RISPING

Det var tydeligvis en utbredt skikk blant folk i oldtiden å lage risp eller flenger på armene eller hendene sine eller i ansiktet sitt når de sørget. (Jer 47: 5; 48: 37) De som praktiserte denne skikken, kan ha gjort det med tanke på å berolige eller blidgjøre de gudene som etter deres oppfatning hersket over de døde. Den greske historieskriveren Herodot forteller hvordan skyterne skamferte seg selv når deres konge døde: «De skjærer seg i øret, klipper av håret, sårer seg i armene, klorer seg i pannen og på nesen og stikker piler gjennom den venstre hånd.» – Herodots historie, Oslo 1998, IV, 71.

Det var imidlertid ikke bare i forbindelse med sørgeritualer folk rispet seg opp. Ba’al-profetene rispet seg «med dolker og med lanser etter sin skikk, inntil de fikk blod til å renne ned over seg», i håp om at deres gud skulle svare dem. (1Kg 18: 28) Andre folk i fortiden fulgte lignende ritualer. Herodot (II, 61) nevner for eksempel at de karerne som bodde i Egypt, rispet seg opp i pannen med kniv under festen for Isis.

Guds lov forbød uttrykkelig israelittene å rispe seg opp på kroppen for en som var død. (3Mo 19: 28; 21: 5; 5Mo 14: 1) En slik handling var forbudt fordi israelittene var et hellig folk for Jehova, en spesiell eiendom. (5Mo 14: 2) Som et hellig folk skulle de holde seg borte fra alle avguderiske handlinger. For et folk som var fullt klar over de dødes tilstand og oppstandelseshåpet, ville det dessuten være høyst upassende å gi uttrykk for sin sorg på en slik ekstrem måte at de påførte seg selv kvestelser. (Da 12: 13; He 11: 19) Forbudet mot å skamfere seg selv kan også ha bidratt til å inngi israelittene den rette respekt for menneskekroppen, en del av Guds skaperverk.

Etter alt å dømme forekom det likevel at israelittene ignorerte Guds lov angående det å rispe seg opp. – Jer 41: 5; jf. Mi 5: 1.