SYKDOM OG BEHANDLING AV SYKDOMMER

Bibelen taler ofte om sykdom, en svekket tilstand hva kropp eller sinn angår, og også om åndelig sykdom, eller det å være syk i overført betydning. Selv om Bibelen ikke i første rekke er skrevet for å gi veiledning i medisinsk eller annen behandling av forskjellige lidelser, er det den sier i slike forbindelser, vitenskapelig korrekt. Det viktigste er imidlertid at den viser hvordan åndelig sykdom kan overvinnes.

Sykdom er en følge av den ufullkommenhet som fører til døden, og som synderen Adam overførte til menneskeslekten. (1Mo 3: 17–19; Ro 5: 12) Det har imidlertid også forekommet at Jehova direkte har forårsaket sykdom. Han lot for eksempel «store plager ramme farao og hans husstand på grunn av Sarai, Abrams hustru». (1Mo 12: 17) Han forårsaket også de ’byllene med blemmer’ som brøt ut på mennesker og dyr under den sjette plagen som han lot komme over oldtidens Egypt. (2Mo 9: 8–11) Han slo den formastelige Mirjam med spedalskhet (4Mo 12: 9–15), forårsaket at Davids første barn med Batseba ble sykt og til sist døde (2Sa 12: 15–18), og ’lot det komme en pest i Israel’ på Davids tid (2Sa 24: 15). Alt dette gjorde Gud for å opphøye sitt navn og håndheve sin lov og for å beskytte, befri eller på en faderlig måte tukte sitt utvalgte folk.

Jehova Gud tillot også at Satan «slo Job med ondartede byller fra fotsålen til issen». (Job 2: 6, 7) Dette gav Job anledning til å framstå som et eksempel for Guds tjenere når det gjelder å være ulastelig. Han ble senere helbredet av Gud, og hans liv ble forlenget med 140 år på grunn av hans trofasthet. (Job 42: 10, 16) Demoner kunne også forårsake lidelser; det framgår blant annet av tilfellet med den blinde og stumme demonbesatte mannen som Jesus leget. (Mt 12: 22) Bibelen skjelner imidlertid mellom vanlige sykdommer og sykdommer som skyldes demonbesettelse. – Mt 4: 24; Mr 1: 32–34; Apg 5: 16; se DEMONBESETTELSE.

Det å unnlate å følge Guds Ord, for eksempel når det gjelder seksualmoral, kan føre til sykdom og til og med til døden. (Ord 7: 21–27) Israelittene ble advart om at Jehova ville slå dem med forskjellige sykdommer hvis de ikke overholdt hans lov. – 5Mo 28: 58–61.

Bibelen nevner en rekke sykdommer og lidelser. Det sies at hvis israelittene var ulydige, ville de bli rammet av slike sykdommer og lidelser som tuberkulose, byller, hemoroider, eksem og vanvidd. (5Mo 28: 22, 27, 28, 35) Moseloven inneholdt opplysninger om både diagnostisering og behandling av spedalskhet. (3Mo, kap. 13, 14) En etterkommer av Aron som hadde ringorm, var avskåret fra å tjene som prest, og et dyr som hadde denne sykdommen, kunne ikke brukes som offer. (3Mo 21: 17, 20; 22: 22) Jesus helbredet ved Guds kraft medfødt blindhet (Joh 9: 1–7), døvhet (Lu 7: 22), vatersott (Lu 14: 1–4), spedalskhet (Lu 5: 12, 13), epilepsi, lammelse og andre sykdommer og skrøpeligheter (Mt 4: 23, 24). Da Paulus var på Malta, helbredet han Publius’ far, som var «plaget av feber og dysenteri». – Apg 28: 1–8.

