Hvordan kan vi oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger?
«La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og . . . oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.» — HEBREERNE 10: 24, 25.
1, 2. a) Hvorfor var det så viktig at de første kristne fant trøst og oppmuntring i å komme sammen på møter? b) Hva sa Paulus om nødvendigheten av å komme sammen?
NOEN menn møttes i all hemmelighet og søkte ly sammen bak låste dører. Utenfor lurte farer overalt. Deres leder, Jesus, var nettopp blitt henrettet offentlig, og han hadde advart sine etterfølgere og sagt at de ikke ville bli behandlet bedre enn han ble. (Johannes 15: 20; 20: 19) Men der de satt og snakket lavmælt om Jesus, som de elsket så høyt, må de i det minste ha følt seg tryggere ved å være sammen.
2 Som årene gikk, ble de kristne utsatt for alle slags prøvelser og all slags forfølgelse. I likhet med de første disiplene hentet de trøst og oppmuntring i samværet med hverandre. Derfor skrev apostelen Paulus i Hebreerne 10: 24, 25: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.»
3. Hvorfor vil du si at Hebreerne 10: 24, 25 er mer enn en befaling om at kristne skal komme sammen?
3 Disse ordene er noe langt mer enn en befaling om å fortsette å komme sammen på møter. De fastlegger en guddommelig inspirert norm for alle kristne møter — og faktisk for enhver anledning da kristne er sammen. I vår tid, da vi tydelig ser at Jehovas dag nærmer seg, er det så mange påkjenninger og farer i denne onde tingenes ordning at det er tvingende nødvendig at våre møter virker som en trygg havn, en kilde til styrke og oppmuntring for alle. Hva kan vi gjøre for å sikre oss at de er det? La oss granske Paulus’ ord omhyggelig og stille tre viktige spørsmål: Hva vil det si å «tenke på hverandre»? Hva vil det si å ’oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger’? Og hvordan kan vi «oppmuntre hverandre» i denne vanskelige tiden?
«La oss tenke på hverandre»
4. Hva vil det si å «tenke på hverandre»?
4 Da Paulus oppfordret de kristne til å «tenke på hverandre», benyttet han det greske verbet ka·ta·no·eʹo, en intensiv form av det vanlige uttrykket for «å oppfatte». En ordbok opplyser at det betyr «å rette hele ens sinn mot noe». (Theological Dictionary of the New Testament) Ifølge W. E. Vine kan det også bety «å forstå fullt ut, å betrakte nøye». Når de kristne ’tenker på hverandre’, tenker de derfor ikke bare overfladisk, men de vier hverandre full oppmerksomhet og forsøker å få en dypere forståelse. — Jevnfør Hebreerne 3: 1.
5. Hvilke sider ved et menneske kan være skjult under overflaten, og hvorfor bør vi tenke på dem?
5 Vi bør huske at det er mye mer ved et menneske enn det vi får inntrykk av ved et overfladisk blikk på hans eller hennes ytre og på vedkommendes handlinger eller personlighet. (1. Samuelsbok 16: 7) Et rolig ytre kan ofte dekke over dype følelser eller en velgjørende humor. Folks bakgrunn kan også variere sterkt. Noen har vært igjennom uhyggelige opplevelser i sitt liv, andre befinner seg akkurat nå i situasjoner som vi vanskelig kan forestille oss. Hvis vi irriterer oss over en eller annen eiendommelighet hos en bror eller søster, kan ergrelsen ofte forsvinne når vi får en bedre forståelse av vedkommendes bakgrunn eller livssituasjon. — Ordspråkene 19: 11.
