflyktighet i Babylon. Men det samlede vitnesbyrd fra utgravningene støtter Bibelens ord. Arkeologen W.F. Albright sier: «Vi kjenner ikke til et eneste tilfelle der en by i selve Juda var permanent bebodd i den tiden landflyktigheten varte. Som en kontrast til dette kan det nevnes at Betel, som i tiden før landflyktigheten lå like utenfor Judas nordlige grense, ikke ble ødelagt på den tiden, men var permanent bebodd helt inntil siste halvdel av 500-tallet.» – The Archaeology of Palestine, 1971, s. 142.

I Bet-Sjan (Bet-Sjean), en gammel festningsby som kontrollerte atkomsten til Jisre’el-sletten fra øst, har man ved omfattende utgravninger funnet 18 forskjellige lag med bosetninger. For å finne alle disse måtte man grave seg 21 m ned i bakken. (DIAGRAM: bd. 1, s. 959) Bibelen forteller at Bet-Sjan ikke var blant de byene som israelittene inntok i første omgang, og at det på Sauls tid var filistere som bodde der. (Jos 17: 11; Dom 1: 27; 1Sa 31: 8–12) Utgravningene støtter i det store og hele denne beretningen og antyder at Bet-Sjan ble ødelagt en tid etter at filisterne hadde tatt paktens ark. (1Sa 4: 1–11) Noe som er av særlig interesse, er funnet av visse kanaaneiske templer i Bet-Sjan. I 1. Samuelsbok 31: 10 sies det at filisterne la kong Sauls krigsutrustning «i Asjtoret-bildenes hus», og at de festet hans lik «på muren i Bet-Sjan», mens det i 1. Krønikebok 10: 10 står at de ’la krigsutrustningen hans i sin guds hus og festet hodeskallen hans til Dagons hus’. To av de templene som er blitt avdekket, skriver seg fra denne perioden. Det er ting som tyder på at det ene er Asjtoret-templet, og man antar at det andre er Dagon-templet. Dette harmonerer med de ovennevnte skriftstedene, som omtaler to forskjellige templer i Bet-Sjan.

Esjon-Geber var Salomos havneby ved Akababukta. Den er muligens identisk med vår tids Tell al-Kheleifeh, hvor det ble foretatt utgravninger fra 1937 til 1940. Her fant man vitnesbyrd om at det hadde foregått kobbersmelting. I en liten ruinhaug i nærheten fantes det nemlig kobberslagg og klumper av kobbermalm. Arkeologen Nelson Glueck reviderte imidlertid radikalt sine opprinnelige slutninger om dette stedet i en artikkel i The Biblical Archaeologist (1965, s. 73). Opprinnelig mente han at han hadde funnet et smelteverk med masovner, fordi det i den viktigste bygningen var noen hull som han oppfattet som «trekkanaler». Nå kom han imidlertid til den konklusjon at disse hullene i veggene hadde oppstått fordi «trebjelker som var lagt på tvers av veggene for å binde dem sammen eller forankre dem, hadde råtnet og/eller var brent opp». Den bygningen som man før mente var en smeltehytte, antas nå å ha vært et forrådshus for korn og andre varer. Man mener fremdeles at det ble utvunnet og bearbeidet metaller i dette området; det hadde bare ikke det omfanget som man tidligere antok. Dette understreker at den betydning som tillegges arkeologiske funn, først og fremst avhenger av arkeologens fortolkning, og den er slett ikke ufeilbarlig. Bibelen selv sier ikke noe om noen kobberindustri ved Esjon-Geber. Den nevner bare at det ble støpt kobberredskaper et sted i Jordandalen. – 1Kg 7: 45, 46.

Hasor i Galilea ble på Josvas tid beskrevet som «hovedbyen for alle disse rikene». (Jos 11: 10) Utgravninger har vist at byen en gang dekket et område på omkring 600 mål og hadde en stor befolkning, så den må ha vært en av de viktigste byene i området. Salomo befestet byen, og vitnesbyrd fra denne perioden kan tyde på at den var en av vognbyene hans. – 1Kg 9: 15, 19.

