KAIN

[noe som er frambrakt].

Det første barnet som ble født på jorden, sønn av det første menneskeparet, Adam og Eva.

Etter at Kain var født, sa Eva: «Jeg har frambrakt en mann med Jehovas hjelp.» (1Mo 4: 1) Kan hun ha tenkt at hun var den kvinnen som ifølge profetien skulle frambringe den ætten som befrielsen skulle komme gjennom? (1Mo 3: 15) I så fall tok hun grundig feil. Men hun kunne likevel med rette si at Kain var frambrakt «med Jehovas hjelp», ettersom Jehova ikke hadde tatt forplantningsevnen fra synderne Adam og Eva, og ettersom han også, da han felte sin dom over henne, hadde sagt at hun skulle «føde barn», selv om dette skulle være forbundet med smerte og veer. – 1Mo 3: 16.

Kain ble jorddyrker, og «da det var gått en tid», kom både han og hans yngre bror Abel med offergaver til Jehova Gud for å søke å oppnå hans velvilje. Kain frambar «noen av jordens frukter», men Gud ’så ikke med velvilje på hans offergave’. (1Mo 4: 2–5; jf. 4Mo 16: 15; Am 5: 22.) Det at Kains offer var blodløst, ser ikke ut til å ha hatt noen betydning, for under lovpakten kunne man frambære både dyreofre og kornofre. Noen peker på at det ikke blir sagt at Kains offer bestod av utsøkte frukter, mens det uttrykkelig sies at Abel bar fram «noen av de førstefødte i sin hjord, ja deres fettstykker», men problemet gjaldt ikke kvaliteten av den grøden Kain ofret. Ifølge Hebreerne 11: 4 manglet Kain det rette motiv, nemlig tro, mens Abels tro førte til at hans offer ble godtatt.

Det blir ikke sagt noe om hvordan det ble tilkjennegitt hvilket offer som ble godkjent, og hvilket som ikke ble godkjent, men det er tydelig at det skjedde på en måte som ble forstått av både Kain og Abel. Jehova, som kan se hva som bor i et menneskes hjerte (1Sa 16: 7; Sl 139: 1–6), var oppmerksom på Kains urette innstilling, og da han forkastet Kains offer, kom denne urette innstillingen tydelig til uttrykk. Kain begynte nå åpent å praktisere «kjødets gjerninger», som blant annet er ’fiendskap, strid, skinnsyke og vredesutbrudd’. (Ga 5: 19, 20) Jehova forklarte denne surmulende mannen at han kunne bli ’oppløftet’ hvis han bare begynte å gjøre det gode. Han kunne ha ydmyket seg og etterlignet sin brors godkjente handlemåte, men han valgte å se bort fra Guds råd om å overvinne det syndige begjær som ’lå på lur ved inngangen’ og truet med å få herredømme over ham. (1Mo 4: 6, 7; jf. Jak 1: 14, 15.) Hans respektløse handlemåte blir kalt «Kains sti». – Jud 11.

Kain sa deretter til sin bror: «La oss gå ut på marken.» (1Mo 4: 8) (Disse ordene er ikke med i den massoretiske tekst, men flere hebraiske håndskrifter har her et tegn som viser at noe er utelatt, og både Den samaritanske pentateuken, den greske oversettelsen Septuaginta, den syriske oversettelsen Peshitta og visse gammellatinske tekster har med denne setningen.) Mens de var ute på marken, gikk Kain løs på Abel og drepte ham. Han ble dermed den første morder blant menneskene. Det sies om ham at han «var av den onde», som både er manndrapernes far og løgnens far. (1Jo 3: 12; Joh 8: 44) Kains følelseskalde svar på Jehovas spørsmål om hvor Abel var, sa enda mer om hans holdning. Det vitnet ikke om anger eller samvittighetsnag, men bestod av en løgn: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?» – 1Mo 4: 9.

Gud dømte Kain til å bli «forvist fra jorden». Dette innebar åpenbart at han skulle bli fordrevet fra området omkring Edens hage, og at den forbannelsen som allerede hvilte over jorden, skulle ramme Kain ekstra hardt ved at hans arbeid som jordbruker ikke skulle kaste noe av seg. Kain beklaget seg over at han ble straffet så strengt, og fryktet for at drapet på Abel skulle bli hevnet på ham, men han viste fremdeles ingen oppriktig anger. Jehova ’satte opp et tegn for Kain’ for at han ikke skulle bli drept, men beretningen sier ikke noe om at dette tegnet eller merket ble anbrakt på Kain selv. ’Tegnet’ var sannsynligvis Guds høytidelige erklæring i seg selv, en erklæring som var kjent og måtte respekteres av andre. – 1Mo 4: 10–15; jf. v. 24, hvor Lamek henviser til denne erklæringen.

Etter at Kain var blitt forbannet og forvist, bosatte han seg «i Flyktningland, øst for Eden», sammen med sin kone — en av hans søstre eller nieser, som ikke er navngitt. (1Mo 4: 16, 17; jf. 5: 4 og opplysningen i 1Mo 20: 12 om at Abraham på et langt senere tidspunkt giftet seg med sin halvsøster Sara.) Kain fikk senere sønnen Hanok, og deretter «gikk han i gang med å bygge en by» som han gav navn etter sin sønn. Denne byen kan ha vært bare en befestet husklynge etter vår tids målestokk, og det framgår ikke av beretningen når den ble fullført. Enkelte av hans etterkommere er nevnt. Noen av dem var nomader og levde av fedrift, noen var kjent for å spille på musikkinstrumenter og noen for å smi redskaper av metall. Om én fortelles det at han var bigamist, og at han var voldelig. (1Mo 4: 17–24) Kains slektslinje endte i den verdensomfattende flommen på Noahs tid.