Del 1: Det gamle Egypt — den første store verdensmakten

EGYPT — faraonenes og Nilens land — var en av verdens viktigste sivilisasjoner i gammel tid. Egyptisk kunst pryder store museer. Egyptisk historie blir fortalt i skoleelevers historiebøker. Veldige egyptiske monumenter fyller turister med ærefrykt. Dessuten var det mange av de begivenhetene Bibelen beretter om, som enten inntraff i eller gjaldt dette landet. Egypt og Egypts innbyggere blir omtalt over 700 ganger i Bibelen.

Men hva vet du egentlig om det gamle Egypt? Når du lærer mer om det, er det lettere å forstå mye av det som står i Bibelen.

Arkeologene har funnet mye i Egypt som bekrefter Bibelen. Tenk for eksempel på beretningen om Josef. Man har sett at både navn, titler, Josefs stilling som husholder, den stilling han fikk som den nest øverste herskeren i landet og som matvareforvalter, de egyptiske begravelsesskikkene og til og med den skikken at bakerne bar kurver med brød på hodet, stemmer med de egyptiske skikkene på den tiden. — 1. Mosebok, kapitlene 39 til 47; 50: 1—3.

Landet og dets folk

Egypt er avhengig av Nilen. Den rike Nildalen, som i gjennomsnitt bare er omkring 20 kilometer bred fra Aswan til Kairo, strekker seg nordover som et smalt, grønt bånd tvers over den svidde afrikanske ørken. Før i tiden førte elvens årlige oversvømmelser med seg slam som beriket jorden og resulterte i at Egypt kunne eksportere mat og være et tilfluktssted i tider med hungersnød. (1. Mosebok 12: 10) Papyrusplanten, som vokste langs elvebredden, ble brukt til å lage det første slags papir med.

Det brede deltaet, hvor Nilens vannmasser deler seg vifteformet i flere grener før de renner ut i det blå Middelhavet, kalles Nedre Egypt. Det var tydeligvis her Gosen lå, hvor israelittene bodde under sitt lange opphold i Egypt. — 1. Mosebok 47: 27.

Egyptisk religion

Egypterne i gammel tid trodde at deres farao var en gud. Når vi vet det, forstår vi bedre hvorfor farao hånlig spurte Moses: ’Hvem er Jehova, siden jeg skal lyde ham?’ (2. Mosebok 5: 2) Egypterne hadde også mange andre guder. Navnene på omkring 740 av dem stod på en liste som ble funnet i graven til Thutmosis III. Egypterne tilbad triader av guder, treenigheter, og en av de mest populære var triaden Osiris, Isis og Horus.

Mange av Egypts mest fremtredende guder ble fremstilt med menneskekropp og dyrehode. Egypterne fremstilte Horus med falkehode og Thot med ibishode eller apehode. Katter, sjakaler, krokodiller, bavianer og forskjellige fugler ble ansett for å være hellige på grunn av sin tilknytning til visse guder. Oksen Apis i templet i Memfis ble holdt for å være inkarnasjonen av guden Osiris, og når en Apis døde, ble den til og med balsamert og fikk en storslått begravelse. De berømte egyptiske skarabeene ble brukt som beskyttende amuletter og var avbildninger av gjødselbillen, som de mente var en manifestasjon av skaperguden.

Til tross for at israelittene bodde lenge i Egypt og hadde nær kontakt med dem som bodde der, hadde de bare én Gud, Jehova, og de skulle bare tjene ham. De ble advart mot å lage religiøse bilder — enten av Gud eller av en fugl, et dyr, en fisk eller noe annet. Det at de tilbad en gullkalv kort tid etter utgangen av Egypt, var kanskje en følge av egyptisk påvirkning. — 2. Mosebok 32: 1—28; 5. Mosebok 4: 15—20.

Troen på udødelighet

Egypterne trodde fullt og fast på et liv etter døden. De egyptiske herskerne laget derfor kunstferdige gravkamre som ble fylt med livsfornødenheter og luksusgjenstander, i håp om å sikre seg evig lykke i det hinsidige. Pyramidene er det mest påfallende eksempel på denne skikken.

Både gullsmykker, klesplagg, møbler, vin, mat, keramikk, elfenbensesker og til og med små plater som skulle brukes til å lage til øyensminke på, ble omsorgsfullt plassert i egyptiske gravkamre. Man trodde at disse tingene kunne brukes i et liv etter døden. I tidligere tider ble slaver drept og gravlagt sammen med sine herrer for å tjene dem etter døden. En samling trylleformularer som er kjent som «Dødsboken», er blitt funnet i flere tusen egyptiske likkister. Man håpet at disse trylleformularene skulle hjelpe en som var død, med å overvinne de forskjellige farene i det hinsidige.