Nåtidige forskere forsøker noen ganger å være mer spesifikke enn Bibelen i beskrivelsen av de symptomer og sykdommer den nevner, men deres synspunkter varierer ofte betraktelig. Ettersom Bibelen er Guds inspirerte Ord, var imidlertid skribentene nøyaktige når de nevnte en bestemt sykdom. Men det hendte også at de unnlot å nevne hvilken lidelse det dreide seg om. Bibelen sier for eksempel ikke noe om hvilke sykdommer det var som rammet de to guttene på Elias og Elisjas tid som døde, men som Jehova deretter oppreiste ved sine profeter. (1Kg 17: 17–24; 2Kg 4: 17–37) Om Elisja sies det bare at han ble «syk av den sykdommen som han skulle komme til å dø av» (2Kg 13: 14, 20), ikke hvilken sykdom det dreide seg om, og det fortelles heller ikke hvilken sykdom som førte til at Lasarus døde. – Joh 11: 1–4.

Behandling av sykdommer i gammel tid. I det gamle Israel og i andre bibelske land i oldtiden fantes det leger, det vil si slike som forstod seg på medisin og forskjellige former for sykdomsbehandling. I Egypt ble den døde Jakob balsamert av leger. (1Mo 50: 1–3) Disippelen Lukas blir kalt «den elskede lege». (Kol 4: 14) Markus forteller om en kvinne som «hadde hatt blødninger i tolv år» og «var blitt påført mange smerter av mange leger», og som hadde brukt opp alt hun eide, men ikke var blitt hjulpet, men snarere var blitt verre. – Mr 5: 25–29.

Hebraiske leger brukte tydeligvis en del urter i sin behandling og kom kanskje også med visse råd om kosthold. ’Balsam fra Gilead’, en velluktende olje som ble utvunnet av planter i det gamle Gilead, ble noen ganger brukt på sår, kanskje som et antiseptisk middel eller på grunn av sin lindrende virkning. (Jer 46: 11; 51: 8) Det ser ut til at visse blad ble brukt til medisinske formål. (Ese 47: 12; Åp 22: 1, 2) Forskjellige slags omslag ble tydeligvis også brukt. (2Kg 20: 7; Jes 38: 21) Noen ganger brukte man olje til behandling av sår og skrammer (Jes 1: 6), i visse tilfeller sammen med vin. (Lu 10: 34) Moderat bruk av vin ble av og til anbefalt på grunn av vinens oppkvikkende virkning og medisinske egenskaper. – Ord 31: 6; 1Ti 5: 23.

Om behandling av sykdommer blant oldtidens egyptere skrev historieskriveren Herodot (II, 84): «Legekunsten er inndelt på følgende måte. Hver lege er lege for bare en spesiell sykdom. Overalt vrimler det av leger. Det er øyenleger, hodeleger og tannleger, det er underlivsleger og leger for de usynlige sykdommer.»

Egypterne praktiserte også kirurgi. De gjorde for eksempel bruk av kauterisasjon, eller brenning av vev, for å stanse blødninger, og ved kraniebrudd kunne de heve et stykke av en knokkel som trykte på hjernen. Ved benbrudd spjelket de benet ved hjelp av skinner; man har funnet mumier med skinner av trebark fastgjort med bandasjer. (Jf. Ese 30: 20, 21.) At det også fantes kirurger og andre leger i det gamle Babylon, framgår av Hammurabis lov, som fastsetter bestemte honorarer for leger og flere ganger nevner «en operasjonskniv av bronse».

I Fønikia ble det utført tannlegearbeid. Det er for eksempel blitt funnet en underkjeve hvor seks tenner er bundet sammen med fin gulltråd. I en annen kjeve var det ved hjelp av gulltråd satt fast en «bro» bestående av tenner fra et annet menneske.

Magiens og den falske religions innflytelse. Om Egypts leger og deres metoder sier The International Standard Bible Encyclopaedia (bd. IV, s. 2393): «På grunnlag av de eldste medisinske papyrer som er blitt bevart, hvorav det største er Papyrus Ebers, vet vi at disse legenes medisinske kunnskap var preget av kvakksalveri, at den i stor utstrekning var bygd på magi, og at den var fullstendig uvitenskapelig. Til tross for sine store muligheter hadde de så å si ingen kjennskap til menneskets anatomi, deres sykdomsbeskrivelser er håpløst ufullstendige, og tre fjerdedeler av de hundrevis av midlene som blir ordinert i papyrene, er helt og holdent uten virkning. Selv deres balsameringskunst var så mangelfull at få av deres mumier ville ha holdt seg i et annet klima enn det egyptiske.» – Redigert av J. Orr, 1960.

