ARON

(Ạron).

Sønn av Amram og Jokebed av Levi stamme; født i Egypt i 1597 f.v.t. Han var oldebarn av Levi. (2Mo 6: 13, 16–20) Hans søster, Mirjam, var eldre enn ham, og hans bror, Moses, var tre år yngre enn ham. (2Mo 2: 1–4; 7: 7) Aron giftet seg med Elisjeba, Amminadabs datter, og fikk fire sønner: Nadab, Abihu, Eleasar og Itamar. (2Mo 6: 23) Han døde i 1474 f.v.t., 123 år gammel. – 4Mo 33: 39.

Da Moses nølte fordi han hadde vanskelig for å tale flytende, utpekte Jehova Aron til å tjene som Moses’ talsmann overfor farao, idet han sa: «Jeg vet at han virkelig kan tale.» Aron gikk for å møte Moses ved Sinai-fjellet og ble der informert om omfanget av det Jehova skulle gjøre i forbindelse med Israel og Egypt, og brødrene reiste så sammen tilbake til Egypt. – 2Mo 4: 14–16, 27–30.

Aron begynte nå å «tjene som munn» for Moses; han talte til Israels eldste på hans vegne og gjorde mirakuløse tegn som bevis for at budskapene de kom med, skrev seg fra Gud. Da tiden kom for at de skulle tre fram for farao ved hans hoff, måtte den 83 år gamle Aron, som Moses’ talsmann, stå fram og tale til denne arrogante herskeren. Som Jehova sa til Moses: «Se, jeg har gjort deg til Gud for farao, og Aron, din egen bror, skal bli din profet.» (2Mo 7: 1, 7) Det var Aron som gjorde det første mirakuløse tegnet foran farao og hans magipraktiserende prester, og det var Aron som senere, på Moses’ befaling, rakte ut Moses’ stav og markerte starten på de ti plager. (2Mo 7: 9–12, 19, 20) Han fortsatte å samarbeide nært med Moses i lydighet mot Gud under alle plagene, helt til utfrielsen kom. I så måte er han et godt eksempel for kristne som tjener som ’ambassadører i Kristi sted, som om Gud kom med inntrengende anmodninger gjennom dem’. – 2Kt 5: 20.

I løpet av de 40 årene under ørkenvandringen tjente Aron tydeligvis mer og mer sjelden som talsmann for Moses, for det ser ut til at Moses etter hvert førte ordet mer selv. (2Mo 32: 26–30; 34: 31–34; 35: 1, 4) Etter den tredje plagen overtok dessuten Moses staven. Under slaget mot Amalek tjente Aron bare på den måten at han, sammen med Hur, støttet Moses’ armer. (2Mo 9: 23; 17: 9, 12) Jehova fortsatte imidlertid stort sett med å henvende seg til både Moses og Aron når han gav instrukser, og beretningen viser at de to både handlet sammen og talte til folket sammen like til Arons død. – 4Mo 20: 6–12.

Som den underordnede ble ikke Aron med Moses opp til toppen av Sinai-fjellet for å motta lovpakten, men sammen med to av sine sønner og sytti av nasjonens eldste fikk han gå et stykke opp på fjellet og se et storslått syn av Guds herlighet. (2Mo 24: 9–15) I lovpakten ble Aron og hans hus rosende omtalt, og Gud utpekte Aron til øversteprest. – 2Mo 28: 1–3.

Øversteprest. Ved en seremoni som varte sju dager, ble Aron innsatt i sitt hellige embete av Moses, som tjente som Guds representant, og Arons fire sønner ble samtidig innsatt som underprester. Moses kledde Aron i en vakker drakt som var laget av gull, blå tråd, purpurfarget ull og kermesrøde stoffer. Den hadde skulderstykker og et bryststykke som var smykket med edelstener i ulike farger. På hodet hans ble det satt en turban av fint lin. På den var det festet en plate av rent gull som ordene «Hellighet hører Jehova til» var inngravert på. (3Mo 8: 7–9; 2Mo 28) Aron ble så salvet på den måten som er beskrevet i Salme 133: 2, og kunne fra da av kalles masjịach, eller «messias» (khristọs, LXX), det vil si «den salvede». – 3Mo 4: 5, 16; 6: 22.

