«Syng for Jehova»!

Den lille jenta sto skjult på trygg avstand, med blikket festet på et bestemt punkt i sivet. Hun sto musestille, med alle muskler i helspenn, mens den store elven Nilen langsomt rant forbi. Tiden slepte seg av sted, men hun fortsatte å stå der og vente og følge med, samtidig som hun prøvde å ignorere insektene som summet rundt henne. Midt inne i sivet var det gjemt en vanntett kurv, og oppi den lå lillebroren hennes. Han var bare en baby, men lå der alene og hjelpeløs. Tanken på det gjorde henne vondt helt inn i hjerteroten. Men hun visste at foreldrene hadde rett – dette var guttens eneste håp i denne forferdelige tiden.

Denne jenta viste usedvanlig stort mot, og hun skulle snart vise enda større mot. I hjertet hennes var det allerede i ferd med å utvikle seg en annen verdifull egenskap – tro. Den skulle komme tydelig til uttrykk de neste minuttene, og den skulle komme til å forme livet hennes. Mange år senere, da hun var blitt gammel, skulle troen hennes lede henne gjennom den mest spennende tiden i hennes folks historie. Troen skulle også hjelpe henne da hun gjorde en alvorlig feil. Hvem var hun? Og hva kan vi lære av hennes tro?

Bibelen forteller ikke hva denne jenta het, men det er liten tvil om hvem hun var. Hun må ha vært Mirjam, det eldste barnet til Amram og Jokebed, som var hebraiske slaver i Egypt. (4. Mosebok 26:59) Den lille broren hennes i kurven skulle senere få navnet Moses. Aron, den lille guttens eldre bror, var rundt tre år på denne tiden. Man vet ikke sikkert hvor gammel Mirjam var, men det virker rimelig å anta at hun var under ti år.

Mirjam vokste opp i en vanskelig tid. Egypterne betraktet folket hennes, hebreerne, som en stor trussel, så de hadde gjort dem til slaver og undertrykte dem. Men slavene fortsatte å vokse i antall, noe som gjorde egypterne redde og fikk dem til å ty til en enda mer ondskapsfull taktikk. Farao ga befaling om at alle guttebarn som hebreerne fikk, skulle drepes ved fødselen. Men jordmødrene Sjifra og Pua trosset denne befalingen i det skjulte og lot guttene leve, og Mirjam hadde helt sikkert hørt om deres tro. – 2. Mosebok 1:8–22.

Mirjam så også hvordan hennes egne foreldre viste tro. Etter at Amram og Jokebed hadde fått sitt tredje barn, en vakker gutt, holdt de ham skjult de tre første månedene. De lot ikke kongens ordre skremme dem til å gi opp barnet. (Hebreerne 11:23) Men det er ikke lett å gjemme et spedbarn, og snart måtte de ta et vanskelig valg. Jokebed visste at hun måtte plassere gutten sin et sted der det kunne være håp om at han ble funnet av noen som kunne beskytte ham og oppdra ham. Forestill deg hvor inderlig hun må ha bedt til Jehova mens hun laget en kurv av papyrus, smurte den inn med tjære og bek for å gjøre den vanntett og så satte den fra seg i sivet i Nilen med barnet sitt oppi! Hun ga sikkert Mirjam beskjed om å holde seg i nærheten og følge med på hvordan det gikk med broren. – 2. Mosebok 2:1–4.

Mirjam ventet og ventet. Og der – endelig – fikk hun se noen komme gående. Det var noen egyptiske kvinner. Og de var ikke hvem som helst. Det var faraos datter og tjenestekvinnene hennes, som kom for å bade i Nilen. Kanskje Mirjam ble skuffet og redd. Kunne hun våge å håpe på at faraos egen datter skulle trosse faraos befaling og velge å beskytte dette hebraiske spedbarnet? Hun ba nok intenst til Jehova der hun sto.

Det var faraos datter som først fikk øye på kurven i sivet. Hun sendte slavekvinnen sin for å hente den. Da prinsessen åpnet den, så hun gutten, som lå og gråt. Hun skjønte med en gang hvordan det hele hang sammen: En hebraisk mor prøvde tydeligvis å redde barnet sitt. Men selv om det var et av hebreernes barn, syntes faraos datter synd på det vakre lille barnet. (2. Mosebok 2:5, 6) Den årvåkne Mirjam kunne lese ansiktsuttrykket hennes. Hun skjønte at nå hadde øyeblikket kommet – nå måtte hun vise sin tro på Jehova i handling. Hun tok mot til seg og gikk bort til prinsessen og de andre kvinnene.

