Hva vi kan lære av det første menneskepar

GUD gransket planeten jorden. Han beredte den til bolig for menneskene. Han så at alt han skapte, var godt. Ja, da han var ferdig med sitt verk, sa han at det var «meget godt». (1. Mosebok 1: 12, 18, 21, 25, 31) Men før Gud trakk denne konklusjonen, omtalte han noe som ’ikke var godt’. Gud dannet naturligvis ikke noe som var ufullkomment. Det var bare det at hans skaperverk ennå ikke var fullstendig. «Det er ikke godt for mennesket å fortsette å være alene,» sa Jehova. «Jeg skal danne en hjelper til ham, som et motstykke til ham.» — 1. Mosebok 2: 18.

Det var Jehovas hensikt at menneskene skulle leve evig på en paradisisk jord. De skulle ha god helse, være lykkelige og ha rikelig av alt de trengte. Adam var hele menneskehetens far. Hans kone, Eva, ble «mor til alle som lever». (1. Mosebok 3: 20) Selv om deres etterkommere nå utgjør mange milliarder på jorden, er de langt fra fullkomne.

Beretningen om Adam og Eva er godt kjent. Men hvilken praktisk nytte kan vi ha av den? Hva kan vi lære av det som det første menneskepar opplevde?

«Til mann og kvinne skapte han dem»

Da Adam gav dyrene navn, la han merke til at de hadde en make. Det hadde ikke han. Da han så den vakre skapningen som Jehova hadde dannet av hans ribben, ble han derfor meget glad. Adam forstod at hun virkelig var en del av ham, og sa: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles Kvinne, for av mannen ble hun tatt.» — 1. Mosebok 2: 18—23.

Mannen trengte «en hjelper». Nå hadde han en som var akkurat den rette for ham. Eva passet perfekt til å være Adams motstykke — hun kunne ta seg av deres paradisiske hjem og dyrene der, føde barn og gi ham den intellektuelle stimulans og støtte som en sann venn kan gi. — 1. Mosebok 1: 26—30.

Jehova hadde gitt dem alt det et ektepar kunne ønske seg. Da Gud førte Eva til hennes ektemann, godkjente han at de ble forent, og han innstiftet ekteskapet og familieordningen. Det var slik samfunnet skulle organiseres. Beretningen i 1. Mosebok sier: «En mann [skal] forlate sin far og sin mor, og han skal holde seg til sin hustru, og de skal bli ett kjød.» Og da Jehova velsignet det første ektepar og sa at de skulle være fruktbare, mente han uten tvil at ethvert barn skulle fødes inn i en omsorgsfull familie, med en far og en mor som kunne ta seg av det. — 1. Mosebok 1: 28; 2: 24.

«I Guds bilde»

Adam var en av Guds fullkomne sønner og skapt i Hans ’bilde og likhet’. Men siden «Gud er en Ånd», kunne det ikke være snakk om fysisk likhet. (1. Mosebok 1: 26; Johannes 4: 24) Likheten lå i egenskaper som gjorde at han var dyrene langt overlegen. Ja, slike egenskaper som kjærlighet, visdom, makt og rettferdighet var nedlagt i mennesket fra begynnelsen av. Han hadde en fri vilje og anlegg for åndelighet. Hans medfødte moralske sans, eller samvittighet, gjorde det mulig for ham å skille mellom rett og galt. Han hadde intellektuelle evner som satte ham i stand til å meditere over hvorfor menneskene var til. Han kunne ta til seg kunnskap om Skaperen og utvikle et nært forhold til ham. Adam var derfor utrustet med alt han trengte til å ivareta sin oppgave som administrator for Guds jordiske verk.

Eva synder

Adam gjorde utvilsomt Eva raskt kjent med det forbudet som Jehova hadde gitt ham: De kunne spise av frukten på hvert tre i sitt paradisiske hjem bortsett fra ett — treet til kunnskap om godt og ondt. Det skulle de ikke spise av. På den dagen de gjorde det, skulle de dø. — 1. Mosebok 2: 16, 17.

