Sederaften — og frelse
«Jeg løfter frelsens beger og påkaller [Jehovas] navn.» — SALME 116: 13.
1. Hvilken sang kan ha betydning for din framtid?
HVORDAN ville du like en sang som handler om at du kan få leve lenge og lykkelig? Det finnes en slik sang, som mange har satt stor pris på opp gjennom tidene. Men du har bedre forutsetninger enn de fleste for å kunne forstå og sette pris på denne innholdsrike sangen. Jødene kaller den hallel (lovprisning). Den omfatter salmene 113 til 118 i Salmenes bok, og den oppfordrer oss til å synge «halleluja» eller «lovpris Jah».
2. Hvordan blir denne sangen benyttet, og hvilken forbindelse har den med jødenes sederaften?
2 Jødene har den skikken å synge hallel-sangen når de feirer påske. Denne skikken skriver seg sannsynligvis helt fra den tiden da Gud hadde et tempel hvor det ble ofret dyr. I våre dager blir den sunget i jødiske hjem i forbindelse med deres påskefeiring som er knyttet til et spesielt måltid, en høytid som kalles sederaften. Men blant dem som synger den på sin sederaften, er det få som fullt ut forstår betydningen av Salme 116: 13: «Jeg løfter frelsens beger og påkaller [Jehovas] navn.» Men hvorfor er frelse forbundet med påsken, og kan dette ha noe med din egen frelse å gjøre?
Påsken — en frelsens fest
3. Hva er bakgrunnen for sederfeiringen?
3 Husk at israelittene var slaver i Egypt under en undertrykkende farao. Til slutt ble Moses oppreist av Jehova for å føre Guds folk til frihet. Etter at Gud hadde ført ni plager over Egypt, kunngjorde Moses at det skulle komme en tiende plage. Jehova skulle slå i hjel den førstefødte i alle egyptiske familier. (2. Mosebok 11: 1—10) Men israelittene skulle bli spart. Hvordan? De skulle slakte et årsgammelt værlam, stryke blodet av det på dørstolpene og dørbjelken og holde seg innendørs og spise et måltid som bestod av lam, usyret brød og bitre urter. I løpet av denne sederaften skulle Gud «gå forbi» uten å slå i hjel deres førstefødte. — 2. Mosebok 12: 1—13.
4, 5. Hvordan førte den første påsken til frelse for mange? (Salme 106: 7—10)
4 Som en reaksjon på denne tiende plagen sa farao til Moses: «Gjør dere i stand og dra bort fra mitt land, både dere og israelittene! Gå av sted og hold den gudstjenesten som dere har talt om!» (2. Mosebok 12: 29—32) Etter at hebreerne hadde dratt bort sammen med «en stor flokk av alle slags folk» som sympatiserte med dem, ombestemte farao seg og satte etter dem. Gud hjalp da sitt folk på en mirakuløs måte til å unnslippe gjennom Rødehavet, hvor farao og hele hans hær av forfølgere omkom. — 2. Mosebok 12: 38; 14: 5—28; Salme 78: 51—53; 136: 13—15, EN.
5 Da israelittene befant seg ved Rødehavet, sa Moses til dem: «Vær ikke redde! Stå bare fast, så skal dere få se hvordan [Jehova] frelser dere i dag!» Senere sang de: «[Jah] er min kraft og min styrke, og han er blitt min redning [frelse, EN]. Han er min Gud, ham vil jeg love.» (2. Mosebok 14: 13; 15: 2) Ja, det at israelittene ble spart, både fra den tiende plagen og fra å omkomme i Rødehavet, var en frelse. Salmisten hadde god grunn til å omtale Jehova som en Gud «som gjør frelsesverk på jorden». — Salme 68: 7, 21; 74: 12—14; 78: 12, 13, 22.
6, 7. Hvorfor ble påskefeiringen innstiftet, men hvorfor avviker vår tids påskefeiring fra den opprinnelige?
