Jesus — hvem er han?
DET er få verdslige omtaler av Jesus. Men det finnes noen, og The New Encyclopædia Britannica sier om dem: «Disse beretningene, som er uavhengige av hverandre, viser at selv kristendommens motstandere i gammel tid ikke tvilte på at Jesus var en historisk person. Dette ble først dratt i tvil, av utilstrekkelige grunner, av flere forfattere i slutten av det 18. århundre, i løpet av det 19. århundre og i begynnelsen av det 20. århundre.»
Spør deg selv: Hvis det var en myte at Jesus har levd, ville det da være sannsynlig at det gikk 1700 år før det ble oppdaget? Tenk også på at det nå er over en milliard mennesker som hevder at de er Jesu etterfølgere. Den innflytelse som hans lære har hatt på forskjellige kulturer, på undervisningen og på styremakter — ja, på verdenshistoriens gang — kan ikke benektes. Virker det fornuftig at alt dette er et resultat av noe som ikke er mer virkelig enn en myte?
Når grunnleggeren av islam, den arabiske profeten Muhammed, var en historisk person, hvilke gode grunner har vi da til å tro at Jesus Kristus, kristendommens grunnlegger, ikke var det? Han levde riktignok omkring 600 år før Muhammed, men merk deg at buddhismens grunnlegger, Siddhartha Gautama — Buddha, «den oppvåknede» — levde enda tidligere, over 500 år før Jesus. Når Buddha var en historisk person, hvilke gode grunner har vi da til å tro at Jesus ikke var det?
Hans Einsle, en tysk historiker og arkeolog, skriver at både den jødiske historieskriveren Flavius Josefus, de romerske forfatterne Suetonius og Plinius og særlig den romerske historieskriveren Tacitus «bekrefter at Jesus er en historisk person, og de bekrefter også de viktigste fakta om hans liv».
Var han mer enn bare et alminnelig menneske?
Jesus har levd — men som hva? Noen hevder at han bare var et alminnelig menneske, selv om de innrømmer at han må ha vært svært vis og alltid gikk inn for å snakke sant. Selv hans fiender i det første århundre innrømmet det og sa: «Mester, vi vet at det du sier, er sant . . . du tar ikke hensyn til person eller rang, men lærer virkelig hva som er Guds vei.» — Markus 12: 13, 14.
Men andre resonnerer som så at Jesus må ha vært mer enn bare et alminnelig menneske. Hvorfor? Én av grunnene er at han kunne gjøre ting som vanlige mennesker ikke kan gjøre. Har du for eksempel møtt noen som kan gå på vannet, gjøre vann om til vin, mette omkring 5000 mennesker med to små fisker og fem byggbrød, helbrede blinde eller oppreise døde? — Matteus 14: 25, 26; Markus 8: 22—25; Johannes 2: 1—11; 6: 1—13; 11: 30—34.
Jesus kunne også vite ting som alminnelige mennesker ikke kan vite. Da en kvinne sa til ham at hun ikke hadde noen mann, sa han: «Med rette sier du at du ikke har noen mann, . . . for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann.» Kvinnen ble overrasket og trakk denne slutningen: «Herre, jeg ser at du er en profet.» (Johannes 4: 16—19) Et eksempel på Jesu bemerkelsesverdige forutseenhet kan du lese om i Lukas 22: 31—34, 54—62, hvor han forutsier at Peter skulle fornekte ham.
Jesus var i besittelse av en uvanlig myndighet. Folk ble «slått av undring over hans lære, for han lærte med myndighet og ikke som de skriftlærde». (Markus 1: 22) Jesus var dessuten i stand til å gi «sine tolv disipler . . . makt til å drive ut urene ånder og helbrede alle sykdommer og plager». — Matteus 10: 1.
Kan vi tro det som er skrevet om ham?
’Men stopp litt,’ sier du kanskje. ’Kan det ikke være at detaljene om det Jesus gjorde, er blitt overdrevet?’ Ikke ifølge F. F. Bruce, tidligere professor i bibelkritikk og bibelfortolkning ved Manchester universitet. Han skriver: «Vanligvis er det ikke mulig å vise ved hjelp av historiske argumenter at enhver detalj i et gammelt skrift er sann, enten det gjelder Bibelen eller ikke. Det er nok å ha rimelig tillit til en skribents generelle pålitelighet; når det er oppnådd, er det a priori [ut fra fornuftsgrunner] sannsynlig at hans detaljer er sanne. . . . Det er ikke mindre sannsynlig at Det nye testamente er historisk pålitelig, for de kristne mottar det som ’hellig’ litteratur.»