Den franske legen og vitenskapsmannen Georges Roux skriver (i sin bok Ancient Iraq, 1964, s. 305–309): «De mesopotamiske legenes diagnoser og prognoser var en blanding av overtro og nøyaktige iakttagelser.» Det fantes erfarne, profesjonelle leger som mente at de fleste sykdommer hadde en overnaturlig opprinnelse, men som også tok andre årsaker i betraktning, for eksempel smittestoffer og spise- og drikkevaner. Det hendte at legen henviste til en spåmann, baru-presten, som søkte å avdekke den skjulte synden som var årsak til sykdommen, eller til ashipu-presten, som forsøkte å drive ut demoner ved hjelp av besvergelser og magiske riter. Roux bemerker: «Mesopotamias leger bygde i likhet med landets astronomer sin kunst på metafysiske trossetninger og avskar seg derved fra muligheten for en fruktbar søken etter rasjonelle forklaringer.»

Babylonerne betraktet Ea som legekunstens hovedgud. For å beskytte seg mot onde ånder bar de amuletter av forskjellige slag. Blant grekerne inntok gudinnen Hygieia rollen som sunnhetens beskytter, og de greske legene i oldtiden lot seg inspirere av Asklepios. Romerne forbandt visse guddommer med helbredelsen av bestemte lidelser. Ved febersykdommer vendte de seg for eksempel til Febris. Den greske guden Asklepios ble interessant nok symbolisert ved en stav som var omslynget av en slange, noe som fremdeles er legekunstens symbol. (BILDE: bd. 2, s. 530) En lignende, vinget stav (caduceus), omslynget av to slanger, som også brukes som et medisinsk symbol, er en kopi av den staven som i romersk kunst ble båret av guden Merkur.

Angående de generelle sykdomsforestillingene i oldtiden sier The Interpreter’s Dictionary of the Bible (bd. 1, s. 847): «Blant naturfolk ble sykdom betraktet enten som et resultat av at en person var blitt utsatt for fiendtlig magi, eller som en straff på grunn av at et tabu var blitt brutt. I begge tilfeller gikk man ut fra at problematiske sykdommer kunne føres tilbake til magi, trolldom og hekseri, og de behandlingsmetoder som ble benyttet, innbefattet derfor alltid at man henvendte seg til sjamanen, eller medisinmannen. Det var hans oppgave å finne den overnaturlige årsaken til sykdommen og søke å overvinne den ved hjelp av trylleformularer, amuletter, medikamenter og besvergelser.» – Redigert av G. Buttrick, 1962.

Bibelen viser at Satan plaget Job med sykdom (Job 2: 7), og at demonbesettelse i noen tilfeller gav seg utslag i sykdom. (Mt 17: 14–18) De hedenske folkeslagene i gammel tid hadde derfor grunnlag for å sette i hvert fall noen sykdomstilfeller i forbindelse med demonbesettelse. Men i motsetning til disse folkeslagene gjorde trofaste prester og leger blant hebreerne aldri bruk av magiske kunster i et forsøk på å helbrede syke. (5Mo 18: 9–13) Jesus Kristus og hans sanne disipler uttalte aldri noen magiske besvergelser, heller ikke når de drev ut demoner i forbindelse med en helbredelse. Når mennesker som en gang hadde utøvd magi, antok kristendommen, sluttet de med sin demoniske virksomhet, og det er derfor innlysende at en kristen lege aldri ville bruke okkulte midler eller henvise en pasient til en som praktiserte magi. – Apg 19: 18, 19.