6 Hebreerne skulle feire påsken til minne om frelsen. Gud sa: «Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for [Jehova] . . . i slekt etter slekt.» (2. Mosebok 12: 14) Under hvert påskemåltid, eller hver seder, skulle fedrene minne sin familie om denne frelsen. Jehova gav disse retningslinjer: «Når barna deres spør hva dette er for en skikk, skal dere svare: Det er påskeoffer til [Jehova], fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne med ulykke, men sparte hjemmene våre.» — 2. Mosebok 12: 25—27.
7 At jødene fram til denne dag feirer påske eller seder, bekrefter at beretningen om denne begivenheten har sitt grunnlag i historien. Men noen av de skikkene de følger, avviker fra de retningslinjene Gud gav. En bok om opprinnelsen til sederfeiringen opplyser: «Bibelen inneholder omfattende beskrivelser av påsken og de usyrede brøds høytid, men disse beskrivelsene svarer ikke til senere tiders måte å feire høytiden på. Spesielt kan nevnes at det bibelske ritualet setter påskeofferet i fokus, mens det ikke lenger inntar en sentral plass i postbibelsk litteratur.» En vesentlig grunn til dette er at jødene ikke har noe tempel hvor de kan frembære dyreoffer. — The Origins of the Seder.
8. Hvilken spesiell grunn har vi til å interessere oss for påsken?
8 De kristne har utbytte av å gjøre seg kjent med alle de høytidene som Gud gav fortidens Israel,a men akkurat nå skal vi samle vår oppmerksomhet om visse sider ved påskefeiringen. Jesus, som var jøde, feiret påske. Den siste gangen han gjorde det, trakk han opp retningslinjene for den eneste høytiden Gud har pålagt de kristne å feire — Herrens aftensmåltid til minne om Jesu død. Denne kristne høytiden har derfor tilknytning til påsken.
Mer enn et påskelam
9, 10. Hvorfor var påskelammet et spesielt eller enestående offer?
9 Hebreerne 10: 1 sier at ’loven har en skygge av de goder som skulle komme’. Et bibelsk og teologisk oppslagsverk sier: «Ingen annen av lovens skygger av kommende goder kan måle seg med påskefesten.» (Cyclopædia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature av M’Clintock og Strong) Spesielt hadde påskelammet en betydning som gjaldt noe mer enn den seremonien som ble iakttatt til minne om at Gud frelste de førstefødte og alle hebreerne for øvrig ut av Egypt.
10 Dette lammet var noe spesielt i flere henseender. For eksempel var det slik ifølge Moseloven at mange dyreoffer ble frembåret av enkeltpersoner i forbindelse med personlige synder eller personlig skyld, og deler av dyrene ble brent på alteret. (3. Mosebok 4: 22—35) Noe av kjøttet fra måltidsofferet eller fellesskapsofferet ble gitt til den presten som gjorde tjeneste, eller andre prester. (3. Mosebok 7: 11—38) Påskelammet derimot skulle ikke brukes på alteret, og det ble ofret av en gruppe mennesker, vanligvis en familie, som også spiste det. — 2. Mosebok 12: 4, 8—11.
11. Hvordan så Jehova på påskelammet, og hva var det et forbilde på? (4. Mosebok 9: 13)
11 Jehova vurderte påskelammet så høyt at han kalte det «mitt slaktoffer». (2. Mosebok 23: 18; 34: 25) Noen bibelkommentatorer har uttalt at «påskeofferet var Jehovas offer par excellence». Det er ingen tvil om at dette lammet var et forbilde på Jesu offer. Dette vet vi fordi apostelen Paulus omtalte Jesus som «vårt påskelam [som] er slaktet». (1. Korinter 5: 7) Jesus ble betegnet som «Guds lam» og «Lammet som ble slaktet». — Johannes 1: 29; Åpenbaringen 5: 12; Apostlenes gjerninger 8: 32.