Det gikk ikke lang tid før det ble reist et stridsspørsmål angående den forbudte frukt. Eva ble snakket til av en slange, som ble brukt som et talerør av en usynlig åndeskapning. Slangen spurte tilsynelatende uskyldig: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke får spise av ethvert tre i hagen?» Eva svarte at de hadde fått lov til å spise frukten av alle trærne bortsett fra ett. Men da motsa slangen Gud og sa til kvinnen: «Dere skal visselig ikke dø. For Gud vet at den dagen dere spiser av den, da vil deres øyne bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Kvinnen begynte å se det forbudte tre i et annet lys. «Treet var godt å spise av, og . . . det var noe å lengte etter for øynene.» Eva ble grundig bedratt og brøt Guds lov. — 1. Mosebok 3: 1—6; 1. Timoteus 2: 14.

Var Evas synd uunngåelig? Overhodet ikke. Prøv å sette deg i hennes sted. Slangens påstand var stikk i strid med det som Gud og Adam hadde sagt. Hvordan ville du ha følt det hvis en fremmed anklaget noen du elsker og stoler på, for å være uærlig? Eva burde ha reagert annerledes. Hun burde ha reagert med avsky og harme og nektet å høre på slangen. Hvem var vel denne slangen som drog i tvil Guds rettferdighet og hennes ektemanns ord? Eva burde av respekt for prinsippet om lederskap ha søkt råd før hun traff noen avgjørelse. Det bør vi også gjøre hvis vi noen gang får informasjon som er i strid med Guds veiledning. Men Eva trodde på Fristeren og ønsket selv å bestemme hva som er godt, og hva som er ondt. Jo mer hun lekte med tanken, jo mer appellerte den til henne. For en feil hun begikk da hun dvelte ved et urett ønske i stedet for å avvise tanken og drøfte saken med sitt familieoverhode! — 1. Korinter 11: 3; Jakob 1: 14, 15.

Adam lytter til sin kones røst

Eva fikk snart Adam til å synde også. Hvordan kan vi forklare hans slappe holdning? (1. Mosebok 3: 6, 17) Adam kom i en lojalitetskonflikt. Skulle han adlyde sin Skaper, som hadde gitt ham alt, deriblant hans elskede kone, Eva? Skulle han søke Guds veiledning med hensyn til hva han nå skulle gjøre? Eller skulle han gjøre felles sak med sin kone? Adam visste meget godt at det Eva håpet å oppnå ved å spise den forbudte frukt, var illusorisk. Apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «Adam ble ikke bedratt, men kvinnen ble grundig bedratt og falt i overtredelse.» (1. Timoteus 2: 14) Adam valgte derfor med overlegg å sette seg opp mot Jehova. Hans frykt for å miste sin kone var tydeligvis større enn hans tro på Guds evne til å rette på situasjonen.

Adam fulgte en selvmorderisk handlemåte. Den innebar dessuten at han ble skyldig i overlagt drap på alle de etterkommerne som Jehova i sin barmhjertighet lot ham bli far til, ettersom de alle ble født under syndens fordømmelse og måtte dø. (Romerne 5: 12) For en pris å betale for selvisk ulydighet!

Følgene av synd

Den umiddelbare virkningen av deres synd var skamfølelse. I stedet for å løpe gledestrålende fram for å tale til Jehova, gjemte de seg for ham. (1. Mosebok 3: 8) Deres vennskap med Gud var ødelagt. Da de ble spurt om hva de hadde gjort, viste de ingen anger, selv om de begge var klar over at de hadde brutt Guds lov. Ved å spise av den forbudte frukt avviste de Guds godhet.

Som følge av det sa Gud til kvinnen at det skulle medføre økt smerte å føde barn. Evas attrå skulle stå til hennes mann, og han skulle herske over henne. Hennes forsøk på å oppnå uavhengighet førte derfor til akkurat det motsatte for henne. Adam måtte nå spise jordens grøde med smerte. I stedet for bekymringsløst å spise seg mett i Eden, måtte han nå streve hardt for å få det han trengte til livets opphold, inntil han vendte tilbake til støvet, som han var skapt av. — 1. Mosebok 3: 16—19.