I Jeriko har tre forskjellige ekspedisjoner foretatt utgravninger (1907–09; 1930–36; 1952–58), og de forskjellige fortolkningene av funnene som er blitt presentert, viser nok en gang at arkeologien i likhet med andre menneskelige vitenskaper ikke er en kilde til hundre prosent sikker informasjon. Alle de tre ekspedisjonene har skaffet data til veie, men de har kommet til forskjellige konklusjoner når det gjelder byens historie, særlig med hensyn til når den falt for de israelittiske erobrerne. Det kan imidlertid sies at de samlede resultatene gir det generelle bilde som blir presentert i boken Biblical Archaeology av G.E. Wright (1962, s. 78), hvor det sies: «Byen ble rammet av en forferdelig ødeleggelse eller en serie av ødeleggelser i det andre årtusen f.v.t. og var deretter praktisk talt ubebodd i flere generasjoner.» Utgravningene har vist at ødeleggelsen var ledsaget av store branner. – Jf. Jos 6: 20–26.

I Jerusalem ble det i 1867 oppdaget en gammel vanntunnel som gikk fra Gihon-kilden og inn i fjellet bakenfor. (Se GIHON nr. 2.) Dette kan kaste lys over beretningen i 2. Samuelsbok 5: 6–10 om hvordan David inntok byen. I årene 1909–11 ble hele det tunnelsystemet som er forbundet med Gihon-kilden, ryddet. Én tunnel, som er kjent som Siloam-tunnelen, har en gjennomsnittshøyde på 1,8 m og er hogd gjennom fjell. Den er 533 m lang og går fra Gihon til Siloam-dammen i Tyropoion-dalen (innenfor bymuren). Det ser ut til at det var kong Hiskia som stod bak dette prosjektet, og at det er det som er beskrevet i 2. Kongebok 20: 20 og 2. Krønikebok 32: 30. Noe som er av spesiell interesse, er den innskriften med gammelhebraisk monumentalskrift som er funnet på tunnelveggen. Den forteller om hvordan tunnelen ble laget, og angir lengden av den. Denne innskriften blir brukt som sammenligningsgrunnlag når andre hebraiske innskrifter skal dateres.

Lakisj lå 44 km vestsørvest for Jerusalem og var en viktig festningsby som beskyttet høylandet i Juda. I Jeremia 34: 7 forteller profeten at Nebukadnesars styrker «kjempet mot Jerusalem og mot alle de byene i Juda som var igjen, mot Lakisj og mot Aseka; for disse, de befestede byene, var de som var igjen blant byene i Juda». Utgravninger i Lakisj har vist at byen ble ødelagt av brann to ganger med få års mellomrom, noe man knytter til babylonernes to angrep (618–617 og 609–607 f.v.t.), og at den deretter var ubebodd i lang tid.

I asken etter den andre brannen ble det funnet 21 ostraka (beskrevne potteskår), som man mener er brev som ble skrevet like før byen ble ødelagt under Nebukadnesars siste angrep. Disse såkalte Lakisjbrevene avspeiler tidens nød og engstelse. Det ser ut til at de er skrevet fra de judeiske troppenes gjenværende forposter og sendt til Jaosj, en kommandant i Lakisj. (BILDE: bd. 1, s. 325) Brev nr. IV lyder i utdrag: «Måtte Jahve på denne dag la min herre få høre gode tidender! . . . Vi holder utkikk etter signalene i Lakisj, i henhold til alle de anvisninger min herre har gitt, for vi kan ikke se Aseka.» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 322)Dette avspeiler på en bemerkelsesverdig måte den situasjonen som er beskrevet i Jeremia 34: 7, som er sitert tidligere, og viser at Aseka nå hadde falt eller i hvert fall hadde sluttet med å sende de forventede ild- eller røyksignalene.