Bibelens nøyaktighet. Angående den greske legen Hippokrates (400-tallet og 300-tallet f.v.t.), som er blitt omtalt som «den moderne legevitenskaps far», sies det: «Han hadde ingen forbindelse med sin tids tempelhospitaler, som ble ledet av prestene for Asklepios, legekunstens gud.» (The World Book Encyclopedia, 1987, bd. 9, s. 227) Hippokrates levde omtrent samtidig med Malaki, men mye av det Bibelen sier om sykdommer, ble skrevet av Moses, omkring tusen år tidligere. Det er derfor verdt å merke seg denne uttalelsen av en lege: «De best informerte medisinske forskere som nå utfører det beste arbeid, kommer til den konklusjon at Bibelen er en svært nøyaktig vitenskapelig bok. . . . Det Bibelen sier om seksuelle spørsmål, diagnostisering, behandling av sykdommer og forebyggende medisin, er langt mer avansert og pålitelig enn Hippokrates’ teorier. Mange av hans teorier er ennå ikke bevist, og noen av dem har vist seg å være svært unøyaktige.» – Dr. H.O. Philips, i et brev til den amerikanske legeforenings tidsskrift The AMA News, gjengitt i utgaven for 10. juli 1967.

Om den kristne legen Lukas, som skrev et evangelium og boken Apostlenes gjerninger, sier dr. C. Truman Davis: «Når han gir en medisinsk beskrivelse, er den pinlig nøyaktig. Lukas bruker i alt 23 greske faguttrykk som finnes hos Hippokrates og Galenos og i andre medisinske skrifter fra den perioden.» – Arizona Medicine, mars 1966, «Legevitenskapen og Bibelen», s. 177.

Det å overholde Moseloven gav ofte helsemessige fordeler. Loven foreskrev for eksempel at soldater som lå i leir, skulle dekke over sin avføring (5Mo 23: 9–14), noe som utgjorde en beskyttelse mot infeksjonssykdommer som dysenteri og tyfoidfeber, som blir overført via fluer. Vann og fødevarer ble beskyttet mot forurensning ved at Loven sa at alt som et «urent» dyr falt ned på når det døde, skulle være urent, og foreskrev forskjellige forholdsregler, blant annet at et leirkar som ble forurenset på denne måten, skulle slås i stykker. – 3Mo 11: 32–38.

I en bibelordbok sies det: «Forebyggende tiltak inntok en viktig plass i denne loven, som, hvis den ble fulgt, i stor utstrekning ville forhindre forekomsten av matbåren hjernebetennelse, forskjellige tarmsykdommer, matforgiftning og innvollsormer. Det at man var så nøye med å sørge for at drikkevannet ble holdt rent, var den mest effektive forholdsregelen mot forekomsten og spredningen av sykdommer som amøbiasis, forskjellige tarmsykdommer, kolera, schistosomiasis og leptospirose. Disse forebyggende tiltakene, som er grunnleggende i ethvert offentlig helsevesen, var av spesiell betydning for sunnhetstilstanden blant et folk som levde under primitive forhold i et subtropisk område på jorden.» – The Interpreter’s Dictionary of the Bible, redigert av G. Buttrick, 1962, bd. 2, s. 544, 545.

I sin bok The Bible and Modern Medicine påpeker dr.med. A. Rendle Short at det gamle Israels nabofolk hadde svært primitive, om i det hele tatt noen, hygieniske forskrifter, og sier så: «Det er derfor desto mer overraskende at det i en bok som Bibelen, som påstås å være uvitenskapelig, i det hele tatt finnes hygieneforskrifter. Like overraskende er det at en nasjon som nettopp hadde sluppet unna slaveri, som ofte ble overfalt av fiender, og som fra tid til annen ble ført i fangenskap, hadde så kloke og fornuftige sunnhetsregler i sine lovbøker. Dette forhold er blitt anerkjent av ansette fagfolk, selv av slike som ikke er spesielt interessert i Bibelens religiøse aspekt.» – London 1953, s. 37.

Ifølge Moseloven hørte haren og grisen med til de dyrene som israelittene ikke fikk lov til å spise. (3Mo 11: 4–8) Angående dette sier dr. Short: «Vi spiser riktignok kjøtt av svin, kaniner og harer, men disse dyrene er utsatt for parasittinfeksjoner og er egnet til føde bare når kjøttet er godt kokt eller stekt. Grisen lever av uren føde og kan ha to slags innvollsorm (trikiner og en type bendelorm), som kan overføres til mennesker. Faren er minimal under de forhold vi nå har her i landet [England], men forholdene var helt annerledes i Palestina i gammel tid, og det beste var å unngå den slags føde.» – The Bible and Modern Medicine, s. 40, 41.

