Da Jakob på sitt dødsleie velsignet sine tolv sønner, var Jissakar den sjette av sønnene som mottok farens velsignelse. Den lød: «Jissakar er et knokkelsterkt esel som ligger mellom de to saltaskene. Og han kommer til å se at hvilestedet er godt, og at landet er fagert; og han kommer til å bøye sin skulder for å bære bører, og han kommer til å bli satt til tvangsarbeid som slave.» (1Mo 49: 14, 15) Med denne velsignelsen pekte Jakob ikke bare på visse karakteristiske trekk ved Jissakars person og i hans liv, men som da han velsignet de andre brødrene, forutsa han noe som ville kjennetegne hele stammen, og som etterkommerne ville komme til å oppleve i framtiden, i «dagenes siste del». – 1Mo 49: 1.

Når Jakobs sønn Jissakar ble sammenlignet med «et knokkelsterkt esel», henspilte det tydeligvis på en egenskap som kjennetegnet så vel personen som stammen. (1Mo 49: 14, 15) Det landet stammen fikk tildelt, kunne virkelig sies å være «fagert». Det var en fruktbar del av Palestina som var velegnet til jordbruk, og det ser ut til at Jissakar har vært villig til å akseptere det slit som er forbundet med slikt arbeid. Villigheten er antydet ved utsagnet om at han vil «bøye sin skulder for å bære bører». Selv om stammen ikke utmerket seg på noen spesiell måte, kunne den tydeligvis roses for å ha påtatt seg den ansvarsbyrde den fikk tildelt.