UTUKT

Seksuell omgang utenfor et bibelsk sett gyldig ekteskap. Det hebraiske verbet zanạh og beslektede ordformer overbringer tanken om skjøgeliv, umoralsk omgang, utukt eller prostitusjon. (1Mo 38: 24; 2Mo 34: 16; Ho 1: 2; 3Mo 19: 29) Det greske ordet som blir oversatt med «utukt» (i noen oversettelser også med «hor»), er porneia. Angående dette ordets betydninger sier B.F. Westcott i sin bok Saint Paul’s Epistle to the Ephesians (1906, s. 76): «Dette er et generelt begrep som dekker all ulovlig kjønnslig omgang: (1) ekteskapsbrudd, Hos. ii. 2, 4 (LXX.); Matt. v. 32; xix. 9; (2) ulovlig ekteskap, 1. Kor. v. 1; (3) utukt i den vanlige betydningen, som her [Ef 5: 3].» Bauers Greek-English Lexicon of the New Testament (revidert av F.W. Gingrich og F. Danker, 1979, s. 693) definerer porneia som «prostitusjon, ukyskhet, utukt, om enhver form for ulovlig seksuell omgang». Porneia omfatter grovt umoralsk bruk av minst én persons kjønnsorganer; det må dessuten ha vært minst én annen part i handlingen – et menneske av enten det samme eller det annet kjønn eller et dyr. (Jud 7) En voldtektsforbryters ugjerning er utukt, men offeret er naturligvis ikke skyldig i å ha drevet utukt.

Da Gud innstiftet det første ekteskap, sa han: «Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor, og han skal holde seg til sin hustru, og de skal bli ett kjød.» (1Mo 2: 24) Den normen som her ble fastsatt for mannen og kvinnen, var monogami, og utenomekteskapelige kjønnslige forbindelser var utelukket. Menneskene ble dessuten ikke her forespeilet noen mulighet for skilsmisse og gjengifte. – Se SKILSMISSE.

Guds trofaste tjenere i det patriarkalske samfunn hatet utukt, enten de utuktige handlingene ble begått av ugifte, forlovede eller gifte personer, og utukt ble betraktet som en synd mot Gud. – 1Mo 34: 1, 2, 6, 7, 31; 38: 24–26; 39: 7–9.

Under Moseloven. Under Moseloven var en mann som hadde drevet utukt med en pike som ikke var forlovet, forpliktet til å gifte seg med henne og betale faren brudeprisen (50 sekel sølv; 750 kr), og han hadde ikke lov til å skille seg fra henne alle sine dager. Hvis faren avslo å gi ham piken som hustru, måtte mannen likevel betale den samme kjøpesummen til faren. (2Mo 22: 16, 17; 5Mo 22: 28, 29) Hvis piken på den annen side var forlovet med en annen mann, skulle den mannen som hadde ligget med henne, steines til døde. Hvis den forlovede piken hadde skreket da hun ble overfalt, skulle hun ikke straffes, men hvis hun ikke hadde skreket (og derved hadde vist at hun gikk med på å ha samleie med mannen), skulle også hun lide døden. – 5Mo 22: 23–27.

Ekteskapets hellighet ble understreket ved den loven som sa at en pike som med urette hadde gitt seg ut for å være jomfru da hun giftet seg, skulle straffes med døden, siden hun i hemmelighet hadde begått utukt. Hvis en mann urettmessig beskyldte sin kone for en slik overtredelse, ble dette betraktet som en alvorlig, vanærende anklage mot hennes fars hus. Som straff for en slik bakvaskelse skulle mannen ’tuktes’ av dommerne, kanskje ved at han ble slått, og betale en bot på 100 sekel sølv (1500 kr), som skulle betales til faren. (5Mo 22: 13–21) Hvis en prests datter prostituerte seg, førte hun vanære over sin fars hellige embete. Hun skulle drepes og deretter brennes opp med ild som noe avskyelig. (3Mo 21: 9; se også 3Mo 19: 29.) Utuktige handlinger mellom en gift person og en som han eller hun ikke var gift med (ekteskapsbrudd), var et brudd på det sjuende bud, og det var dødsstraff for begge parter. – 2Mo 20: 14; 5Mo 5: 18; 22: 22.

Hvis en mann drev utukt med en tjenestepike som var bestemt for en annen mann, men som ikke var blitt løskjøpt eller på annen måte hadde fått sin frihet, skulle overtrederne straffes, men de skulle ikke lide døden. (3Mo 19: 20–22) Dette kom øyensynlig av at kvinnen i et slikt tilfelle ennå ikke var fri og derfor ikke fullt ut kunne bestemme over sine handlinger, slik en fri, forlovet pike kunne. Løskjøpelsessummen var ennå ikke betalt, i hvert fall ikke fullt ut, og hun var fremdeles bundet til sin herre.

Da den innleide profeten Bileam skjønte at han ikke ville kunne føre en forbannelse over israelittene ved hjelp av spådomskunst, fant han en annen måte å føre Guds vrede over dem på, nemlig å appellere til et urett seksuelt begjær hos dem. Ved hjelp av moabittiske kvinner forledet han mange israelitter til å delta i den skitne fallosdyrkelsen som var knyttet til tilbedelsen av Ba’al-Peor, noe som førte til at 24 000 israelitter døde. – 4Mo 25: 1–9; 1Kt 10: 8 (sannsynligvis ble 1000 overhoder drept og hengt opp på pæler [4Mo 25: 4], mens resten falt for sverdet eller døde av plagen).