Livreddende blod
12. Hvilken rolle spilte lammets blod ved den første påsken?
12 I Egypt var lammets blod uløselig knyttet til frelsen. Da Jehova slo de førstefødte i hjel, gikk han forbi de husene hvor det var strøket blod på dørstolpene. Og fordi hebreerne ikke var opptatt med å sørge over sine førstefødtes død, kunne de marsjere gjennom Rødehavet til friheten.
13, 14. Hvordan er Jesu blod livreddende og nødvendig for frelsen? (Efeserne 1: 13)
13 Også i vår tid er frelse forbundet med blod — Jesu utgytte blod. Da «påsken, jødenes høytid, var nær» i år 32 e.Kr., sa Jesus til en stor tilhørerskare: «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk.» (Johannes 6: 4, 54, 55) Alle hans jødiske tilhørere må ha tenkt på den forestående påsken og det at et lams blod ble anvendt i Egypt.
14 Ved denne anledning snakket ikke Jesus om de symbolene som blir benyttet ved Herrens aftensmåltid. Denne nye minnehøytiden for de kristne ble ikke innstiftet før et år senere. Ikke engang de apostlene som hørte Jesus i år 32 e.Kr., visste derfor noe om den. Men Jesus pekte likevel på at hans blod var en nødvendighet i forbindelse med evig frelse. Paulus forklarer: «I ham har vi forløsningen som ble vunnet ved hans blod, tilgivelse for syndene. Så stor og rik er hans nåde.» (Efeserne 1: 7) Bare ved å få tilgivelse på grunnlag av Jesu blod kan vi oppnå evig liv.
Hvilken frelse, og hvor?
15. Hvilken frelse og hvilke privilegier kunne hebreerne i Egypt oppnå, og hva kunne de ikke oppnå? (1. Korinter 10: 1—5)
15 I fortidens Egypt var det bare mulig å oppnå en begrenset frelse. Ingen av dem som drog ut av Egypt, ventet å få evig liv etter utvandringen. Gud utnevnte riktignok levittene til å være prester for folket, og noen fra Juda stamme ble midlertidige konger, men alle disse menneskene ville komme til å dø. (Apostlenes gjerninger 2: 29; Hebreerne 7: 11, 23, 27) Den ’store flokk av alle slags folk’ som også drog ut av Egypt, hadde ikke slike privilegier, men de kunne ha håp om å nå fram til det lovte land sammen med hebreerne og leve et normalt liv i tilbedelse av Gud. Jehovas førkristne vitner hadde likevel et grunnlag for å håpe at de i sin tid ville kunne oppnå evig liv på jorden, hvor det var Guds hensikt at menneskene skulle leve. Dette harmonerer med Jesu løfte i Johannes 6: 54.
16. Hva slags frelse kunne Guds tjenere i fortiden håpe å oppnå i framtiden?
16 Gud benyttet noen av sine tjenere i fortiden til å skrive ned inspirerte ord om at jorden er blitt skapt til å være bebodd, og at rettskafne mennesker skulle leve på den i all evighet. (Salme 37: 9—11, NW; Ordspråkene 2: 21, 22, NW; Jesaja 45: 18, EN) Men hvordan kunne sanne tilbedere oppnå en slik frelse hvis de døde? Ved at Gud gjenreiser dem til liv på jorden. Job gav for eksempel uttrykk for at han håpet at han skulle bli husket og kalt tilbake til livet. (Job 14: 13—15; Daniel 12: 13) Det er derfor tydelig at én form for frelse gjelder evig liv på jorden. — Matteus 11: 11.
17. Hva slags frelse viser Bibelen at andre vil kunne oppnå?
17 Bibelen omtaler også frelse til liv i himmelen, dit Jesus Kristus fór etter sin oppstandelse. Det fortelles om Jesus at han «fór opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd, etter at engler, myndigheter og makter er ham underlagt». (1. Peter 3: 18, 22; Efeserne 1: 20—22; Hebreerne 9: 24) Men Jesus kommer ikke til å være det eneste menneske som blir tatt opp til himmelen. Gud har besluttet at han også vil hente et forholdsvis lite antall andre mennesker fra jorden. Jesus sa til apostlene: «I min Fars hus er det mange rom. . . . jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.» — Johannes 14: 2, 3.