I brev nr. III, som er skrevet av en som het Hosjaja, står det blant annet: «Måtte Jahve la min herre få høre tidender om fred! . . . Og følgende er blitt meldt til din tjener: ’Hærføreren, Konja, Elnatans sønn, har kommet ned for å dra til Egypt, og han har sendt bud til Hodavja, Akijas sønn, og hans menn for å skaffe [forsyninger] hos ham.’» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 322)Disse ordene ser ut til å bekrefte at Juda vendte seg til Egypt for å få hjelp, noe profetene fordømte. (Jer 46: 25, 26; Ese 17: 15, 16) Navnene Elnatan og Hosjaja, som forekommer i den fullstendige teksten til dette brevet, er også nevnt i Jeremia 36: 12 og Jeremia 42: 1. Andre navn i disse brevene finnes også i Jeremias bok, nemlig Gemarja (36: 10), Neria (32: 12) og Ja’asanja (35: 3). Det er ikke sikkert at det dreier seg om de samme personene, men i betraktning av at Jeremia levde på samme tid, er det bemerkelsesverdig at navnene er identiske.

Det er særlig interessant å se at tetragrammet blir brukt temmelig hyppig i disse brevene, noe som viser at jødene på den tiden ikke vegret seg for å bruke Guds navn. Det er også interessant at man har funnet avtrykket av et leirsegl med innskriften «Gedalja, som er over huset». Gedalja var navnet på den mannen som Nebukadnesar innsatte som stattholder over Juda etter Jerusalems fall, og mange holder det for sannsynlig at det er ham det her siktes til. – 2Kg 25: 22; jf. Jes 22: 15; 36: 3.

Megiddo var en strategisk beliggende festningsby som behersket et viktig pass som førte til Jisre’el-sletten. Den ble gjenoppbygd av Salomo og blir nevnt i forbindelse med hans forrådsbyer og vognbyer. (1Kg 9: 15–19) Ved utgravninger på stedet, som i dag kalles Tell al-Mutesellim, en ruinhaug som dekker et areal på 53 mål, har man funnet noe som enkelte forskere (men ikke alle) mener er rester av staller med plass til omkring 450 hester. Disse bygningene ble først satt i forbindelse med Salomos tid, men forskerne har senere datert dem til en senere periode, kanskje Akabs tid.

Mesja-steinen (også kalt Moabittsteinen) var et av de første viktige funn som ble gjort i området øst for Jordan. (BILDE: bd. 1, s. 325) Den ble funnet i 1868 i Dhiban, nord for Arnon-dalen, og gir moabittkongen Mesjas versjon av hans opprør mot Israel. (Jf. 2Kg 1: 1; 3: 4, 5.) Innskriften sier blant annet: «Jeg (er) Mesja, sønn av Kemosj-[ . . .], konge over Moab, dibonitten . . . Hva angår Omri, kongen over Israel, så ydmyket han Moab i mange år (bokst.: dager), for Kemosj [Moabs gud] var vred på sitt land. Og hans sønn fulgte ham, og han sa også: ’Jeg vil ydmyke Moab.’ I min tid talte han (således), men jeg har seiret over ham og over hans hus, og Israel er gått under for alltid! . . . Og Kemosj sa til meg: ’Gå og ta Nebo fra Israel!’ Så drog jeg om natten og kjempet mot den fra morgengry til middag, tok den og drepte alle . . . Og derfra førte jeg Jahves [kar] og slepte dem fram for Kemosj.» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 320.) Steinen nevner altså Israel-kongen Omri ved navn, og ikke nok med det – i den 18. linjen inneholder den også Guds navn i form av tetragrammet.

Mesja-steinen nevner også mange steder som er omtalt i Bibelen: Atarot og Nebo (4Mo 32: 34, 38), Arnon, Aroer, Medeba og Dibon (Jos 13: 9), Bamot-Ba’al, Bet-Ba’al-Meon, Jahas og Kirjatajim (Jos 13: 17–19), Beser (Jos 20: 8), Horonajim (Jes 15: 5) og Bet-Diblatajim og Kerijot (Jer 48: 22, 24). Den bekrefter dermed at alle disse stedene virkelig har eksistert.