Alt taler for at evangelieskribentene er til å stole på. Selv om de detaljene de kommer med, noen ganger er forskjellige, motsier de ikke hverandre, like lite som to øyenvitner til en trafikkulykke motsier hverandre når det ene vitnet sier at en rød bil fra venstre kjørte på en grønn bil fra høyre, mens det andre sier at en Mercedes som kom sørover, kjørte på en Renault som var på vei nordover. At mindre detaljer i evangeliene er forskjellige, vitner sterkt om at de er sanne. Hvis evangelieskribentene hadde villet forlede folk og fått dem til å tro på en myte, hadde de avgjort sørget for at beretningene ble svært like.
Til og med Jesu fiender trodde på det som ble sagt om ham. Vi leser: «Noen [førte] til ham en stum mann som var besatt av en ond ånd. Så snart ånden var drevet ut, kunne den stumme tale. . . . Men fariseerne sa: ’Det er med hjelp fra høvdingen over de onde ånder han driver de onde ånder ut.’» (Matteus 9: 32—34) Legg merke til at fariseerne ikke benektet at Jesus hadde utført et mirakel. De nektet bare å tro at han gjorde det ved hjelp av Guds hellige ånd.
Noe annet som viser at beretningene om Jesus er sanne, er det faktum at de prinsippene som hans lære inneholder, virkelig gir resultater når de blir fulgt. De fører til et tilfredsstillende og lykkelig liv. Dessuten er mange profetier som Jesus kom med, og som gjaldt ting som skulle skje langt inn i framtiden, blitt oppfylt i vår tid. Det er for eksempel tilfellet med de profetiene som står i Matteus, kapittel 24, Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21.
Jesus — «den Jehova som blir omtalt i Det gamle testamente»?
Det er tydelig at Jesus ikke var et alminnelig menneske. Han var helt spesiell, for som Bibelen sier, hadde han levd i himmelen før han kom til jorden. (Johannes 6: 38, 62) Han hadde derfor kunnskap og evner som alminnelige mennesker ikke kan ha. Det hjelper oss til å forstå hvordan han kunne utføre slike store mirakler og ha slik bemerkelsesverdig visdom.
Men betyr det at Jesus hadde levd før han ble menneske, at han var Gud? En håndbok for lærere hevder det ved å si: «Hver gang Jesus omtalte seg selv som ’Jeg er’ . . . , identifiserte han seg selv som den Jehova som blir omtalt i Det gamle testamente.» Er det sant?
Ifølge 2. Mosebok 3: 13, 14 spurte Moses: «’Når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?’ Da sa Gud til Moses: ’Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere.’» Om denne teksten sier The Pentateuch and Haftorahs (hebraisk tekst med engelsk oversettelse og fortolkning, utgitt av dr. J. H. Hertz) at i setningen «jeg er den jeg er . . . er det den aktive tilkjennegivelse av den guddommelige eksistens som blir fremhevet». Bruken av disse ordene som en tittel eller et navn på Gud var derfor passende, for ved at Gud utfridde sitt folk av trelldommen i Egypt, skulle han tilkjennegi sin eksistens på en bemerkelsesverdig måte. Hertz sier at de «fleste moderne oversettelser følger Raschi [en kjent fransk bibel- og talmudkommentar fra middelalderen] ved å si ’jeg vil være det jeg vil være’». Det er i overensstemmelse med gjengivelsen i New World Translation, hvor det står: «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE.»
I Johannes 8: 58 bruker Jesus uttrykket «jeg er» i forbindelse med seg selv: «Før Abraham var, er jeg.» Men her er uttrykket helt annerledes enn det som blir brukt i 2. Mosebok 3: 14. Jesus brukte det ikke som et navn eller en tittel, men simpelthen for å forklare sin førmenneskelige tilværelse. En riktigere gjengivelse av Johannes 8: 58 er ifølge New World Translation: «Før Abraham ble til, har jeg vært.»
Det er tydelig at det ikke finnes noe bibelsk grunnlag for å hevde at Jesus er den samme som Jehova i de hebraiske skrifter. Også den håndboken for lærere som ble sitert ovenfor, innrømmer: «Det at Kristus levde før han ble født i Betlehem, er ikke i seg selv et bevis for at han var Gud (han kunne ha vært en engel).» Det er nettopp det Bibelen lærer. I sin førmenneskelige tilværelse var Jesus «en gud», guddommelig, men ikke den allmektige Gud, Jehova. — Johannes 1: 1—3, NW; 1. Tessaloniker 4: 16.
Hvem er så Jesus, når han ikke er Gud?
[Bilde på side 5]
Jesu mirakler beviste at han var mer enn bare et alminnelig menneske