Til slutt ble Adam og Eva vist ut av Edens hage. Jehova sa: «Se, mennesket er blitt som en av oss når det gjelder å kjenne godt og ondt, og nå, for at han ikke skal rekke ut sin hånd og ta frukt også av livets tre og spise og leve til uavgrenset tid —» Som religionsforsker Gordon Wenham sier, «er setningen ufullstendig», og vi må selv tenke oss hva Gud antagelig har tenkt videre — «la meg drive ham ut av hagen». En bibelskribent gjengir vanligvis Guds fullstendige tanke. Men her «får utelatelsen av konklusjonen oss til å tenke at Gud må ha handlet raskt. Han hadde knapt nok snakket ferdig før de ble sendt ut av hagen,» sier Wenham. (1. Mosebok 3: 22, 23) Dermed opphørte tydeligvis all kommunikasjon mellom Jehova og det første menneskepar.

Adam og Eva døde ikke bokstavelig talt i løpet av denne dagen på 24 timer. Men de døde i åndelig forstand. De hadde vendt seg bort fra livets Kilde, og det var ingen vei tilbake. Det begynte nå å gå sakte, men sikkert nedover med dem helt til de døde. Forestill deg hvor tragisk deres første møte med døden må ha vært da deres andre sønn, Abel, ble drept av Kain, deres førstefødte sønn. — 1. Mosebok 4: 1—16.

Deretter vet vi forholdsvis lite om det første menneskepar. Deres tredje sønn, Set, ble født da Adam var 130 år. Adam døde 800 år senere i en alder av 930 år, etter at han var blitt far til «sønner og døtre». — 1. Mosebok 4: 25; 5: 3—5.

Hva vi kan lære

I tillegg til at beretningen om det første ektepar åpenbarer hva som er årsaken til det menneskelige samfunns degenererte tilstand i dag, lærer den oss noe viktig. Det er dårskap å late som om en kan være uavhengig av Jehova Gud. De som er fornuftige, viser tro på Jehova og hans Ord, ikke på den kunnskap de selv måtte være i besittelse av. Det er Jehova som avgjør hva som er godt, og hva som er ondt, og å gjøre det som er rett, betyr i hovedsak å adlyde ham. En urett handlemåte betyr å bryte hans lover og ignorere hans prinsipper.

Gud tilbød og tilbyr fortsatt menneskene alt det som det er mulig å ønske seg — evig liv, frihet, tilfredshet, lykke, god helse, fred, velstand og mulighet til å oppdage nye ting. Men for at vi skal kunne glede oss over alt dette, må vi erkjenne at vi er helt avhengige av vår himmelske Far, Jehova. — Forkynneren 3: 10—13; Jesaja 55: 6—13.

[Ramme/bilde på side 26]

Adam og Eva — bare en myte?

Troen på et opprinnelig paradis som gikk tapt som følge av synd, var utbredt blant de gamle babylonere, assyrere, egyptere og andre. Et felles tema i mange av disse folkeslagenes beretninger var et livets tre med frukt som kunne gi evig liv til dem som spiste av den. Menneskeheten vet derfor at det skjedde noe tragisk i Edens hage.

I dag er det mange som avviser Bibelens beretning om Adam og Eva og betrakter den som bare en myte. Men de fleste vitenskapsmenn er enige i at alle mennesker tilhører samme familie og har en felles opprinnelse. Mange teologer finner det umulig å benekte at virkningene av den opprinnelige synd som en felles forfader begikk, er blitt overført til alle mennesker. Den oppfatning at mennesket har utviklet seg fra mer enn én kilde, ville tvinge dem til å si at en opprinnelig synd ble begått av flere forfedre. Dette ville i sin tur tvinge dem til å benekte at Kristus, «den siste Adam», gjenløste menneskeheten. Men Jesus og hans disipler stod ikke overfor et slikt dilemma. De var innforstått med at beretningen i 1. Mosebok er i samsvar med kjensgjerningene. — 1. Korinter 15: 22, 45; 1. Mosebok 1: 27; 2: 24; Matteus 19: 4, 5; Romerne 5: 12—19.