18. Hvilken grunn har vi nå til å rette oppmerksomheten mot frelse til himmelsk liv?
18 Frelse til himmelsk liv i forening med Jesus er selvfølgelig noe langt mer storslagent enn den begrensede frelse som var knyttet til den første påsken. (2. Timoteus 2: 10) Den kvelden da den siste gyldige seder eller det siste gyldige påskemåltid ble holdt, innstiftet Jesus den nye minnehøytiden for sine etterfølgere, en høytid som samlet oppmerksomheten om frelse til himmelsk liv. Han sa til apostlene: «Gjør [fortsett å gjøre, NW] dette til minne om meg.» (Lukas 22: 19) Før vi går nærmere inn på hvordan de kristne bør feire denne høytiden, skal vi ta for oss spørsmålet om når vi bør gjøre det.
En «fastsatt tid»
19. Hvorfor er det rimelig å trekke en forbindelseslinje mellom påsken og Herrens aftensmåltid?
19 Jesus hadde sagt: «Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider.» (Lukas 22: 15) Deretter redegjorde han for Herrens aftensmåltid, som hans etterfølgere skulle feire til minne om hans død. (Lukas 22: 19, 20) Påsken ble feiret én gang i året. Derfor er det rimelig at Herrens aftensmåltid skal feires én gang i året. Og når? Logisk nok om våren på den tiden påsken ble feiret, det vil si, på den dagen som den 14. nisan faller på (etter jødisk tidsregning), og ikke alltid på en fredag selv om Jesus døde på denne ukedagen.
20. Hvorfor er Jehovas vitner interessert i den 14. nisan?
20 Paulus må derfor ha tenkt på den 14. nisan da han skrev: «Så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.» (1. Korinter 11: 26) I de følgende 200 år var det mange kristne som holdt seg til den 14. nisan. De ble kalt kvartodesimaner etter det latinske ordet for «fjortende». M’Clintock og Strong opplyser: «Menighetene i Lilleasia feiret minnet om Herrens død på den dagen som svarer til den 14. i måneden nisan, den dagen da korsfestelsen fant sted ifølge den rådende oppfatning i hele urkirken.» I vår tid feirer Jehovas vitner Herrens aftensmåltid hvert år på den dagen som svarer til den 14. nisan. Men noen har merket seg at denne dagen kan avvike fra den datoen da jødene holder sin påske. Hvorfor?
21. Når skulle påskelammet slaktes, men hva gjør jødene i vår tid?
21 Hebreerne regnet dagen fra solnedgang (omkring kl. 18.00) til neste solnedgang. Gud befalte at påskelammet skulle slaktes den 14. nisan «mellom de to aftenstunder». (2. Mosebok 12: 6, EN) Når var det? Vår tids jøder holder seg til den rabbinske oppfatning at lammet skulle slaktes henimot slutten av den 14. nisan, mellom det tidspunkt da solen begynte å dale (omkring kl. 15.00), og den faktiske solnedgang. Av den grunn feirer de sin seder etter solnedgang på den dagen da den 15. nisan har begynt. — Markus 1: 32.
22. Hvorfor kan datoen for minnehøytiden avvike fra den datoen da jødene feirer sin påske? (Markus 14: 17; Johannes 13: 30)
22 Men vi har gode grunner for å forstå uttrykket annerledes. I 5. Mosebok 16: 6 står det tydelig at israelittene skulle «slakte påskeofferet, om kvelden, ved solnedgang». Dette indikerer at uttrykket «mellom de to aftenstunder» sikter til skumringstiden mellom solnedgang (når den 14. nisan begynner) og det tidspunkt da mørket faktisk har inntrådt. Fortidens karaitter-jøderb forstod det på denne måten, og det samme gjør samaritanenec den dag i dag. Vi mener at påskelammet ble ofret og spist «til fastsatt tid», den 14. nisan og ikke den 15., og dette er en av grunnene til at datoen for vår minnehøytid av og til avviker fra den datoen jødene holder seg til. — 4. Mosebok 9: 2—5.