I Ras Shamra (oldtidens Ugarit), som ligger på kysten av det nordlige Syria rett overfor Kypros, har man funnet vitnesbyrd om en religionsutøvelse som ligner svært på kanaaneernes gudsdyrkelse med dens guder og gudinner, templer, tempelprostituerte, riter, ofre og bønner. Mellom et tempel for Ba’al og et annet tempel, som var viet til Dagon, ble det funnet et rom som inneholdt et bibliotek med hundrevis av religiøse tekster. Det antas at de skriver seg fra 1400-tallet og begynnelsen av 1300-tallet f.v.t. De poetiske tekstene med mytologisk innhold forteller mye om de kanaaneiske guddommene El, Ba’al og Asjera og om den nedverdigende måten de ble dyrket på. Merrill F. Unger sier i sin bok Archaeology and the Old Testament (1964, s. 175): «Den ugarittiske episke litteratur har bidratt til å avsløre det dype moralske forderv som kjennetegnet den kanaaneiske religion. Det dreide seg om en ytterst fordervet form for flerguderi, og kanaaneernes kultiske skikker var barbariske og fullstendig tøylesløse.» Man fant også bilder av Ba’al og andre guder. (Se GUDER OG GUDINNER [Kanaaneiske guddommer].) Tekstene er skrevet med en type alfabetisk kileskrift (forskjellig fra akkadisk kileskrift) som tidligere var ukjent. Bokstavene følger den samme rekkefølgen som bokstavene i det hebraiske alfabetet, men det er føyd til noen flere bokstaver, slik at alfabetet i alt består av 30 bokstaver. Man har også funnet en stridsøks av stål, akkurat som i Ur.

Samaria, den sterkt befestede hovedstaden i det nordlige riket Israel, var bygd på en høyde som hever seg omkring 90 m over dalbunnen. Restene av solide dobbeltmurer, som noen steder var 10 m brede, vitner om at byen var i stand til å motstå langvarige beleiringer. Det stemmer med beretningen i 2. Kongebok 6: 24–30 om syrernes beleiring og med det som står i 2. Kongebok 17: 5 om den mektige assyrerhærens beleiring. De steinmurene som er funnet på stedet, antagelig fra kongene Omris, Akabs og Jehus tid, bærer preg av stor håndverksmessig dyktighet. Det platået som palasset tydeligvis stod på, måler omtrent 90 m × 180 m. På palassområdet er det funnet store mengder gjenstander, plater og paneler av elfenben. De kan ha tilhørt Akabs elfenbenshus, som er omtalt i 1. Kongebok 22: 39. (Jf. Am 6: 4.) I det nordvestlige hjørnet av høyden ble det funnet en sementert dam som er omkring 10 m lang og 5 m bred. Dette kan være «Samaria-dammen», hvor Akabs stridsvogn ble skylt, slik at blodet hans ble vasket av den. – 1Kg 22: 38.

Noe annet interessant som er blitt funnet, er 63 ostraka, potteskår som det er skrevet på med blekk, som man mener daterer seg fra 700-tallet f.v.t. Det dreier seg om kvitteringer for vin og olje som er sendt til Samaria fra andre byer, og de viser at israelittene hadde et system for skriving av tall der de brukte loddrette, vannrette og skråstilte streker. En typisk kvittering lyder slik:

I det tiende året.

Til Gaddijau [trolig forvalteren av skattkammeret].

Fra Asah [kanskje landsbyen eller distriktet som har sendt vinen eller oljen].

Abi-Ba’al 2

Akas 2

Sjeba 1

Meriba’al 1

Disse kvitteringene viser også at navnet Ba’al var hyppig brukt som en del av personnavn. For hver elleve navn som inneholder en form av navnet Jehova, finner man sju sammensetninger med Ba’al. Dette kan tyde på at Ba’al-dyrkelsen var sterkt utbredt, noe Bibelen også viser at den var.

Bibelen forteller at Sodoma og Gomorra ble ødelagt ved ild, og at det fantes groper med asfalt i dette området. (1Mo 14: 3, 10; 19: 12–28) Mange forskere mener at vannstanden i Dødehavet en gang har steget og har oversvømt et stort område i den sørlige enden, hvor disse to byene kan ha ligget. Undersøkelser har vist at dette er et utbrent område hvor det finnes olje og asfalt. I denne forbindelse sier Jack Finegan i sin bok Light From the Ancient Past (1959, s. 147): «En omhyggelig gjennomgåelse av de litterære, geologiske og arkeologiske vitnesbyrd leder til den konklusjon at de beryktede ’byene i dalen’ (1. Mosebok 19: 29) lå i det området som nå er dekket av vann, . . . og at ødeleggelsen skyldtes et stort jordskjelv som trolig var ledsaget av eksplosjoner, lyn, antennelse av naturgass og en altomfattende storbrann.» – Se også SODOMA.