6. Hvordan kan vi bli bedre kjent med hverandre, og hvilke gode resultater kan det føre til?
6 Dette betyr selvfølgelig ikke at vi uten videre skal stikke nesen opp i andres personlige anliggender. (1. Tessaloniker 4: 11) Men vi kan likevel avgjort vise personlig interesse for hverandre. Det vil si noe mer enn at vi bare hilser på hverandre i Rikets sal. Vi kan for eksempel se oss ut en vi kunne tenke oss å bli bedre kjent med, og forsøke å få i stand noen minutters samtale før eller etter møtet. Enda bedre ville det være å følge «gjestfrihetens vei» og invitere en eller flere venner hjem til oss til et enkelt måltid. (Romerne 12: 13) Vis interesse. Lytt. Bare det å spørre hvordan en annen ble kjent med sannheten og ble glad i Jehova, kan føre til at det kommer fram mange opplysninger. Dere kan lære enda mer om hverandre ved å samarbeide i tjenesten fra hus til hus. Det å tenke på hverandre slik vil hjelpe oss til å utvikle en sann samfølelse, eller empati. — Filipperne 2: 4; 1. Peter 3: 8.
’La oss oppgløde hverandre’
7. a) Hvordan virket Jesu undervisning på folk? b) Hva gjorde hans undervisning så fengslende?
7 Når vi tenker på hverandre, blir vi bedre i stand til å oppgløde eller anspore hverandre til handling. I denne forbindelse spiller særlig kristne eldste en viktig rolle. Om folks reaksjon etter at Jesus en gang hadde talt offentlig, fortelles det: «Folkeskarene [var] slått av forundring over hans måte å undervise på.» (Matteus 7: 28) Ved en annen anledning var noen soldater sendt for å arrestere ham, men de kom tilbake uten ham og sa: «Aldri har noe annet menneske talt på denne måten.» (Johannes 7: 46) Hva var det som gjorde Jesu undervisning så fengslende? Talte han salvelsesfullt? Nei, Jesus talte med verdighet. Men han tok likevel alltid sikte på å nå sine tilhøreres hjerte. Fordi han tenkte på folk, visste han nøyaktig hvordan han skulle anspore dem. Han benyttet seg av levende og enkle illustrasjoner som henspilte på dagliglivets realiteter. (Matteus 13: 34) De som har oppdrag på møtene våre, bør likeledes etterligne Jesus ved å holde varme og begeistrede innlegg som virker ansporende. I likhet med Jesus kan vi anstrenge oss for å finne illustrasjoner som passer til våre tilhørere og når deres hjerte.
8. Hvordan oppglødet Jesus andre ved sitt eksempel, og hvordan kan vi etterligne ham i så henseende?
8 I vår tjeneste for Gud kan vi alle oppgløde hverandre ved vårt eksempel. Jesus oppglødet avgjort sine tilhørere. Han elsket sitt arbeid, den kristne tjeneste, og satte tjenesten høyt. Han sa at den var som mat for ham. (Johannes 4: 34; Romerne 11: 13) En slik begeistring kan smitte. Kan du også la andre merke din glede ved tjenesten? Fortell andre i menigheten om dine fine opplevelser, samtidig med at du passer på at det ikke høres ut som skryt. Når du innbyr andre til å samarbeide med deg, forsøk da å hjelpe dem til å finne sann glede i å snakke med andre om vår store Skaper, Jehova. — Ordspråkene 25: 25.
9. a) Hvilke metoder bør vi unngå når vi forsøker å oppgløde andre, og hvorfor? b) Hva bør motivere oss til å gi av oss selv i tjenesten for Jehova?
9 Men vær forsiktig så du ikke oppgløder andre på en gal måte. Vi kan for eksempel uforvarende komme til å gi dem skyldfølelse fordi de ikke gjør mer. Vi kan i tankeløshet gjøre dem forlegne ved å sammenligne dem med andre som øyensynlig er mer aktive, eller vi kan kanskje til og med sette opp strenge normer og snakke ufordelaktig om dem som ikke når opp til disse normene. Alle disse metodene kan kanskje få noen til å bli mer aktive en stund, men Paulus skrev ikke at vi skulle ’oppgløde til skyldfølelse og gode gjerninger’. Nei, vi må oppgløde til kjærlighet, og da vil gjerningene komme som en følge av et godt motiv. Ingen bør motiveres hovedsakelig av hensynet til hva andre i menigheten vil tenke om dem hvis de ikke helt innfrir forventningene. — Jevnfør 2. Korinter 9: 6, 7.