Vi vet ikke hva slags behandling en liten hebraisk slavejente kunne regne med å få hvis hun dristet seg til å henvende seg til noen i faraos familie. Uansett spurte Mirjam prinsessen: «Skal jeg gå og hente en hebraisk kvinne som kan amme barnet for deg?» Dette var det riktige spørsmålet å stille. Faraos datter visste at hun ikke kunne amme barnet selv. Kanskje hun tenkte at det ville vekke mindre oppsikt hvis en blant hans eget folk ammet ham; hun kunne heller hente ham hjem til seg senere som sin adoptivsønn og så sørge for at han fikk opplæring og utdannelse. Hjertet til Mirjam må ha gjort et byks da faraos datter ganske enkelt svarte: «Ja, gå!» – 2. Mosebok 2:7, 8.

Mirjam spurtet hjem til de bekymrede foreldrene sine. Ordene rant nok ut av henne da hun opprømt fortalte moren hva som hadde skjedd. Jokebed, som må ha vært overbevist om at Jehova hadde ledet tingene, ble med Mirjam tilbake til faraos datter. Kanskje Jokebed prøvde å skjule hvor glad og lettet hun ble, da faraos datter sa til henne: «Jeg vil at du skal ta med deg denne gutten og amme ham for meg. Jeg skal betale deg for det.» – 2. Mosebok 2:9.

Mirjam lærte mye om sin Gud, Jehova, den dagen. Hun lærte at han bryr seg om sitt folk og lytter til bønnene deres. Og hun lærte at det ikke bare er voksne, og ikke bare menn, som kan være modige og ha tro. Jehova lytter til alle sine trofaste tjenere. (Salme 65:2) Alle vi som lever nå – unge og gamle, menn og kvinner – må huske dette i den vanskelige tiden vi lever i.

Jokebed ammet gutten og tok seg av ham. Vi kan forestille oss hvor knyttet Mirjam må ha blitt til denne broren som hun hadde vært med på å redde. Kanskje hun hjalp ham med å lære å snakke og ble overlykkelig da han for første gang sa sin Guds navn, Jehova. Da gutten ble større, kom tiden da han skulle tas med til faraos datter. (2. Mosebok 2:10) Det må ha vært vondt for hele familien at han skulle skilles fra dem. Så spent Mirjam må ha vært på å se hvordan Moses – som var det navnet faraos datter ga ham – ville bli som voksen mann! Ville han fortsette å elske Jehova mens han vokste opp ved faraos hoff?

Med tiden ble det klart hva som var svaret. Mirjams hjerte må ha svulmet av stolthet da hun fikk vite at lillebroren hennes vokste opp til å bli en mann som valgte å tjene sin Gud framfor å benytte seg av de mulighetene som faraos hoff tilbød ham. Da Moses var 40 år, viste han at det var sitt folk, hebreerne, han støttet, da han drepte en egypter som hadde mishandlet en hebraisk slave. Fordi han risikerte å miste livet på grunn av det, flyktet han fra Egypt. – 2. Mosebok 2:11–15; Apostlenes gjerninger 7:23–29; Hebreerne 11:24–26.

Det kan være at Mirjam ikke hørte noe fra broren sin de neste 40 årene, mens han levde en anonym tilværelse som sauegjeter i det fjerntliggende Midjan. (2. Mosebok 3:1; Apostlenes gjerninger 7:29, 30) Etter hvert som Mirjam kom opp i årene, holdt hun tålmodig ut, selv om hun opplevde at folket hennes led mer og mer.