Arkeologien og De kristne greske skrifter. At Jesus kunne gjøre bruk av en denar med et bilde av keiser Tiberius på (Mr 12: 15–17), er blitt bekreftet ved at man har funnet en sølvdenar som er preget med et bilde av Tiberius’ hode, en mynt som ble satt i omløp omkring år 15 e.v.t. (BILDE: bd. 2, s. 544) (Jf. Lu 3: 1, 2.) Det at Pontius Pilatus var romersk stattholder i Judea på den tiden, blir bekreftet av en steinplate som ble funnet i Cæsarea med de latinske navnene Pontius Pilatus og Tiberieum. – Se PILATUS; BILDE: bd. 2, s. 741.

I boken Apostlenes gjerninger, som inneholder klare vitnesbyrd om at den er skrevet av Lukas, nevnes det en mengde byer og provinser, og det fortelles om embetsmenn av forskjellige slag og med forskjellige titler, med en nøyaktig angivelse av når de innehadde sine embeter. (Se også Lu 3: 1, 2.) I en slik beretning er det ikke lett for skribenten å unngå å gjøre feil, men de arkeologiske funn viser at Lukas var bemerkelsesverdig nøyaktig. Vi har et eksempel i Apostlenes gjerninger 14: 1–6. Lukas sier her at Lystra og Derbe lå i området Lykaonia, men antyder at Ikonium lå i et annet område. Ifølge Cicero og andre romerske forfattere lå Ikonium i Lykaonia. Men et monument som ble funnet i 1910, viser at Ikonium ble betraktet som en frygisk og ikke en lykaonisk by.

Videre har man funnet en innskrift i Delfi som bekrefter at Gallio var prokonsul i Akaia, antagelig i 51–52 e.v.t. (Apg 18: 12) Nitten innskrifter som dateres til perioden fra 100-tallet f.v.t. til 200-tallet e.v.t., bekrefter at Lukas med rette bruker tittelen «byens styresmenn» (ent. politạrkhes) når han omtaler myndighetspersonene i Tessalonika. (Apg 17: 6, 8) Fem av disse innskriftene nevner spesielt denne byen. (Se STYRESMANN [Byens styresmenn].) Og når Publius omtales som den «fremste mann» (prọtos) på Malta (Apg 28: 7), er det den korrekte tittelen som blir brukt; tittelen forekommer i to maltesiske innskrifter, den ene på latin og den andre på gresk. I Efesos har man funnet Artemis’ tempel og tekster som beskriver magiske kunster. (Apg 19: 19, 27) Man har også avdekket et teater som hadde plass til omkring 25 000 mennesker, samt innskrifter som omtaler dem som tilhørte «kommisjonen for fester og leker», noe som minner oss om dem som grep inn og hjalp Paulus. Ifølge Bibelen var det «byskriveren» som fikk roet ned folkemengden ved denne anledningen, og innskriftene nevner også en «byskriver». – Apg 19: 29–31, 35, 41.

Noen slike funn fikk Charles Gore til å skrive følgende om Lukas’ nøyaktighet: «Det bør naturligvis erkjennes at den moderne arkeologi nærmest har påtvunget kritikerne av Lukas den dom at han er bemerkelsesverdig nøyaktig hver gang han omtaler verdslige forhold og begivenheter.» – A New Commentary on Holy Scripture, redigert av Gore, Goudge og Guillaume, 1929, s. 210.

Arkeologiens relative verdi. Arkeologien har gitt nyttig informasjon som har hjulpet forskerne til å identifisere steder som er nevnt i Bibelen (skjønt ofte bare forsøksvis). Arkeologene har avdekket skriftlige dokumenter som har økt forståelsen av de språkene Bibelen opprinnelig ble skrevet på, og de har kastet lys over hvordan folkeslag og herskere som Bibelen omtaler, levde. Men når det gjelder Bibelens autentisitet og pålitelighet og troen på Bibelen, dens lære og dens åpenbaring av Guds hensikter og løfter, må det sies at de supplerende opplysninger arkeologien overbringer, ikke er av vesentlig betydning, og at sannheten i Guds Ord ikke trenger den bekreftelsen arkeologien gir. Apostelen Paulus sier det slik: «Tro er den sikre forventning om ting en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses. Ved tro skjønner vi at tingenes ordninger ble brakt i stand ved Guds ord, slik at det som ses, er blitt til av ting som ikke er synlige.» (He 11: 1, 3) «Vi vandrer i samsvar med tro, ikke i samsvar med det vi ser.» – 2Kt 5: 7.