10. Hvorfor bør vi huske at vi ikke er herre over andres tro?
10 Å oppgløde hverandre vil ikke si å øve kontroll over hverandre. Apostelen Paulus hadde fått stor myndighet av Gud, men han skrev likevel ydmykt til menigheten i Korint: ’Vi er ikke herrer over deres tro.’ (2. Korinter 1: 24) Hvis vi i likhet med Paulus ydmykt erkjenner at det ikke er vår oppgave å bestemme hvor mye andre bør gjøre i tjenesten for Jehova, eller å styre deres samvittighet i andre personlige avgjørelser, vil vi unngå å bli ’altfor rettferdige’, gledeløse, strikse, negative eller opptatt av regler. (Forkynneren 7: 16) Slike egenskaper virker ikke oppglødende; de virker undertrykkende.
11. Hva tilskyndte israelittene til å gi da tabernaklet ble reist, og hvordan kan vi anvende det i dag?
11 Vi ønsker at alle anstrengelser i tjenesten for Jehova skal gjøres i samme ånd som den som rådde i det gamle Israel da det var behov for gaver til reisingen av tabernaklet. I 2. Mosebok 35: 21 (EN) står det: «De kom enhver hvis hjerte drev ham til det; og enhver hvis ånd tilskyndte ham, kom med gaver til [Jehova] til arbeidet.» De ble ikke drevet av noe utenfor seg selv, men innenfra, av sitt eget hjerte. Ja, ifølge den hebraiske uttrykksmåten var det slik at «enhver hvis hjerte løftet ham opp», kom med slike gaver. (Uthevet av oss.) La oss derfor forsøke å virke oppløftende på hverandres hjerte når vi er sammen. Jehovas ånd kan gjøre resten.
’La oss oppmuntre hverandre’
12. a) Hva kan det greske ordet som blir oversatt med «oppmuntre», også bety? b) Hvorfor var ikke Jobs venner til trøst for ham? c) Hvorfor bør vi unnlate å dømme hverandre?
12 Da Paulus skrev at vi skulle «oppmuntre hverandre», benyttet han en form av det greske ordet pa·ra·ka·leʹo, som også kan bety ’å styrke, å trøste’. I den greske oversettelsen Septuaginta blir det samme ordet brukt i Job 29: 25, hvor det heter om Job at han var en som «trøster de sørgende». Paradoksalt nok var det ingen som trøstet Job da han ble utsatt for alvorlige prøvelser. Hans tre «trøstere» var så opptatt med å dømme ham og lekse opp for ham at de ikke klarte å forstå ham eller føle med ham. I hele sin ordflom tiltalte de faktisk ikke Job ved navn en eneste gang. (Jevnfør Job 33: 1, 31.) De betraktet ham tydeligvis mer som et problem enn som et menneske. Det er ikke så underlig at Job i sin fortvilelse sa til dem: «Hvis dere hadde vært i mitt sted»! (Job 16: 4) Også i dag bør du vise empati hvis du ønsker å oppmuntre noen. Døm ikke. Som det står i Romerne 14: 4: «Hvem er du som dømmer en annens hustjener? For sin egen herre står eller faller han. Ja, han skal bli holdt stående, for Jehova kan holde ham stående.»
13, 14. a) Hvilken grunnleggende sannhet må vi overbevise våre brødre og søstre om for å kunne trøste dem? b) Hvordan ble Daniel styrket av en engel?