Ikke tillatt for de kristne. Jesus Kristus gjeninnførte Guds opprinnelige norm for ekteskapet, monogamiet (Mt 5: 32; 19: 9), og viste hvor galt det er å drive utukt, ved å sette det i klasse med mord, tyveri, onde resonnementer, falske vitnesbyrd og bespottelser. Han påpekte at slike overtredelser kommer innenfra, fra hjertet, og besmitter et menneske. (Mt 15: 19, 20; Mr 7: 21–23) Senere, omkring år 49, skrev den kristne menighets styrende råd, som på det tidspunkt bestod av apostlene og de eldste i Jerusalem, et brev til de kristne menighetene hvor de advarte mot utukt; de sidestilte det med avgudsdyrkelse og det å spise blod. – Apg 15: 20, 29; 21: 25.

Apostelen Paulus påpeker at utukt er en av kjødets gjerninger, det motsatte av Guds ånds frukt, og advarer om at de som praktiserer kjødets gjerninger, ikke kommer til å arve Guds rike. (Ga 5: 19–21) Han oppfordrer de kristne til å døde sitt legeme «med hensyn til utukt». (Kol 3: 5) Han sier faktisk at utukt ikke engang skal være et samtaleemne blant de kristne, som skal være hellige. Israelittene skulle på lignende måte ikke nevne hedenske guders navn. De kunne naturligvis gjerne advare barna sine angående disse gudene, men de skulle ikke omtale dem med noen aktelse. – Ef 5: 3; 2Mo 23: 13.

Utukt er en overtredelse som kan medføre at man blir ekskludert, utelukket, fra den kristne menighet. (1Kt 5: 9–13; He 12: 15, 16) Apostelen Paulus forklarer at en kristen som driver utukt og derved misbruker forplantningsorganene, synder mot sitt eget legeme. En slik person lider stor åndelig skade, besmitter Guds menighet og utsetter seg for faren for å pådra seg dødelige seksuelt overførte sykdommer. (1Kt 6: 18, 19) Han eller hun krenker sine kristne brødres rettigheter (1Te 4: 3–7) (1) ved å innføre urenhet og dåraktige handlinger i menigheten og derved føre vanære over den (He 12: 15, 16); (2) ved å berøve den han eller hun begår utukt med, en moralsk ren stilling og, hvis vedkommende er ugift, muligheten til å være ren når han eller hun gifter seg; (3) ved å berøve sin egen familie et rent moralsk omdømme; (4) ved å øve lignende urett mot den andres foreldre, ektefelle eller forlovede. Overtrederen ringeakter ikke et menneske (menneskers lover tolererer ofte umoral), men Gud, som kommer til å kreve vedkommende til regnskap. – 1Te 4: 8.

Brukt symbolsk. Jehova Gud omtalte Israels nasjon, som stod i et paktsforhold til ham, som «en hustru». (Jes 54: 5, 6) Da Israels nasjon ble troløs mot ham, vendte ham ryggen og søkte hjelp hos nasjoner som Egypt og Assyria og inngikk allianser med disse, kunne nasjonen sammenlignes med en troløs hustru, en ekteskapsbryterske, en prostituert, en som hadde en rekke tilfeldige, utuktige forbindelser. (Ese 16: 15, 25–29) Kristne som står i eller foregir å stå i et innviet forhold til Gud, men som viser seg troløse ved å dyrke avguder eller ved å bli verdens venner, blir på lignende måte omtalt som ekteskapsbrytersker. – Jak 4: 4.

Angående den billedlige betydningen ordet porneia har i visse skriftsteder, sier F. Zorell (Lexicon Graecum Novi Testamenti, Paris 1961, sp. 1106): «Frafall fra den sanne tro, enten helt eller delvis, det å falle fra den ene, sanne Gud, Jahve, og vende seg til fremmede guder [4Kg 9: 22; Jer 3: 2, 9; Ho 6: 10 etc.; Guds samfunn med sitt folk ble nemlig betraktet som et slags åndelig ekteskap]: Åp 14: 8; 17: 2, 4; 18: 3; 19: 2.» (Forfatterens klammer; 4Kg i Septuaginta tilsvarer 2Kg i den massoretiske tekst.)

Babylon den store, som i Åpenbaringsboken i Bibelen blir framstilt som en skjøge, er et symbol på noe religiøst. De forskjellige religionssamfunnene som utgjør denne skjøgen, «kristne» så vel som hedenske, har alle hevdet å utøve sann tilbedelse. Men den symbolske skjøgen har pleiet omgang med denne verdens ledere for å oppnå makt og velstand, og «jordens konger har drevet utukt med» henne. Hennes skitne, utuktige handlemåte er avskyelig i Guds øyne og har forårsaket store blodsutgytelser og mye lidelse på jorden. (Åp 17: 1–6; 18: 3) På grunn av sin atferd kommer hun til å bli rammet av den dom Gud feller over dem som fortsetter å drive utukt, nemlig tilintetgjørelse. – Åp 17: 16; 18: 8, 9.