Dette betyr ikke at den kristne tro ikke har noe som helst grunnlag i det som kan ses, eller at den bare beskjeftiger seg med uhåndgripelige ting. Nei, i hver epoke har folk hatt rikelige vitnesbyrd i sine omgivelser og i sine personlige erfaringer som har kunnet overbevise dem om at Bibelen er den sanne kilde til åpenbaringer fra Gud, og om at den ikke inneholder noe som er i strid med fakta. (Ro 1: 18–23) Den kunnskap vi har fått om fortiden i lys av arkeologiske oppdagelser, er interessant, og vi setter stor pris på den, men den er ikke av avgjørende betydning. Bare den kunnskap vi har om fortiden i lys av Bibelen, er av avgjørende betydning og er fullt ut pålitelig. Bibelen gir den rette forståelse av nåtiden og kaster lys over framtiden, enten arkeologiske vitnesbyrd blir føyd til eller ikke. (Sl 119: 105; 2Pe 1: 19–21) En tro som må støtte seg til oppsmuldrende teglsteiner, istykkerslåtte vaser og sammenraste murer, er i realiteten en svak tro.

Et usikkert grunnlag for å trekke slutninger. Arkeologiske oppdagelser har i mange tilfeller gitt bibellesere et godt svar til dem som har kritisert beretninger i Bibelen eller betvilt at visse begivenheter har funnet sted. Arkeologenes funn har også vært til hjelp og lettelse for oppriktige personer som har tillagt kritikernes argumenter overdreven vekt. Men arkeologien har ikke brakt bibelkritikerne til taushet, og den er heller ikke et pålitelig grunnlag å bygge ens tro på Bibelens beretning på. De slutninger som er trukket i forbindelse med de fleste utgravninger, bygger hovedsakelig på forskernes deduktive og induktive resonnementer. Arkeologene kan sammenlignes med detektiver som forsøker å oppklare en sak på grunnlag av de spor de finner. Selv om detektiver i dag kan oppspore og sammenstille en imponerende mengde av både indisiebeviser og håndgripelige beviser, vil en sak stå svakt i retten hvis den utelukkende bygger på slike vitnesbyrd og det ikke foreligger noen utsagn fra troverdige vitner som har hatt direkte forbindelse med saken. Når rettskjennelser utelukkende har vært basert på et slikt bevismateriale, er det blitt gjort alvorlige feil og grov urett. Hvor mye større er ikke da risikoen for å trekke uriktige slutninger når forskerne lever to–tre tusen år etter at den begivenheten de undersøker, fant sted!

Arkeologen R.J.C. Atkinson peker på en lignende parallell: «En kan bare tenke på hvor vanskelig det ville være for framtidige arkeologer å rekonstruere de kristne kirkers ritualer, dogmer og lære bare på grunnlag av ruinene av kirkebygninger, uten å kunne støtte seg til dokumenter eller innskrifter. Vi har altså den paradoksale situasjon at arkeologien, den eneste metoden vi har til å utforske menneskenes fortid når det ikke finnes skriftlige opptegnelser, blir mindre og mindre effektiv som forskningsmetode desto mer den nærmer seg de aspekter ved det menneskelige liv som er spesielt menneskelige.» – Stonehenge, London 1956, s. 167.

