«Er jeg i Guds sted?»

MØRKET var i ferd med å falle på, og Josef var ute i hagen sin. Kanskje stod han der og nøt synet av daddelpalmer og andre frukttrær og dammer med vannplanter. Og der, på den andre siden av muren, kunne han skimte faraos palass. Inne fra huset kunne han så vidt høre hvordan Manasse, den ene sønnen hans, fikk lillebroren sin, Efraim, til å hvine av fryd. Han så for seg hvordan kona hans lo av guttenes ablegøyer, og han smilte for seg selv. Han visste at han hadde vært heldig.

Josef hadde gitt sin førstefødte navnet Manasse, som betyr ‘en som får til å glemme’. (1. Mosebok 41:51, fotnote) I de senere årene hadde Gud velsignet ham så rikt at det hadde døyvet de såre minnene om barndomshjemmet, brødrene og faren. De eldre brødrenes hat til ham hadde forandret livet hans totalt. De hadde overfalt ham og tenkt å drepe ham, men hadde isteden solgt ham som slave til noen reisende kjøpmenn. Siden da hadde livet vært fullt av dramatikk. I over ti år hadde han vært slave og sittet i fengsel, en del av tiden bundet med jernlenker. Men nå var han altså her – den høyeste nest etter farao i den mektige nasjonen Egypt!a

I flere år hadde Josef vært vitne til at forholdene utviklet seg nøyaktig slik Jehova hadde forutsagt. Egypt var allerede langt inne i den forutsagte perioden på sju år med overflod, og Josef hadde ført tilsyn med lagringen av overskuddet av korn. I denne tiden hadde han fått to sønner med sin kone, Asenat. Likevel gikk tankene ofte tilbake til den familien han hadde hundrevis av kilometer borte – spesielt til den yngre broren hans, Benjamin, og deres kjære far, Jakob. Josef må ha lurt på hvordan det gikk med dem. Kanskje han også lurte på om de eldre brødrene hadde forandret seg og ikke var så voldelige lenger, eller om familien noen gang kunne bli gjenforent.

Hvis freden i familien din er blitt forstyrret av sjalusi, svik eller hat, har du gjerne noe til felles med Josef. Hva kan vi lære av Josefs tro og den måten han behandlet familien sin på?

Josef hadde travle dager, og årene gikk fort. Nøyaktig som Jehova hadde forutsagt i den drømmen han gav farao, inntraff det en drastisk forandring etter det sjuende året med rekordavlinger. Avlingene slo feil! Etter kort tid var alle nabolandene rammet av hungersnød. Men som Bibelen forteller: «I hele Egypts land fantes det brød.» (1. Mosebok 41:54) Det Josef ved Guds hjelp hadde forutsagt, og hans gode organisering kom egypterne til gode.

Egypterne må ha følt at de hadde mye å takke Josef for. De beundret sikkert hans gode evner som organisator. Men Josef ville at all ære skulle gå til Jehova Gud. Hvis vi på lignende måte ydmykt bruker de evnene vi har, i tjenesten for Gud, kan han bruke dem på måter som overgår alt det vi kan forestille oss.

Med tiden fikk også egypterne merke hungersnøden. Da de ropte til farao om hjelp, sa han: «Gå til Josef. Hva han enn sier til dere, skal dere gjøre.» Josef begynte å åpne alle kornlagrene, så folk kunne kjøpe det de trengte. – 1. Mosebok 41:55, 56.

De som bodde i nabolandene, var ikke like heldige. Langt borte, i Kanaan, hadde Josefs familie det vanskelig. Da den gamle Jakob hørte at det var korn i Egypt, bad han sønnene om å dra dit for å kjøpe mat. – 1. Mosebok 42:1, 2.

Jakob sendte ti av sønnene, men ikke Benjamin, den yngste. Han husket bare så altfor godt den gangen da han sendte sin kjære sønn Josef av sted alene for å se til de eldre brødrene. Siden da hadde han ikke sett ham. De eldre sønnene hadde sendt hjem den elegante kledningen til Josef, som var et tegn på farens kjærlighet, istykkerrevet og blodig. De fikk den dypt ulykkelige gamle mannen til å tro at Josef var blitt tatt av et villdyr. – 1. Mosebok 37:31–35.