13 En form av ordet pa·ra·ka·leʹo og det beslektede substantivet blir oversatt med «trøste» i 2. Tessaloniker 2: 16, 17: «Måtte vår Herre Jesus Kristus selv og Gud, vår Far, som har elsket oss og ved ufortjent godhet har gitt evig trøst og et godt håp, trøste deres hjerter og gjøre dere faste i enhver god gjerning og ethvert godt ord.» Legg merke til at Paulus knytter det at våre hjerter blir trøstet, til den grunnleggende sannhet at Jehova elsker oss. Måtte derfor vi også oppmuntre og trøste hverandre som en bekreftelse av denne viktige sannheten.
14 Ved en anledning var profeten Daniel så redd etter å ha sett et skremmende syn at han sa: «Jeg skiftet farge og ble likblek; all min kraft var borte.» Jehova sendte en engel som flere ganger forsikret Daniel at han var «høyt elsket» eller «høyt verdsatt» (NW) av Gud. Hva førte det til? Daniel sa til engelen: «Du har styrket meg.» — Daniel 10: 8, 11, 18.
15. Hvordan bør eldste og reisende tilsynsmenn passe på at de roser og tilretteviser på en likevektig måte?
15 Her har vi altså en annen måte å oppmuntre andre på. Ros dem! Det er så altfor lett å være hard og kritisk. Det forekommer selvfølgelig at det er nødvendig å tilrettevise, særlig for eldste og reisende tilsynsmenn. Men det vil være godt om de blir husket for sin varmhjertete måte å oppmuntre på, og ikke for å ha en kritisk holdning.
16. a) Hvorfor er det ofte ikke nok at en som forsøker å oppmuntre nedtrykte mennesker, oppfordrer dem til å gjøre mer i tjenesten for Jehova? b) Hva gjorde Jehova for å hjelpe Elia da han var nedtrykt?
16 De som er nedtrykt, har spesielt behov for oppmuntring, og Jehova venter av oss at vi som medkristne skal være en kilde til hjelp — spesielt hvis vi er eldste. (Ordspråkene 21: 13) Hva kan vi gjøre? Løsningen er kanskje ikke så enkel som å be dem om å gjøre mer i tjenesten for Jehova. Hvorfor ikke? Fordi det kunne virke som en antydning om at deres depresjon skyldes at de ikke gjør nok. Slik er det vanligvis ikke. Profeten Elia ble en gang så dypt deprimert at han ville dø, men akkurat da dette skjedde, var han særdeles virksom i tjenesten for Jehova. Hvordan behandlet Jehova ham? Han sendte en engel som skulle yte praktisk hjelp. Elia åpnet sitt hjerte for Jehova og sa at han følte at han var like lite verd som sine døde forfedre, at hans gjerning hadde vært helt forgjeves, og at han stod fullstendig alene. Jehova lyttet og trøstet ham med ærefryktinngytende demonstrasjoner av sin makt og ved å forsikre ham om at han langt fra stod alene, og at det arbeidet han hadde påbegynt, skulle fullføres. Jehova lovte også å gi Elia en medarbeider som han kunne lære opp, og som til slutt skulle etterfølge ham. — 1. Kongebok 19: 1—21.
17. Hvordan kan en eldste oppmuntre en som er overdrevent hard mot seg selv?
17 For en oppmuntring! Måtte vi på samme måte oppmuntre dem blant oss som har følelsesmessige problemer. Forsøk å forstå dem ved å lytte! (Jakob 1: 19) Kom med bibelsk trøst som dekker deres individuelle behov spesielt godt. (Ordspråkene 25: 11; 1. Tessaloniker 5: 14) For å oppmuntre dem som er overdrevent harde mot seg selv, kan de eldste på en vennlig måte legge fram bibelske beviser for at Jehova elsker dem og setter pris på dem.a En samtale om gjenløsningen kan være et virkningsfullt middel til å oppmuntre dem som føler at de ikke er noe verd. En som er fortvilt over en tidligere synd, kan ha behov for at noen viser ham at gjenløsningen har renset ham, så sant han virkelig har angret og tatt fullstendig avstand fra en slik handlemåte. — Jesaja 1: 18.