Det er tydelig at arkeologene bare er i stand til å tegne et uskarpt bilde av fortiden. Noe som kompliserer saken ytterligere, er at de, selv om de bestreber seg på å være objektive når de vurderer sine funn, i likhet med andre vitenskapsmenn kan preges av menneskelige svakheter og personlige tilbøyeligheter og ambisjoner, noe som kan lede til feilaktige slutninger. Professor W.F. Albright påpeker dette problemet. Han sier: «På den annen side ligger det en fare i å søke etter nye oppdagelser og nye synspunkter på bekostning av tidligere, mer solid arbeid. Dette gjelder særlig på slike felt som bibelsk arkeologi og geografi, hvor det er så vanskelig å håndtere verktøyet og beherske undersøkelsesmetodene at en alltid kan føle seg fristet til å se bort fra den pålitelige metoden, til å ty til kløktige sammenstillinger og briljante gjetninger framfor å utføre et langsommere og mer systematisk arbeid.» – The Westminster Historical Atlas to the Bible, redigert av G.E. Wright, 1956, s. 9.

Varierende tidsangivelser. Det er viktig å være oppmerksom på at det finnes slike ulikheter, når man leser om de årstall arkeologene oppgir når de daterer sine funn. Merrill F. Unger illustrerer dette: «For eksempel: Garstang daterer Jerikos fall til ca. 1400 f.Kr. . . . ; Albright stemmer på ca. 1290 . . . ; den berømte Palestina-arkeologen Hugues Vincent holder seg til 1250 . . . ; mens H.H. Rowley betrakter Ramses II som undertrykkelsens farao og mener at utgangen av Egypt fant sted under hans etterfølger, Marniptah [Mernefta], omkring 1225.» (Archaeology and the Old Testament, s. 164, fotn. 15) Selv om professor Albright argumenterer for påliteligheten av moderne arkeologiske metoder og analyser, erkjenner han at det stadig er «meget vanskelig for en som ikke er fagmann, å orientere seg blant arkeologenes motstridende dateringer og konklusjoner». – The Archaeology of Palestine, s. 253.

Man har riktignok brukt karbon-14-metoden, sammen med andre moderne metoder, for å datere gamle kulturgjenstander. Men at denne metoden ikke gir nøyaktige resultater, framgår av følgende uttalelse av G. Ernest Wright i The Biblical Archaeologist (1955, s. 46): «Det kan være verdt å merke seg at den nye karbon-14-metoden til datering av fortidslevninger ikke har vist seg å være så feilfri som man hadde håpet. . . . Visse målinger har gitt åpenbart gale resultater, trolig av flere grunner. For øyeblikket kan man bare stole på resultatene uten betenkeligheter når flere målinger har gitt praktisk talt identiske resultater og dateringen synes korrekt ut fra andre beregningsmåter [uthevet av oss].» Og The New Encyclopædia Britannica (Macropædia, 1976, bd. 5, s. 508) sier: «Uansett hva årsaken er, . . . er det klart at karbon-14-dateringer mangler den nøyaktighet som tradisjonelle historikere gjerne vil ha.» – Se KRONOLOGI (Arkeologisk datering).

Innskriftenes relative verdi. Det er blitt funnet tusenvis av gamle innskrifter som nå blir tydet. Albright sier: «Skriftlige dokumenter utgjør avgjort den viktigste type funn som arkeologene har avdekket. Det er derfor ytterst viktig at vi får en klar oppfatning om deres karakter og om vår evne til å tyde dem.» (The Westminster Historical Atlas to the Bible, s. 11) Tekstene kan være skrevet på potteskår, leirtavler eller papyrus, eller de kan være hogd inn i granitt. Men uansett hvilket materiale som er brukt, må opplysningene veies og påliteligheten og verdien prøves. Feilaktige opplysninger og direkte løgn kan både skrives på papir og risses inn i stein, og det har ofte skjedd. – Se KRONOLOGI (Bibelens kronologi og den verdslige historie); SARGON.