Aron ble ikke bare satt over hele presteskapet; han ble også utpekt av Gud til å bli stamfar for den slekt eller det hus som alle senere øversteprester skulle tas fra. Aron selv hadde imidlertid ikke fått prestedømmet i arv. Derfor kunne apostelen Paulus si: «Et menneske tar ikke denne æren på eget initiativ, men bare når han er kalt av Gud, slik som også Aron var. Således herliggjorde heller ikke Kristus seg selv ved å bli øversteprest, men ble herliggjort av ham som sa om ham: ’Du er min sønn; jeg er i dag blitt din far.’» (He 5: 4, 5) Paulus viser så hvordan presteembetet, som Aron var den første som innehadde, var et bilde på det embetet som Kristus Jesus bekler som en bedre, himmelsk øversteprest. I betraktning av dette får Arons funksjoner i hans embete som øversteprest en dypere betydning for oss. – He 8: 1–6; 9: 6–14, 23–28.

Som øversteprest hadde Aron ansvaret for å lede de forskjellige trekkene ved tilbedelsen ved tabernaklet og føre tilsyn med det arbeidet som de tusener av levitter som var engasjert i tabernakeltjenesten, utførte. (4Mo 3: 5–10) På den årlige soningsdagen var det han som frambar syndofrene for presteskapet og de andre levittene og for hele Israels folk, og det var bare han som hadde lov til å tre inn i Det aller helligste i tabernaklet med offerblod av dyrene. (3Mo 16) Den daglige ofringen av røkelse, frambæringen av førstegrøden av kornhøsten og mange andre trekk ved tilbedelsen skulle utelukkende utføres av Aron og hans sønner, prestene. (2Mo 30: 7, 8; Lu 1: 8–11; 3Mo 23: 4–11) Ved sin salving ble han imidlertid ikke bare helliget til å frambære ofre på vegne av folket, men også til å utføre andre plikter. Han hadde ansvaret for å lære folket Guds ord. (3Mo 10: 8–11; 5Mo 24: 8; Mal 2: 7) Han og hans etterfølgere tjente i det høyeste embetet under Jehova, Kongen. Ved høytidelige anledninger bar han den kostbare drakten og linturbanen med ’den skinnende platen’ av gull. Han bar også bryststykket med Urim og Tummim, som gjorde det mulig for ham å få et «ja» eller et «nei» fra Jehova i forbindelse med saker som angikk nasjonen; det ser imidlertid ut til at denne ordningen ble lite brukt så lenge Moses levde og fungerte som mellommann. – 2Mo 28: 4, 29, 30, 36; se ØVERSTEPREST.

Arons hengivenhet for den rene tilbedelse ble tidlig satt på prøve ved at to av hans sønner, Nadab og Abihu, døde; de ble tilintetgjort av Gud fordi de hadde vanhelliget sitt presteembete. Beretningen sier: «Og Aron forholdt seg taus.» Da han og hans to gjenlevende sønner fikk befaling om ikke å sørge over de døde overtrederne, «handlet de i samsvar med Moses’ ord». – 3Mo 10: 1–11.

I nesten 40 år representerte Aron de tolv stammene overfor Jehova i egenskap av øversteprest. I ødemarken brøt det ut et alvorlig opprør mot Moses’ og Arons myndighet. Det ble anført av en levitt som het Korah, og av rubenittene Datan, Abiram og On, som klaget på deres lederskap. Jehova fikk jorden til å åpne seg under Korahs, Datans og Abirams telt, slik at de og deres husstander ble oppslukt, med unntak av Korah selv, som sammen med 250 av sine medsammensvorne ble tilintetgjort ved ild. (4Mo 16: 1–35) Nå oppstod det murring i menigheten mot Moses og Aron, og under den plagen som Gud da sendte, utviste Aron stor tro og stort mot ved at han lydig gikk ut med fyrfatet sitt og stilte seg opp «mellom de døde og de levende» og gjorde soning for folket helt til plagen ble stanset. – 4Mo 16: 46–50.

