DEBORA

(Debọra) [bie].

1. Rebekkas amme. Da Rebekka forlot sin fars, Betuels, hus for å dra til Palestina og gifte seg med Isak, fulgte Debora med. (1Mo 24: 59) Etter å ha tjent mange år i Isaks husstand ble Debora, kanskje etter Rebekkas død, medlem av Jakobs husstand. Debora døde tydeligvis ca. 125 år etter at Rebekka var blitt gift med Isak, og hun ble begravet under et stort tre ved Betel. Det navnet treet fikk (Allon-Bakut, som betyr «gråtens store tre»), viser hvor glad Jakob og hans familie var blitt i henne. – 1Mo 35: 8.

2. En profetinne i Israel; Lappidots hustru. (Dom 4: 4) Det finnes ikke noen beviser for at Lappidot og Barak var samme person, slik som noen har antatt. Forbindelsen mellom Debora og Barak skyldtes alene deres felles interesse når det gjaldt å befri Israel for kanaaneisk undertrykkelse. Debora bodde under et palmetre som stod i Efraims fjellområde mellom Rama og Betel. «Israels sønner pleide å gå opp til henne for å få dom i rettssaker.» – Dom 4: 5.

På Jehovas bud tilkalte hun Barak fra Kedesj-Naftali og gjorde ham kjent med at Gud hadde til hensikt å la 10 000 mann beseire kanaaneerkongen Jabins veldige hær under hærføreren Sisera. Selv om Jehova hadde lovt Barak å gi fienden i hans hånd, insisterte han på at Debora – til tross for at hun var kvinne – skulle være til stede som Guds representant når han samlet troppene og førte dem til Tabor-fjellet. Debora var villig til å forlate sitt forholdsvis trygge hjem og dra med Barak, men hun forutsa at «pryden» i forbindelse med seieren ville gå til en kvinne. Disse ordene fikk sin oppfyllelse da kvinnen Jael drepte Sisera. – Dom 4: 6–10, 17–22.

Den dagen seieren ble vunnet, sang Debora og Barak en sang sammen. En del av sangen er skrevet i første person, noe som tyder på at det var Debora som forfattet denne delen av den, om ikke hele sangen. (Dom 5: 7) Det var vanlig at kvinnene feiret en seier med sang og dans. (2Mo 15: 20, 21; Dom 11: 34; 1Sa 18: 6, 7; Sl 68: 11) Sangen gir all ære og pris til Jehova som den som hadde vunnet seieren for sitt folk. Den utgjør et verdifullt supplement til den forutgående beretningen, og vil man ha hele bildet, bør man se på begge deler. Etter en beskrivelse av Jehovas makt og majestet og Israels tilstand før Baraks kamp går sangen over til å rose de stammene som reagerte positivt da kallet gikk ut, og det blir spurt etter dem som ble hjemme. Den gir en malende beskrivelse av enkeltheter ved slaget og kanaaneernes ville flukt, Jaels modige handling da hun drepte Sisera, og hans mors skuffelse da hun forgjeves ventet på bytte og slaver fra Israel etter sønnens forventede seier. – Dom 5.