Hvor annerledes var ikke israelittenes syn! De visste, som Bibelen senere sa, at «de døde vet slett ingen ting». Og de visste at når menneskene dør, «er det forbi med deres planer».a Det var deres tro på oppstandelsen som gav dem håp om et framtidig liv. — Forkynneren 9: 5, 10; Salme 146: 4; Job 14: 13—15.

Hvem levde når?

Egyptologene inndeler Egypts kongerekker i 31 «dynastier» og snakker om Det gamle rike (3.—6. dynasti), Mellomriket (11. og 12. dynasti) og Det nye rike (18.—20. dynasti). Men denne inndelingen er langt fra nøyaktig. Den er basert på tvilsomme og ufullstendige skrifter, og det kan til og med være at flere av kongene hersket samtidig, på forskjellige steder, istedenfor at alle hersket etter hverandre.b

Da Moses begynte å skrive Bibelens første bøker, fulgte han det som tydeligvis var egypternes egen skikk, når han omtalte deres konge som «farao» uten å bruke et personnavn. Vi kjenner derfor ikke navnet på de faraonene som Abraham og Josef kjente, og vi vet ikke hvilken farao det var som hersket på den tiden da Israel ble utfridd av Egypt. Senere begynte man imidlertid å bruke tittelen «farao» sammen med kongens egennavn, og dermed ble det mulig å knytte bibelske begivenheter til den egyptiske kongelisten. Her er noen av de faraonene som er av spesiell interesse for dem som studerer Bibelen:

Akhnaton (av det såkalte 18. dynasti) var en ivrig tilbeder av solskiven, Aton. I 1887 ble det funnet en samling av 377 leirtavler i Tell el-Amarna, omkring 32 mil sør for Kairo. Disse interessante tavlene var diplomatiske brev som Akhnaton og hans far, Amenhotep III, hadde fått. Brevene var blant annet fra herskerne i Jerusalem, Megiddo, Hasor, Sikem, Lakisj, Hebron, Gasa og andre bystater i Palestina. Disse brevene ble kanskje skrevet kort tid før Israel gikk inn i Kanaan, og forteller om feider og intriger. De viser også at hver by hadde sin egen konge, akkurat som den bibelske boken Josva viser.

Tut-Ankh-Amon, en av Akhnatons svigersønner, er den berømte kongen hvis praktfulle gravgods av gull ble avdekket av arkeologer og er blitt utstilt på forskjellige museer. Dette gravgodset viser på en bemerkelsesverdig måte hvilken velstand faraonene levde i. Det var en slik velstand Moses tidligere hadde snudd ryggen til da han «nektet . . . å være en sønn av faraos datter. Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn leve en kort tid i syndig nytelse». — Hebreerne 11: 24, 25.

Menefta var av det «19. dynasti». På et seiersmonument som er blitt funnet i et tempel ved Tebe, skrev denne faraonen at «Israels folk er uten trøst, det har ingen ny slekt». Dette er den eneste egyptiske kilde fra gammel tid man hittil har funnet, som direkte omtaler Israel som et folk. Selv om dette tydeligvis var grunnløst skryt, ser det ut til at denne påstanden viser at israelittene allerede hadde erobret Kanaan. Denne erobringen, som fant sted i 1473 f.Kr., må derfor ha funnet sted en gang mellom den tiden Akhnaton fikk de brevene som er funnet i Tell el-Amarna, og Meneftas tid.

Sjisjak (Sheshonk I, «22. dynasti») er den første farao som er nevnt ved navn i Bibelen. Med stridsvogner og ryttere, en mektig styrke, invaderte han Juda, truet Jerusalem og «tok alle skattene både i [Jehovas] hus og i kongens slott». (2. Krønikebok 12: 9) Denne begivenheten blir bekreftet av et relieff på sørveggen i Amon-templet i Karnak (oldtidens Tebe). Det viser 156 lenkede fanger som hver representerer en inntatt by eller landsby, deriblant Megiddo, Sjunem og Gibeon. Sjisjak nevner også «Abrams mark» på listen over de stedene som ble inntatt. Dette er første gang Abraham blir omtalt i egyptiske opptegnelser.