18. Hvordan kan vi benytte læren om gjenløsningen for å oppmuntre en som har vært utsatt for et overgrep, for eksempel voldtekt?
18 En eldste vil selvfølgelig tenke nøye over det enkelte tilfelle så han anvender denne læren på rette måte. Tenk over følgende eksempel: De dyreofrene som det var bestemmelser om i Moseloven, var forbilder på Kristi gjenløsningsoffer. Disse dyreofrene måtte til for å sone alle synder. (3. Mosebok 4: 27, 28) Men det var ingen bestemmelse om at et voldtektsoffer skulle komme med et slikt syndoffer. Loven sa: «Piken skal du ikke gjøre noe»; hun skulle ikke straffes. (5. Mosebok 22: 25—27) Hvis en søster i vår tid er blitt overfalt og voldtatt og det har fått henne til å føle seg skitten og uverdig, ville det da være passende å understreke hennes behov for gjenløsningen som et middel til å rense henne for denne synden? Nei, langt ifra. Hun syndet ikke da hun ble overfalt. Det er voldtektsforbryteren som syndet og har behov for å bli renset. Men den kjærlighet som Jehova og Kristus har vist ved å tilveiebringe gjenløsningen, kan legges fram som en bekreftelse på at hun ikke er blitt tilsmusset i Guds øyne av en annens synd, men at hun er dyrebar for Jehova og forblir i hans kjærlighet. — Jevnfør Markus 7: 18—23; 1. Johannes 4: 16.
19. Hvorfor bør vi ikke vente at alt samvær med våre brødre og søstre vil være til oppmuntring, men hva bør vi være fast besluttet på?
19 Ja, uansett hvilken livssituasjon et menneske måtte befinne seg i, og uansett hvilke smertelige opplevelser som kan kaste mørke skygger over vedkommendes fortid, bør det være mulig å finne oppmuntring i Jehovas folks menighet. Og det vil slike mennesker gjøre hvis vi hver især bestreber oss på å tenke på hverandre og oppgløde og oppmuntre hverandre når vi kommer sammen. Men fordi vi er ufullkomne, kommer vi alle nå og da til kort i så henseende. Det forekommer uvegerlig at vi skuffer hverandre og kanskje til og med sårer hverandre. Forsøk å unngå å være opptatt av andres feil på dette området. Hvis du er opptatt av feil, risikerer du å bli overdrevent kritisk overfor menigheten, og du kan til og med gå i den fellen som Paulus var så ivrig etter å hjelpe oss til å unngå, nemlig det å unnlate å komme sammen. Måtte det aldri skje! La oss nå, etter hvert som denne gamle tingenes ordning blir stadig farligere og mer undertrykkende, være fast besluttet på å gjøre det vi kan for at vårt samvær på møtene skal være oppbyggende — og det så mye mer som vi ser Jehovas dag nærme seg.
[Fotnote]
a En eldste kan velge å studere oppmuntrende artikler i Vakttårnet og Våkn opp! sammen med et slikt menneske, for eksempel «Vil du høste gagn av ufortjent godhet?» og «Det er mulig å overvinne en depresjon». — Vakttårnet for 15. februar og 1. mars 1990.
Hva svarer du?
◻ Hvorfor er det så viktig at våre møter og vårt samvær er til oppmuntring nå i de siste dager?
◻ Hva vil det si å tenke på hverandre?
◻ Hva vil det si å oppgløde hverandre?
◻ Hva innebærer det å oppmuntre hverandre?
◻ Hvordan kan deprimerte og motløse bli oppmuntret?
[Bilde på side 16]
Gjestfrihet hjelper oss til å bli bedre kjent med hverandre
[Bilde på side 18]
Da Elia var nedtrykt, trøstet Jehova ham på en vennlig måte