Israelittene hadde også i både åndelig, mental og fysisk henseende gagn av å overholde Jehovas rettferdige krav med hensyn til kjønnsmoral. (2Mo 20: 14; 3Mo 18) De kristne vil på lignende måte ha helsemessig gagn av å bevare sin moralske renhet. (Mt 5: 27, 28; 1Kt 6: 9–11; Åp 21: 8) Det å følge Bibelens høye moralnormer er en beskyttelse mot seksuelt overførte sykdommer.

Paulus anbefalte Timoteus å drikke litt vin av hensyn til sin mage og sine hyppige sykdomstilfeller. (1Ti 5: 23) At vin har medisinske egenskaper, er blitt bekreftet av nyere forskning. Dr. Salvatore P. Lucia, professor i medisin ved California universitets medisinske fakultet, sier: «Vin blir svært ofte brukt ved behandling av sykdommer som har tilknytning til fordøyelsen. . . . Vinens innhold av garvesyre og dens svakt antiseptiske egenskaper gjør den verdifull når man skal behandle tarmkolikk, slimdannende tykktarmsbetennelse, spastisk forstoppelse, diaré og mange infeksjonssykdommer i fordøyelseskanalen.» (Wine as Food and Medicine, 1954, s. 58) Det er naturligvis viktig å merke seg at Paulus anbefalte Timoteus å bruke «litt vin», ikke mye vin. Bibelen fordømmer drukkenskap. – Ord 23: 20; se DRUKKENSKAP.

Bibelen anerkjenner også det psykosomatiske prinsipp, mens den medisinske forskning først i forholdsvis nyere tid er blitt mer klar over at det er en sammenheng mellom fysiske sykdommer og en persons følelsesmessige tilstand. Ordspråkene 17: 22 sier: «Et hjerte som gleder seg, er god medisin, men en nedslått ånd uttørker benene.» Slike følelser som misunnelse, frykt, hat, grådighet og selvisk ærgjerrighet er skadelige, mens det virker gagnlig og noen ganger helbredende å framelske og vise kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll, altså Guds ånds frukt. (Ga 5: 22, 23) Bibelen betrakter naturligvis ikke alle sykdommer som psykosomatiske, og den fraråder heller ikke at man konsulterer og lar seg behandle av en lege, skjønt visse behandlingsmåter vil være utelukket fordi de er i strid med bibelske prinsipper. Paulus omtalte Lukas, en trofast kristen, som «den elskede lege». – Kol 4: 14.

Karantene. Ifølge Moseloven skulle en person som hadde en smittsom sykdom, eller som ble betraktet som en mulig smittebærer, holdes i karantene, det vil si holdes borte fra andre eller isoleres for en tid. Ved undersøkelser i forbindelse med spedalskhet hos mennesker og på klesplagg, bruksgjenstander og hus ble det pålagt karanteneperioder på sju dager. (3Mo 13: 1–59; 14: 38, 46) Den som hadde rørt ved et lik, ble også regnet for uren i sju dager. (4Mo 19: 11–13) Bibelen sier riktignok ikke at den sistnevnte bestemmelsen var gitt av helsemessige grunner, men denne forskriften tjente likevel som en viss beskyttelse mot smittespredning hvis en person hadde dødd av en infeksjonssykdom.

I overført betydning. Innbyggerne i Juda og Jerusalem ble åndelig syke på grunn av sine syndige handlinger. (Jes 1: 1, 4–6) Til tross for at Jerusalems religiøse ledere forsøkte å lege folkets sammenbrudd, idet de falskelig sa at det var fred (Jer 6: 13, 14), var de ute av stand til å avverge at byen ble ødelagt i 607 f.v.t. Jehova lovte imidlertid å helbrede Sion, eller Jerusalem (Jer 30: 12–17; 33: 6–9), noe han gjorde da en jødisk rest vendte tilbake til sitt hjemland i 537 f.v.t.

Jesus erkjente at syndere var åndelig syke, og han forsøkte å hjelpe dem til å vende om til Jehova og bli åndelig helbredet. Da han ble kritisert for å spise og drikke sammen med skatteoppkrevere og syndere, sa han derfor: «De friske trenger ikke lege, men det gjør de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til anger, men syndere.» – Lu 5: 29–32.

