HORMAH

(Họrmah) [viing til tilintetgjørelse].

En by i den sørlige delen av Judas område. (1Kr 4: 30) Navnet kan imidlertid også ha vært brukt om en annen lokalitet, som kanskje ikke var en by, men et sted eller et område.

Da de tolv israelittiske speiderne hadde vendt tilbake til Kadesj (4Mo 13: 26), ville israelittene først ikke forsøke å invadere Kanaan. Jehova fordømte dem på grunn av deres opprørske innstilling og deres mangel på tro, og de bestemte seg så for å forsøke likevel, i strid med hans instrukser. De «stod . . . tidlig opp om morgenen» for å dra opp til det stedet Jehova hadde talt om. Beretningen sier at de forsøkte å «dra opp til toppen av fjellet». (4Mo 14: 40) Med ordene om at de ville dra opp til «det stedet Jehova talte om», tenkte de kanskje ikke på et bestemt fjell, men på «amorittenes fjellområde», som Moses nevnte da han gjenfortalte hva som hadde skjedd. (5Mo 1: 19–21, 41–43) Det framgår ikke av beretningen hvor langt de drog, eller om de begivenhetene som blir beskrevet, fant sted i løpet av én dag, men det som blir sagt, tyder på at det hele utspilte seg innenfor et relativt kort tidsrom.

Hvordan det enn var, viser beretningen at de møtte amalekittene og kanaaneerne (i 5Mo 1: 44 står det «amorittene», en betegnelse som blir brukt generelt om alle innbyggerne i Kanaan; jf. 1Mo 48: 22; Jos 24: 15), som slo dem og spredte dem «så langt som til Hormah». (4Mo 14: 45) Ifølge beretningen i 5. Mosebok 1: 44 ble de spredt «i Se’ir, like til Hormah». Se’ir lå i edomittenes område, og det ser ut til at deres herredømme strakte seg fra et sted vest for Wadi al-Arabah og inn i Negev-området. (Jf. 4Mo 20: 14, 16; Jos 11: 17.) Etter dette nederlaget vendte israelittene tilbake til Kadesj. – 5Mo 1: 45, 46.

Da den tiden israelittene skulle vandre omkring i ørkenen, var endt, nærmet de seg igjen Kanaan og ble angrepet av «kanaaneeren, Arads konge». (Se ARAD nr. 2.) Vi vet heller ikke hvor langt mot sør Arads konge hadde dratt før han innlot seg i kamp med israelittene, men etter at israelittene hadde avlagt et løfte overfor Jehova, seiret de over denne kongen og ’viet hans byer til tilintetgjørelse’, og de gav så stedet navnet «Hormah». (4Mo 21: 1–3; se VIE TIL TILINTETGJØRELSE.) Moses hadde allerede brukt dette navnet i sin tidligere beretning om kanaaneernes seier over israelittene, men sannsynligvis bare som en forhåndsopplysning for senere å vise hvordan området fikk dette navnet. (4Mo 14: 45) Israelittene bosatte seg imidlertid ikke i området på dette tidspunktet, men drog rundt Edoms land og mot nord før de til sist gikk over Jordan og inn i Kanaan nord for Dødehavet. – 4Mo 21: 4; 22: 1.

I Josva 12: 14 er «kongen i Hormah» nevnt like før kongen i Arad i listen over de 31 kongene som Josva beseiret. Det virker ikke sannsynlig at det her er tale om den seier som var blitt vunnet tidligere, mens Moses levde og Josva var hærfører, for israelittene vant tydeligvis disse seirene etter at de var gått over Jordan og inn i Kanaan. (Jos 12: 7, 8) Josvas seier er ikke beskrevet i detalj, men den kan være blant de seirene det siktes til i Josva 10: 40–42. Dette kan i så fall tyde på at kanaaneerne hadde bosatt seg i området igjen etter at israelittene hadde dratt bort derfra for å dra rundt Edoms land. Beretningen sier at Josva beseiret Hormahs konge, men ikke at israelittene bosatte seg i byen Hormah på dette tidspunktet. – Jf. tilfellet med Geser i Jos 12: 12; Dom 1: 29.

Hormah er nevnt i en liste over byene «i utkanten av Judas sønners stamme mot grensen til Edom i sør». (Jos 15: 21, 30) Byen ble tildelt Simeons stamme, men lå som en enklave i Judas område. (Jos 19: 1, 2, 4; jf. 16: 9.) I overensstemmelse med at beretningen bare sier at Josva slo Hormans konge (og ikke sier noe om at byen ble erobret), blir det videre fortalt at Juda stamme og Simeons stamme i fellesskap slo «de kanaaneerne som bodde i Sefat, og viet byen til tilintetgjørelse», og at den ’derfor fikk navnet Hormah’. (Dom 1: 17) Det er mulig at denne navngivningen bare var en bekreftelse på eller gjentagelse av det navnet byen tidligere hadde fått. Noen mener at Moses på sin tid brukte navnet Hormah om hele området og ikke bare om byen Sefat. Det ville bety at hele området var viet til tilintetgjørelse, uansett når denne tilintetgjørelsen skulle finne sted. Jf. Commentary on the Old Testament av C.F. Keil and F. Delitzsch, 1973, bd. II, Josva, Dommerne, Rut, s. 256; se SEFAT.

Man vet ikke hvor Hormah lå. Det er blitt framsatt forskjellige teorier, men ettersom alle de foreslåtte stedene ligger over 60 km nord for Kadesj-Barnea, som israelittene drog ut fra «tidlig . . . om morgenen» (4Mo 14: 40), og ettersom det sies at Hormah var det stedet de ble spredt til (uten tvil på vei tilbake til Kadesj) etter at de hadde lidd nederlag, kan en beliggenhet så langt mot nord neppe stemme med den bibelske beretning.

Selv om Hormah fortsatt var en simeonittisk by på Davids tid, var den et av de stedene David kom til mens han var på flukt, og en av de byene som han senere sendte gaver til. – 1Sa 30: 26–31; 1Kr 4: 24, 28–31.