Etter en lang reise kom Jakobs sønner fram til Egypt. Da de forhørte seg om hvor de kunne kjøpe korn, ble de sendt til en høytstående embetsmann som het Safenat-Paneah. (1. Mosebok 41:45) Så de at dette var Josef? Nei, de kjente ham overhodet ikke igjen. De så bare en egyptisk hersker som de trengte hjelp av. For å vise sin ærbødighet gjorde de det eneste naturlige og «bøyde seg for ham med ansiktet mot jorden». – 1. Mosebok 42:5, 6.

Hva med Josef? Han kjente igjen brødrene sine med en gang! Og mens han så på dem der de bøyde seg for ham, gikk tankene tilbake til barndommen. «Straks husket Josef de drømmene» som Jehova hadde gitt ham da han bare var en gutt, drømmer som forutsa at brødrene hans skulle bøye seg for ham – akkurat som de gjorde nå! (1. Mosebok 37:2, 5–9; 42:7, 9) Hva ville Josef gjøre? Omfavne dem? Hevne seg?

Josef skjønte at han ikke måtte handle bare på impuls. Det var tydelig at Jehova ledet den bemerkelsesverdige vendingen begivenhetene tok. Jehovas hensikt var inne i bildet. Han hadde lovt å gjøre Jakobs etterkommere til en mektig nasjon. (1. Mosebok 35:11, 12) Hvis brødrene til Josef fortsatt var voldelige, egoistiske og hensynsløse, kunne det få katastrofale følger på lang sikt! Og hvis Josef handlet impulsivt, kunne han skape problemer for dem hjemme og kanskje til og med sette farens og Benjamins liv i fare. Var de i det hele tatt i live? Josef bestemte seg for å holde skjult hvem han var, slik at han kunne sette brødrene på prøve og se hva slags mennesker de var blitt. Da kunne han finne ut hva Jehova ville at han skulle gjøre.

Det er lite sannsynlig at du noen gang vil komme i en slik situasjon. Men i mange familier i vår tid er det konflikter og stridigheter. Når vi møter slike utfordringer, kan det kanskje være lett å følge vårt ufullkomne hjerte og handle på impuls. Det er mye bedre å etterligne Josef og prøve å forstå hvordan Gud vil at vi skal gå fram. (Ordspråkene 14:12) Husk at selv om det er viktig å ha et fredelig forhold til de andre i familien, er forholdet til Jehova og hans Sønn enda viktigere. – Matteus 10:37.

Josef satte brødrene på en rekke prøver for å finne ut hvordan hjertetilstanden deres var. Han begynte med å snakke hardt til dem, gjennom en tolk. Han anklaget dem for å være utenlandske spioner. For å forsvare seg fortalte de ham om familien sin, og de kom blant annet med den viktige opplysningen at de hadde en yngre bror hjemme. Josef forsøkte å skjule hvor opprømt han ble. Var lillebroren hans virkelig i live? Nå visste Josef hva han skulle gjøre videre. Han sa: «På denne måten skal dere bli prøvd», og så sa han at han ville se denne yngste broren. Etter hvert gikk han med på å la dem reise hjem for å hente ham hvis en av dem ble igjen som gissel. – 1. Mosebok 42:9–20.

Mens brødrene snakket sammen om hva de skulle gjøre, uten å vite at Josef kunne forstå det de sa, bebreidet de seg selv for den forferdelige synden de hadde begått 20 år tidligere. «Det er ubestridelig at vi er skyldige med hensyn til vår bror», sa de, «for vi så hans sjels trengsel da han bønnfalt oss om å vise medynk, men vi hørte ikke etter. Det er derfor denne trengselen er kommet over oss.» Josef forstod hvert eneste ord og måtte snu seg bort for at de ikke skulle se tårene hans. (1. Mosebok 42:21–24) Han var imidlertid klar over at ekte anger innebærer mer enn bare å beklage konsekvensene av en ond handling. Så han ville prøve dem videre.

Han sendte dem hjem, men holdt Simeon tilbake som fange. Han hadde også sørget for at det ble gjemt penger i sekkene med mat som de tok med seg. Vel hjemme klarte brødrene bare så vidt å overtale Jakob til å la dem ta hans kjære Benjamin med til Egypt. Da de kom til Egypt, fortalte de åpent og ærlig den mannen som var satt over Josefs hus, om pengene de hadde funnet i sekkene, og sa at de ville gi alt tilbake. Det var rosverdig, men Josef ville vite mer om hva som egentlig bodde i brødrene hans. Han stelte i stand et stort måltid for dem. Da han fikk se Benjamin, hadde han problemer med å skjule hvor rørt han ble. Etterpå sendte han dem hjemover, enda en gang med sekker fulle av mat, men denne gangen ble et sølvbeger gjemt i sekken til Benjamin. – 1. Mosebok 42:26 til 44:2.