Gud befalte nå at det skulle legges tolv staver i tabernaklet, en for hver av de tolv stammene, og at Levi stammes stav skulle bære Arons navn. (4Mo 17: 1–4) Dagen etter trådte Moses inn i Vitnesbyrdets telt og oppdaget at Arons stav hadde satt knopper og blomstret og bar modne mandler. (4Mo 17: 8) Nå var det slått ettertrykkelig fast at Jehova hadde valgt ut Arons sønner av Levi stamme til å utføre prestetjeneste, og at Han hadde gitt Aron embetet som øversteprest. Etter dette ble det aldri reist noen alvorlig tvil om hvorvidt Arons hus hadde retten til prestedømmet. Arons stav, som hadde satt knopper, ble lagt i paktens ark som «et tegn for opprørskhetens sønner». Men da alle opprørerne var døde og nasjonen var kommet inn i det lovte land, ble øyensynlig staven tatt ut av Arken, ettersom den hadde tjent sin hensikt. – 4Mo 17: 10; He 9: 4; 2Kr 5: 10; 1Kg 8: 9.

Hvorfor ble ikke Aron straffet for at han laget gullkalven?

Selv om Aron hadde en privilegert stilling, hadde han sine feil. Den første gangen Moses var på Sinai-fjellet i 40 dager, «samlet [folket] seg . . . om Aron og sa til ham: ’Stå opp og lag en gud til oss som kan gå foran oss, for denne Moses, den mannen som førte oss opp fra Egypts land – vi vet virkelig ikke hva som har hendt med ham’». (2Mo 32: 1) Aron gikk med på dette og samarbeidet med dem om å lage en gullstatue som forestilte en kalv. (2Mo 32: 2–6) Da Moses senere konfronterte ham med dette, kom han med en dårlig unnskyldning. (2Mo 32: 22–24) Jehova utpekte imidlertid ikke Aron som hovedmannen, men sa til Moses: «Så la meg nå være, så min vrede kan blusse opp mot dem og jeg kan utrydde dem.» (2Mo 32: 10) Moses ba til Jehova for folket og spesielt for Aron og krevde så at den enkelte skulle tone flagg. Han ropte: «Hvem er på Jehovas side? Kom til meg!» (2Mo 32: 11, 26; 5Mo 9: 20) Alle Levis sønner, deriblant utvilsomt Aron, etterkom oppfordringen. Disse drepte så tre tusen avgudsdyrkere, trolig dem som i første rekke hadde tatt initiativet til avgudsdyrkelsen. (2Mo 32: 28) Senere minnet imidlertid Moses resten av folket om at også de hadde skyld. (2Mo 32: 30) Så Aron var ikke alene om å nyte godt av Jehovas barmhjertighet. Det han gjorde i tiden som fulgte, vitner om at han innerst inne ikke hadde støttet det avguderiske opprøret, men rett og slett hadde gitt etter for presset fra opprørerne. (2Mo 32: 35) Jehova viste at Aron hadde fått tilgivelse, ved å la hans utnevnelse til øversteprest stå ved makt. – 2Mo 40: 12, 13.