Mirjam var trolig langt oppe i 80-årene da Moses kom tilbake, sendt av Gud for å utfri Hans folk. Aron fungerte som Moses’ talsmann, og sammen trådte Mirjams to brødre fram for farao for å be ham la Guds folk dra. Hun gjorde sikkert sitt beste for å støtte og oppmuntre dem når farao bryskt avviste dem og de gang på gang gikk tilbake mens Jehova sendte ti plager for å advare egypterne. Til slutt, etter den siste plagen – da alle de førstefødte sønnene i Egypt ble drept – var tiden inne til at israelittene kunne dra ut av Egypt! Se for deg Mirjam der hun utrettelig hjelper folket sitt under den storslagne utfrielsen mens Moses fører an. – 2. Mosebok 4:14–16, 27–31; 7:1 til 12:51.

Senere, da israelittene befant seg i en felle mellom Rødehavet og egypternes hær, så Mirjam Moses stå foran havet og løfte staven han hadde i hånden. Havet delte seg! Da broren hennes ledet folket midt gjennom havet på tørr grunn, må hun ha følt at hennes tro på Jehova ble sterkere enn den noen gang hadde vært. Hun tjente en Gud som kunne gjøre hva som helst for å oppfylle et hvilket som helst løfte! – 2. Mosebok 14:1–31.

Da folket hadde kommet trygt over på den andre siden og havet hadde veltet over farao og hans hær, fikk Mirjam se at Jehova var sterkere enn verdens mektigste hær. Folket fikk lyst til å synge en sang for Jehova. Mirjam ledet da kvinnene i en sang der de sang: «Syng for Jehova, for han er blitt høyt opphøyd. Hest og rytter har han kastet i havet.» – 2. Mosebok 15:20, 21; Salme 136:15.

Dette var et høydepunkt i Mirjams liv, et øyeblikk hun aldri kom til å glemme. På dette punktet i beretningen omtaler Bibelen Mirjam som profetinne. Mirjam er den første kvinnen som blir omtalt som det. Hun er en av noen få utvalgte kvinner som tjente Jehova på denne spesielle måten. – Dommerne 4:4; 2. Kongebok 22:14; Jesaja 8:3; Lukas 2:36.

Bibelen minner oss på denne måten om at Jehova følger med på oss og er ivrig etter å vise at han setter pris på våre ydmyke anstrengelser, vår tålmodighet og vårt ønske om å lovprise ham. Vi kan alle – unge og gamle, menn og kvinner – vise tro på Jehova. En slik tro gleder ham. Han glemmer den aldri, og han vil gjerne belønne den. (Hebreerne 6:10; 11:6) Vi har virkelig god grunn til å etterligne Mirjams tro!

Privilegier og en framstående posisjon gir velsignelser, men kan også innebære farer. Da israelittene ble utfridd fra slaveriet, var Mirjam sannsynligvis den mest framstående kvinnen blant israelittene. Kom hun til å bli stolt og opptatt av posisjon? (Ordspråkene 16:18) På et tidspunkt ble hun dessverre det.

Noen måneder etter utgangen av Egypt tok Moses imot noen som kom langveisfra – det var svigerfaren hans, Jetro, som hadde med seg Moses’ kone, Sippora, og de to sønnene deres. Moses hadde giftet seg med henne mens han bodde i Midjan. Sippora hadde tidligere reist tilbake til familien sin i Midjan, kanskje for å besøke dem, og nå tok faren hennes henne med til israelittenes leir. (2. Mosebok 18:1–5) Tenk så spente israelittene må ha blitt da de fikk vite det! Mange var nok nysgjerrige på å se kona til den mannen som Gud hadde valgt til å føre dem ut av Egypt.

Var Mirjam også glad for at Sippora hadde kommet? Kanskje til å begynne med. Men det ser ut til at hun etter hvert lot seg overmanne av stolthet. Kanskje hun tenkte at Sippora truet posisjonen hennes, at Sippora kom til å overta rollen som den mest framstående kvinnen blant folket. Uansett hvordan det forholdt seg, begynte Mirjam og Aron å snakke negativt. Slikt snakk utvikler seg ofte fort til bitre, ondskapsfulle bemerkninger, og det gjorde det også i dette tilfellet. Til å begynne med dreide klagingen seg om Sippora – Mirjam og Aron innvendte at hun ikke var israelitt, men kusjitt.a Men snart kritiserte de Moses også. De sa: «Er det bare gjennom Moses Jehova har talt? Har han ikke talt gjennom oss også?» – 4. Mosebok 12:1, 2.