Andre verdensmakter oppstår

Med tiden overtok Assyria som den dominerende verdensmakt. Men Egypt var fortsatt en stor politisk makt. Hosea, den siste kongen i tistammeriket Israel, sammensverget seg med egypterkongen Sa’is i et mislykket forsøk på å kaste av seg Assyrias åk. (2. Kongebok 17: 3, 4) Mange år senere, da Hiskia var konge i Juda, marsjerte kong «Tirhaka, kongen i Nubia» (sannsynligvis den etiopiske herskeren av Egypt, farao Taharka) inn i Kanaan og avledet midlertidig angrepet fra assyrerkongen Sankerib (Sanherib). (2. Kongebok 19: 8—10) Sankeribs egne annaler, som ble funnet i Assyria, sikter tydeligvis til dette når de sier: «Jeg personlig tok levende til fange . . . kongen av Etiopias kjørekarer.» — Oriental Institute Prism of Sennacherib, University of Chicago.

Jehovas profet Jesaja hadde forutsagt at Egypt skulle overgis i «en hardstyrers vold og makt», og at en «mektig konge» skulle herske over egypterne. (Jesaja 19: 4) At denne profetien var sann, blir bekreftet av et assyrisk dokument hvor Sankeribs sønn Asarhaddon skryter av sin erobring av Egypt og sier: «Dets konge, Tirhaka, såret jeg fem ganger med pilskudd og hersket over hele hans land.»

Farao Neko marsjerte nordover omkring år 629 f.Kr. for å stanse hærstyrkene til Babylon, som skulle bli den tredje verdensmakt. Bibelen sier at Josjia, som var konge i Jerusalem, uforstandig prøvde å stanse de egyptiske styrkene ved Megiddo og ble slått og drept.c (2. Krønikebok 35: 20—24) Omkring fire år senere, i 625, ble farao Neko selv slått av babylonerne ved Karkemisj. Både Bibelen og den babylonske krønike forteller om denne begivenheten, som gav babylonerne herredømme over Vest-Asia.

I år 525 f.Kr. ble Egypt underlagt den fjerde verdensmakten, Medo-Persia. Nesten 200 år senere, i år 332 f.Kr., trådte Alexander den store fram på skueplassen og la Egypt under den femte verdensmakten, Hellas. Alexander grunnla byen Alexandria ved Nildeltaet i Egypt, og det var her man for første gang begynte å oversette Bibelens skrifter, fra hebraisk til gresk, i år 280 f.Kr. Det var denne oversettelsen, som ble kjent som Septuaginta-oversettelsen, Jesu etterfølgere brukte i den gresktalende verden.

Den sjette verdensmakten var Romerriket, og det var på den tiden Jesus ble tatt med til Egypt som et lite barn for at han skulle slippe unna den sjalu Herodes. (Matteus 2: 13—15) På pinsedagen i år 33 e.Kr. var det også folk fra Egypt som fikk høre den storslagne forkynnelsen av det kristne, gode budskap i Jerusalem. Og Apollos, en veltalende kristen som levde i det første århundre, kom fra Egypt. — Apostlenes gjerninger 2: 10; 18: 24.

Ja, Egypt og egypterne har hatt en fremtredende plass i Bibelens historiske beretning, og mange arkeologiske funn bekrefter det Bibelen sier om Egypt. Dette landet var faktisk så fremtredende at det i enkelte profetier er et symbol på hele den verden som er underlagt Satans herredømme. (Esekiel 31: 2; Åpenbaringen 11: 8) Men det gamle Egypt kunne aldri, til tross for sin styrke som verdensmakt, forhindre at Jehovas hensikter ble gjennomført. Dette var også tilfellet med den andre verdensmakten ifølge Bibelens historiske beretning, Assyria, som vi skal se i det neste nummeret av Vakttårnet.

[Fotnoter]

[Kart på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Middelhavet

Karkemisj

Eufrat

Megiddo

Jerusalem

Alexandria

GOSEN

Memfis

Nilen

NEDRE EGYPT

Tebe

[Rettigheter]

Basert på et kart som Pictorial Archive (Near Eastern History) Est. og Survey of Israel har opphavsrett til

[Bilde på side 24]

En egyptisk gud, fremstilt med menneskekropp og falkehode

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av British Museum, London

[Bilder på side 25]

Del av «Dødsboken», funnet i en egyptisk likkiste

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av ledelsen ved Museo Egizio, Torino

Egyptisk mumiekiste

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av ledelsen ved Museo Egizio, Torino

[Bilde på side 26]

Kong Tut-Ankh-Amon ved siden av den sittende guden Amon

[Rettigheter]

Med velvillig tillatelse av ledelsen ved Museo Egizio, Torino