Nå slo Josef til. Han sørget for at brødrene ble innhentet og arrestert for å ha stjålet begeret. Da det ble funnet i sekken til Benjamin, ble alle tatt med tilbake til Josef. Nå fikk Josef anledning til å finne ut hva slags menn brødrene hans var. Juda talte på vegne av alle. Han bønnfalt Josef om barmhjertighet og foreslo til og med at alle elleve skulle bli slaver i Egypt. Josef svarte at bare Benjamin skulle bli igjen i Egypt som slave, men at alle de andre måtte reise hjem. – 1. Mosebok 44:2–17.

Juda holdt en følelsesladet tale. «Han er alene igjen etter sin mor, og hans far elsker ham», sa han. Josef må ha blitt rørt da han hørte dette. Han var jo den eldste sønnen til Jakobs høyt elskede kone Rakel, som døde da hun fødte Benjamin. I likhet med sin far hadde Josef åpenbart svært gode minner om Rakel. Det gjorde kanskje at Josef hadde ekstra varme følelser for Benjamin. – 1. Mosebok 35:18–20; 44:20.

Juda bønnfalt Josef om ikke å ta Benjamin som slave. Han tilbød seg å bli slave i stedet for Benjamin. Han avsluttet med disse fortvilte ordene: «Hvordan kan jeg dra opp til min far uten at gutten er med meg? Kommer jeg ikke da til å se på den ulykke som vil ramme min far?» (1. Mosebok 44:18–34) Her stod en mann som virkelig hadde forandret seg. Han viste ikke bare anger, men også en beundringsverdig empati, uselviskhet og medfølelse.

Nå klarte ikke Josef mer. Han måtte få utløp for alle følelsene han hadde holdt igjen. Han sendte alle tjenerne ut og gråt så høyt at det kunne høres helt til faraos palass. Endelig fortalte han hvem han var: «Jeg er Josef, deres bror.» Han omfavnet de lamslåtte brødrene sine og sa vennlig at han tilgav dem alt det de hadde gjort mot ham. (1. Mosebok 45:1–15) På den måten etterlignet han Jehova, som villig tilgir. (Salme 86:5) Kan det samme sies om oss?

Da farao fikk høre hva som var bakgrunnen for alt oppstyret i huset til Josef, sa han at Josef måtte hente sin gamle far og hele familien til Egypt. Det gikk ikke lang tid før Josef endelig var gjenforent med sin kjære far. Jakob gråt og sa: «Nå er jeg villig til å dø, nå som jeg har sett ditt ansikt, ettersom du fortsatt er i live.» – 1. Mosebok 45:16–28; 46:29, 30.

Jakob levde i enda 17 år etter at han hadde kommet til Egypt. Før han døde, uttalte han profetiske velsignelser over de tolv sønnene sine. Josef, den ellevte sønnen, fikk de to delene som vanligvis tilfalt den førstefødte. To av Israels stammer skulle komme fra ham. Og hva med Juda, den fjerde sønnen, som utmerket seg framfor brødrene sine da han viste så stor anger? Han ble velsignet på en helt spesiell måte: Messias skulle komme i hans slektslinje! – 1. Mosebok, kapitlene 48, 49.

Da Jakob døde, 147 år gammel, ble brødrene til Josef redde for at den mektige broren deres nå kanskje ville hevne seg. Men Josef beroliget dem. Han hadde flere ganger sagt at ettersom det var Jehova som stod bak det at familien flyttet til Egypt, måtte ikke brødrene være ille til mote på grunn av det som hadde skjedd. Merk deg det Josef nå sa: «Er jeg i Guds sted?» (1. Mosebok 15:13; 45:7, 8; 50:15–21) Josef visste at Jehova er en fullkommen Dommer. Hvem var da han, så han skulle straffe dem som Jehova hadde tilgitt? – Hebreerne 10:30.

Synes du at det noen ganger kan være vanskelig å tilgi? Det kan være spesielt vanskelig når noen med overlegg har gjort noe som er til skade for oss. Men hvis vi av hjertet tilgir dem som virkelig angrer, vil vi kunne lege mange sår, også dem vi selv har fått. Og vi etterligner Josefs tro og følger hans barmhjertige Fars, Jehovas, eksempel.