Det Mirjam og Aron sa, viser at de var i ferd med å utvikle en giftig holdning. De var misfornøyde med den måten Jehova brukte Moses på, og ville ha større myndighet og innflytelse selv. Følte de det slik fordi Moses var maktsyk og arrogant? Han hadde naturligvis sine feil, men han var ikke stolt og opptatt av posisjon. Den inspirerte beretningen sier: «Moses var en svært ydmyk mann, den mest ydmyke av alle mennesker på jorden.» Det Mirjam og Aron sa, var uansett upassende, og de befant seg i en farlig situasjon. Beretningen sier at «Jehova lyttet». – 4. Mosebok 12:2, 3.

Plutselig sa Jehova til de tre søsknene at de skulle gå ut til møteteltet. Den ærefryktinngytende skysøylen, som representerte Jehovas nærvær, kom ned og plasserte seg ved inngangen til teltet. Så talte Jehova. Han irettesatte Mirjam og Aron ved å minne dem om det helt spesielle forholdet Han hadde til Moses, og om den store tilliten Han hadde valgt å vise ham. «Så hvorfor var dere ikke redde for å kritisere min tjener Moses?» spurte Jehova. Mirjam og Aron må ha blitt vettskremt. Jehova betraktet deres respektløshet mot Moses som respektløshet mot Ham selv. – 4. Mosebok 12:4–8.

Det var tydeligvis Mirjam som satte i gang kritikken, og hun fikk sin yngre bror til å ta parti med henne mot svigerinnen deres. Det kan forklare hvorfor det var Mirjam som så ble straffet. Jehova slo henne med spedalskhet. Den fryktelige sykdommen gjorde at huden hennes ble «hvit som snø». Aron ydmyket seg straks for Moses. Han tryglet ham om å be for dem og sa: «Det var uklokt av oss å gjøre det vi gjorde.» Som den ydmyke mannen Moses var, ropte han til Jehova: «Gud, jeg ber deg, gjør henne frisk! Vær så snill!» (4. Mosebok 12:9–13) Den fortvilelsen begge brødrene ga uttrykk for, viser hvor glad de var i storesøsteren sin, til tross for de feilene hun gjorde.

Jehova svarte ved å vise barmhjertighet. Han helbredet den angrende Mirjam. Men han sa at hun måtte sitte i karantene i sju dager utenfor leiren. Det må ha vært veldig ydmykende for Mirjam å måtte forlate leiren på denne måten, i skam. Men troen hennes reddet henne. Innerst inne visste hun uten tvil at hennes Far, Jehova, var rettferdig, og at han irettesatte henne av kjærlighet. Så hun gjorde som hun fikk beskjed om. Hun tilbrakte sju dager i ensomhet mens alle de andre ventet i leiren. Så viste Mirjam sin tro igjen – denne gangen ved ydmykt å la seg bli ført tilbake til leiren. – 4. Mosebok 12:14, 15.

Jehova korrigerer dem han elsker. (Hebreerne 12:5, 6) Han elsket Mirjam så høyt at han ikke kunne se gjennom fingrene med hennes stolthet. Korrigeringen sved, men den reddet henne også. Fordi hun ydmykt tok imot den, tilga Gud henne. Hun levde i mange år til, fram til helt på slutten av israelittenes opphold i ødemarken. Da hun døde i Kadesj i Zin-ødemarken, var hun sannsynligvis nærmere 130 år.b (4. Mosebok 20:1) Flere hundre år senere hedret Jehova Mirjam for hennes trofaste tjeneste da han gjennom sin profet Mika sa til sitt folk: «Fra slavehuset løskjøpte jeg deg. Jeg sendte Moses, Aron og Mirjam foran deg.» – Mika 6:4.

Vi kan lære mye av Mirjams liv. Vi må beskytte de forsvarsløse og modig ta til orde for det som er rett, slik hun gjorde som barn. (Jakob 1:27) Som henne må vi dele Guds budskap med andre med glede. (Romerne 10:15) Som henne må vi lære å unngå de negative egenskapene misunnelse og bitterhet. (Ordspråkene 14:30) Og som henne må vi ta imot korrigering fra Jehova på en ydmyk måte. (Hebreerne 12:5) Når vi gjør dette, etterligner vi Mirjams tro.