Etter at Aron lojalt hadde støttet sin yngre bror gjennom mange vanskeligheter, og like etter at han var blitt innsatt som øversteprest av Moses, som handlet på Guds vegne, gikk han uklokt nok sammen med Mirjam, deres søster, om å kritisere Moses for at han hadde giftet seg med en kusjittisk kvinne, og om å reise tvil om Moses’ unike forhold til og stilling innfor Jehova Gud. De sa: «Er det bare ved Moses alene Jehova har talt? Er det ikke også ved oss han har talt?» (4Mo 12: 1, 2) Jehova gikk straks til handling. Han fikk alle tre til å stille seg opp foran møteteltet, og der refset han Aron og Mirjam strengt fordi de hadde opptrådt respektløst overfor den som Jehova hadde utnevnt. Det at det var bare Mirjam som ble slått med spedalskhet, kan tyde på at det var hun som var opphav til kritikken, og at Aron, ved å la seg forlede til å gjøre felles sak med henne, igjen hadde vist svakhet. Hvis også Aron hadde blitt slått med spedalskhet, ville han for øvrig ifølge Guds lov ha blitt uskikket til å tjene som øversteprest. (3Mo 21: 21–23) Det at han hadde en rett hjertetilstand, kom til uttrykk ved at han straks innrømmet at de hadde vært dåraktige, og bad om tilgivelse, og ved at han fortvilt bad om at Moses måtte gå i forbønn for den spedalske Mirjam. – 4Mo 12: 10–13.

Aron ble igjen medskyldig i en urett handling da han, sammen med Moses, unnlot å hellige og ære Jehova overfor menigheten i forbindelse med at det skulle skaffes til veie vann ved Meriba i Kadesj. På grunn av denne handlingen erklærte Jehova Gud at ingen av dem skulle få det privilegium å føre nasjonen inn i det lovte land. – 4Mo 20: 9–13.

Den første dagen i måneden ab i det 40. året etter utgangen av Egypt lå israelittene i leir ved grensen til Edom, ved fjellet Hor. Det var bare noen måneder igjen til de skulle krysse Jordan – uten den 123 år gamle Aron. På Jehovas befaling gikk Aron, hans sønn Eleasar og Moses av gårde foran øynene på hele forsamlingen og gikk opp til toppen av fjellet Hor. Her lot Aron sin bror ta av ham presteklærne og kle dem på hans sønn Eleasar, arvingen til embetet som øversteprest. Så døde Aron. Han ble antagelig begravet der oppe av sin bror og sin sønn, og Israel sørget over ham i 30 dager. – 4Mo 20: 24–29.

Det er verdt å merke seg at det i forbindelse med alle Arons tre alvorlige feiltrinn later til at det ikke var Aron selv som tok initiativet til den urette handlingen, men at han snarere lot seg forlede på grunn av det press som omstendighetene øvde, eller på grunn av påvirkning fra andre. Særlig i forbindelse med sin første overtredelse kunne han ha anvendt det prinsippet som ligger bak budet: «Du skal ikke følge etter mengden mot onde mål.» (2Mo 23: 2) Ikke desto mindre er navnet hans brukt på en ærefull måte senere i Bibelen, og mens Guds Sønn var på jorden, gav han uttrykk for at han anerkjente det aronittiske prestedømme. – Sl 115: 10, 12; 118: 3; 133: 1, 2; 135: 19; Mt 5: 17–19; 8: 4.

Arons ætt av prester. I Det Norske Bibelselskaps oversettelser av 1930 og 1978/85 forekommer uttrykket «Arons ætt» i 1. Krønikebok 12: 27 (i EN også i 27: 17), mens King James Version og Moffatts oversettelse bruker betegnelsen «aronitter» både i 12: 27 og i 27: 17. På hebraisk, i den massoretiske tekst, står bare navnet Aron. (LXX [Lagardes utgave] har «Arons sønner» i 1Kr 12: 27.) Det er tydelig at navnet Aron disse to stedene er brukt i kollektiv betydning, slik navnet Israel ofte er, og betegner Arons hus, hans mannlige etterkommere, på Davids tid, som jo var av Levi stamme, og som tjente som prester. (1Kr 6: 48–53) I 1. Krønikebok 12: 27 har Ny verden-oversettelsen følgende ordlyd: «Og Jehojada var lederen for Arons sønner, og sammen med ham var det tre tusen sju hundre.» I en fotnote i NW til dette verset blir det opplyst at den massoretiske tekst her har bare «Aron», ikke «Arons sønner».