La oss nevne et eksempel: Bibelens beretning forteller at assyrerkongen Sankerib ble drept av sine to sønner Adrammelek og Sareser, og at han ble etterfulgt på tronen av en tredje sønn, Asarhaddon. (2Kg 19: 36, 37) En babylonsk krønike sier imidlertid at Sankerib den 20. tebet ble drept av sin sønn, som gjorde opprør. Både Berossos, en babylonsk prest som levde på 200-tallet f.v.t., og Nabonid, som var konge over Babylonia på 500-tallet, gir den samme opplysningen, altså at Sankerib ble myrdet av bare én av sine sønner. I nyere tid har man imidlertid funnet et fragment av Asarhaddons prisme, og her erklærer Asarhaddon, den sønnen som etterfulgte Sankerib, klart og tydelig at hans brødre (flt.) gjorde opprør, drepte sin far og flyktet. Philip Biberfeld sier følgende om dette: «Den babylonske krøniken, Nabonid og Berossos tok feil; bare den bibelske beretningen viste seg å være riktig. Den ble bekreftet i alle enkeltheter av Asarhaddons innskrift, og den viste seg å være mer nøyaktig når det gjaldt denne begivenheten i den babylonsk-assyriske historie enn de babylonske kildene. Dette er en kjensgjerning av største betydning også når samtidige kilder som ikke er i harmoni med bibelsk tradisjon, skal vurderes.» – Universal Jewish History, 1948, bd. I, s. 27.

Problemer med hensyn til dechiffrering og oversetting. En kristen bør også passe seg for uten videre å godta forskernes fortolkning av de mange innskriftene som er funnet på forskjellige oldtidsspråk. I noen tilfeller, for eksempel når det gjelder Rosetta-steinen og Behistun-innskriften, har språkforskerne fått betydelig innsikt i et tidligere ukjent språk fordi innskriften har inneholdt en parallell tekst på et språk som allerede var kjent. Men det er ikke å vente at man dermed kan løse alle problemer eller få full forståelse av språket med alle dets nyanser og idiomatiske uttrykk. Også forståelsen av de språkene Bibelen opprinnelig ble skrevet på, hebraisk, arameisk og gresk, har vokst betraktelig i de senere år, og det pågår et stadig studium av disse språkene. Når det gjelder Bibelen, Guds inspirerte Ord, kan vi med rette vente at dens Forfatter vil gjøre det mulig for oss å få den riktige forståelsen av dens budskap ved hjelp av de oversettelser som finnes på moderne språk. Det samme gjelder imidlertid ikke de hedenske nasjonenes skrifter, som ikke er inspirert av Gud.

Boken Hittiternes Gaade av C.W. Ceram (1955, s. 88–90) illustrerer dette behovet for forsiktighet og viser at problemene i forbindelse med dechiffreringen av gamle innskrifter ofte ikke gripes an med den objektivitet man kunne forvente. Det sies her følgende om en fremtredende assyriolog som arbeidet med å tyde det «hetittiske» språk: «Hans artikkel er likefram et fenomen – det er i den en . . . åndrikt sammensveist blanding av rene villfarelser og fremragende oppdagelser . . . Og det fantes hos ham villfarelser som var så skarpsindig begrunnet at det måtte arbeides i flere årtier for å utrydde dem. Det er ganske utelukket at vi her, om det så kun var i omriss, skulle kunne følge hans tankegang, som strutter av filologisk lærdom.» Forfatteren beskriver deretter hvor hardnakket denne forskeren motsatte seg å revidere sine anskuelser. Først etter mange år gikk han med på å gjøre noen endringer – og da korrigerte han tydninger som senere har vist seg å være riktige! Mellom denne forskeren og en annen forsker som også arbeidet med dechiffrering av «hetittiske» hieroglyfer, oppstod det en heftig strid som gang på gang utartet til personangrep. Ceram skriver at «fanatisme . . . var (og måtte være) forskernes drivkraft». Selv om vitenskapen i tidens løp har klart å rette mange feil i forståelsen av gamle innskrifter, bør vi være klar over at ytterligere forskning trolig vil føre til flere korreksjoner.

Disse kjensgjerningene understreker Bibelens overlegenhet som kilden til pålitelig viten, sannferdige opplysninger og sikker veiledning. Denne samlingen av skriftlige dokumenter gir oss det klareste bildet av menneskenes fortid. Det at vi har Bibelen i dag, skyldes ikke arkeologiske utgravninger, men at dens Forfatter, Jehova Gud, har sørget for at den er blitt bevart. Den er «levende og utfolder kraft» (He 4: 12) og utgjør «den levende og blivende Guds ord». «Alt kjød er som gress, og all dets herlighet er som en gressets blomst; gresset visner, og blomsten faller av, men Jehovas ord varer evig.» – 1Pe 1: 23–25.