Hvis en som tilhører den kristne menighet, er åndelig syk, bør man gå fram i samsvar med det som sies i Jakob 5: 13–20. I denne passasjen blir det å være syk stilt opp som en motsetning til det å være vel til mote, noe som viser at det ikke er fysisk, men åndelig sykdom det er tale om. Om de skritt som vil føre til helbredelse, sier Jakob: «Er det noen blant dere som er [åndelig] syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og la dem be over ham [så han kan høre bønnen og ved sitt amen vise at han er enig i den] og gni ham inn med olje [oppmuntre ham med trøstende, lindrende veiledning fra Guds Ord, slik at han kan komme på fote igjen og tjene i forening med menigheten (Sl 133: 1, 2; 141: 5)] i Jehovas navn [i trofasthet mot Gud og i overensstemmelse med hans hensikt]. Og troens bønn [bedt av de eldste for den åndelig syke] skal gjøre den som ikke føler seg vel, [åndelig] frisk, og Jehova skal reise ham opp [bringe ham ut av fortvilelsen og følelsen av å være forlatt av Gud og styrke ham til å vandre på sannhetens og rettferdighetens vei (Flp 4: 13)]. Og hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham [av Jehova (Sl 32: 5; 103: 10–14), så sant han reagerer positivt på de eldstes bønner og den irettesettelse, veiledning og formaning de gir ham ut fra Jehovas Ord, og han angrende vender om og følger den rette vei (Sl 119: 9–16)].»

Hvordan man kan leve med sykdom, og hvordan sykdom skal overvinnes. Sykdom kan ramme også den som er rik. (For 5: 16, 17; jf. Mt 16: 26.) Noen har velsmakende mat i overflod, men kan ikke nyte den på grunn av mage- eller tarmproblemer. (For 6: 1, 2) Jesu Kristi åndelige brødre ville også komme til å være fysisk syke av og til. (Mt 25: 39, 40) Kristne som Epafroditus, Timoteus og Trofimus blir omtalt som fysisk syke (Flp 2: 25–30; 1Ti 5: 23; 2Ti 4: 20), men Bibelen sier ikke noe om at disse kristne mennene ble helbredet på mirakuløst vis av apostlene.

Når en av Guds tjenere er fysisk syk, kan han imidlertid be til Jehova om kraft til å bære sykdommen og om åndelig styrke til å bevare sin ulastelighet i den tiden da han er fysisk svak. «Jehova selv skal støtte [en slik person] på sykesengen.» – Sl 41: 1–3; se også 1Kg 8: 37–40.

Hvis en under sykdom lar seg behandle ved å tilføre kroppen blod, vil det være en overtredelse av Guds lov. – 1Mo 9: 3, 4; Apg 15: 28, 29; se BLOD.

Jehova kan fjerne sykdom. (2Mo 15: 26; 23: 25; 5Mo 7: 15) Jesaja skrev om en tid da «ingen innbygger skal si: ’Jeg er syk’» (Jes 33: 24), og han fortalte om en åndelig helbredelse av blinde, døve, halte og stumme, profetier som også gir løfte om fysisk helbredelse. (Jes 35: 5, 6) Da Jesus Kristus var på jorden, helbredet han både fysisk og åndelig sykdom og oppfylte på den måten den messianske profetien: «Han tok selv våre sykdommer og bar våre lidelser.» (Mt 8: 14–17; Jes 53: 4) Grunnlaget for disse helbredelsene var at han ofret sitt menneskeliv som klimaks på det løp han hadde fulgt siden Guds ånd kom over ham ved elven Jordan i år 29 e.v.t. De kristne har derved fått et håp om og rikelig med beviser for at lydige mennesker ved den oppstandne Jesus Kristus og ved hjelp av Guds rike ikke bare vil bli helbredet midlertidig for sykdom, men at de for alltid vil bli befridd for synd og sykdom og den død som kan føres tilbake til Adam. Æren og prisen for alt dette tilkommer Jehova, som ifølge David er den som ’helbreder alle våre sykdommer’. – Sl 103: 1–3; Åp 21: 1–5.