23. Hvorfor er det skuddmåneder i den hebraiske kalender, og hvordan faller disse i den kalender som benyttes av vår tids jøder?
23 En annen grunn til at vår dato kan avvike fra jødenes, er at de følger en kalender som er utarbeidet på forhånd, etter et system som ikke ble fastlagt før i det fjerde århundre etter Kristus. Ved hjelp av denne kalenderen kan de bestemme datoen for den 1. nisan og forskjellige festdager flere tiår eller århundrer i forveien. Den gamle månekalenderen gjorde det påkrevd å skyte inn en 13. måned av og til for at kalenderen skulle stemme med årstidene. Etter den nåværende jødiske kalenderen blir denne måneden skutt inn til fastsatte tidspunkter. I løpet av en 19-årsperiode blir den skutt inn etter det 3., 6., 8., 11., 14., 17. og 19. året.
24, 25. a) Hvordan ble månedene og behovet for en skuddmåned bestemt på Jesu tid? b) Hvordan blir datoen for Herrens aftensmåltid beregnet av Jehovas vitner?
24 Emil Schürer opplyser imidlertid at jødene «på Jesu tid fremdeles ikke hadde en fastlagt kalender, men at de på grunnlag av rent erfaringsmessige observasjoner begynte hver ny måned da nymånen kom til syne, og at de likeledes på grunnlag av observasjoner» skjøt inn en måned etter behov. «Hvis . . . man ved slutten av året la merke til at påsken ville komme før vårjevndøgn [omkring 21. mars], ble det bestemt at det skulle skytes inn en måned før nisan.» (The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ, bind 1) Skuddmåneden kom derved slik det var naturlig. Den ble ikke skutt inn vilkårlig.
25 Jehovas vitners styrende råd fastsetter datoen for Herrens aftensmåltid etter den gamle måten. Ved beregningen av den 1. nisan blir det tatt hensyn til når den nymånen som kommer nærmest vårjevndøgn, sannsynligvis kan observeres ved solnedgang i Jerusalem. Ved å regne 14 dager framover fra dette tidspunkt, kommer man så til den 14. nisan, som vanligvis faller på fullmånedagen. (Se Vakttårnet for 15. mars 1978, side 23.) På grunnlag av denne bibelske metoden er Jehovas vitner rundt omkring på jorden blitt underrettet om at minnehøytiden i år vil bli feiret etter solnedgang den 10. april.
26. Hvilke andre sider ved Herrens aftensmåltid fortjener vår oppmerksomhet?
26 Denne datoen svarer til den 14. nisan, som var den datoen da Jesus holdt den siste gyldige påsken. Men under feiringen av minnehøytiden blir vår oppmerksomhet rettet mot en frelse som overgår den frelsen som den jødiske seder er til minne om. Vi trenger alle å forstå det som finner sted ved Herrens aftensmåltid, hva det betyr, og hvordan det angår vår frelse.
[Fotnoter]
b Ifølge M’Clintock og Strong er disse «en av de eldste og mest bemerkelsesverdige sekter innen den jødiske synagoge. Deres læremessige særpreg består i at de holder seg strengt til den skrevne lovens bokstav».
c «De slakter dyret om kvelden . . . Ved midnatt spiser hver familiegruppe kjøttet . . . og brenner deretter resten av kjøttet og bena før det blir morgen . . . Noen bibelkommentatorer har antydet at den samaritanske religion kanskje ligger nær opp til den bibelske religion slik den var før den ble omformet i den rabbinske jødedom.» — The Origins of the Seder.
Hva svarer du?
◻ Hvorfor passer det å forbinde påsken med frelse?
◻ Hvorfor er Jesu offer mer verdifullt enn påskelammet?
◻ Hvilken frelse er det mulig å oppnå gjennom Jesus?
◻ Hvordan fastsetter Jehovas vitner det rette tidspunkt for å feire Herrens aftensmåltid?