ERSTATNING

En godtgjørelse eller et vederlag som blir gitt til gjengjeld for et tap eller en skade. Det hebraiske verbet som er oversatt med «å erstatte» eller «yte erstatning» (sjalẹm), er beslektet med sjalọm, som betyr «fred». (2Mo 21: 36; 1Kg 5: 12) Det ligger altså i ordet at freden gjenopprettes ved at det betales eller kompenseres for det som har skjedd. Under Moseloven skulle det betales erstatning hvis man påførte andre tap eller skade på et hvilket som helst område som gjaldt forholdet mennesker imellom.

Skade på personer. Den som under en trette slo en annen slik at han ble skadet, skulle betale erstatning for tapt arbeidstid til den som var kommet til skade, inntil han var blitt fullstendig helbredet. – 2Mo 21: 18, 19.

Hvis noen menn under et slagsmål kom til å støte til en gravid kvinne slik at hun ble skadet eller nedkom, men det ikke skjedde noen ulykke med dødelig utgang, skulle «kvinnens eier» pålegge den skyldige skadeserstatning. (Hvis ektemannens krav var urimelig, ville dommerne fastsette det beløp som skulle betales.) – 2Mo 21: 22.

Hvis en okse var tilbøyelig til å stange og eieren var blitt advart om det, men ikke passet på den, og den så stanget en slave til døde, skulle slavens herre motta 30 sekel (450 kr) i erstatning av oksens eier. Dette gjaldt ifølge jødiske kommentatorer utenlandske slaver, ikke hebraiske. Hvis oksen stanget en fri mann eller kvinne, skulle eieren dø. Men hvis omstendighetene etter dommernes skjønn tillot en mildere straff, kunne eieren bli pålagt å betale en løsepenge. I så fall skulle oksens eier betale det beløp dommerne forlangte. Dessuten måtte eieren lide tapet av oksen, som ble steinet til døde, og kjøttet skulle ikke spises. (2Mo 21: 28–32) Denne loven gjaldt øyensynlig også hvis andre dyr tilføyde personer skade med dødelig utgang.

Hvis en mann forførte en jomfru som ikke var forlovet, skulle han gifte seg med henne. Dersom faren blankt avslo å gi henne til ham, måtte han likevel betale faren kjøpesummen for jomfruer (50 sekel; 750 kr), den vanlige brudeprisen, fordi hennes verdi som brud nå var forringet, noe som det måtte kompenseres for. – 2Mo 22: 16, 17; 5Mo 22: 28, 29.

Baktalelse. Hvis en mann med urette beskyldte sin hustru for falskelig å ha gjort krav på å være jomfru da ekteskapet ble inngått, skulle han betale hennes far den dobbelte kjøpesummen for jomfruer (2 × 50 sekel; 1500 kr) fordi han hadde satt ut et dårlig rykte om en jomfru i Israel. – 5Mo 22: 13–19.

Det skulle også ytes en form for erstatning hvis en mann med urette anklaget sin hustru for utroskap. Hvis anklagen var sann, ble hun straffet med at hennes forplantningsorganer visnet bort – hun kunne med andre ord ikke mer sette barn til verden. Men hvis hun var uskyldig, ble det krevd at hennes mann gjorde henne gravid, slik at hun kunne bli velsignet med et barn. – 4Mo 5: 11–15, 22, 28.

Tyveri. Lovens straffebestemmelser når det gjaldt tyveri, hadde en avskrekkende virkning. Om en tyv het det: «Han skal ubetinget yte erstatning. Hvis han ikke har noe, da skal han selges til vederlag for de ting han stjal. Hvis det som er stjålet, vitterlig blir funnet levende i hans hånd, enten det er en okse eller et esel eller en sau, skal han yte dobbelt erstatning.» Dette innbefattet både penger, eiendeler og dyr. Hvis tyven hadde slaktet det stjålne dyret eller solgt det, måtte han yte en større erstatning; en okse skulle erstattes med fem dyr av storfeet og en sau med fire dyr av småfeet. (2Mo 22: 1, 3, 4, 7) Denne loven beskyttet den som var blitt bestjålet, ved at han ble holdt skadesløs, idet tyven måtte arbeide for å sone for sin forbrytelse – i stedet for at han ble en økonomisk byrde for samfunnet ved at man satte ham i fengsel, mens den som var blitt bestjålet, ikke fikk noen erstatning.

Skader på dyr og eiendom. Den som slo i hjel en annens dyr, måtte erstatte dyret. (3Mo 24: 18, 21) Når en okse drepte en annen okse, skulle den levende oksen selges, og både det beløpet som ble betalt for den, og det døde dyret skulle deles likt mellom de to eierne. Men hvis oksen var kjent for å være olm, måtte eieren yte erstatning ved å gi den andre en levende okse og selv ta den døde, som selvfølgelig var langt mindre verd. – 2Mo 21: 35, 36.

Som erstatning for at et dyr gikk inn og gresset og gjorde skade på en annen manns mark, skulle dyrets eier yte erstatning med det beste fra sin egen mark eller sin egen vingård. Hvis en person tente en ild og den spredte seg og antente en annens mark og gjorde skade der, skulle eieren få tapet godtgjort. Grunnen til at det var en strengere straff for skade som var forvoldt av et dyr som trengte inn på andres enemerker, var at det er lettere å holde et dyr under kontroll enn ild. Dessuten hadde det dyret som beitet på en annens mark, i likhet med en tyv med urette tilegnet seg et gode, og det krevdes derfor mer enn en tilsvarende erstatning. – 2Mo 22: 5, 6.

Deponering av eiendeler. Når gjenstander eller andre ting ble overlatt til oppbevaring hos en annen og disse så ble stjålet, skulle tyven, hvis han ble funnet, yte den vanlige dobbelte erstatningen. En person som hadde fått penger eller gjenstander overdratt til oppbevaring, behøvde ikke å gjøre noe annet for å beskytte dem enn å oppbevare dem på et trygt sted. Hvis det var et husdyr det dreide seg om, skulle den som skulle ta seg av dyret, vise den samme omsorg for dette dyret som for sine egne. Som regel fikk den som tok seg av andres dyr, betaling for å fôre dem, og noen ganger fikk han også uten tvil betaling for den uleilighet han måtte gjøre seg for å passe dyrene. Hvis et dyr døde, enten av seg selv eller ved at det ble revet i stykker av et vilt dyr, eller hvis det ble stjålet av en røverflokk, var den som tok seg av dyret, fri for skyld. Han kunne ikke trekkes til ansvar for tapet. Det samme kunne skje med hans egne dyr. Men hvis dyret ble stjålet på grunn av forsømmelighet eller under omstendigheter som kunne ha vært unngått, var den som tok seg av dyret, ansvarlig og måtte yte erstatning. – 2Mo 22: 7–13; se 1Mo 31: 38–42.

Den som hadde lånt et dyr for å bruke det, måtte yte erstatning for enhver skade dyret pådrog seg. (2Mo 22: 14) Hvis dyrets eier var til stede, ble det ikke krevd noen erstatning, ettersom man forutsatte at han da selv holdt øye med det som var hans. Hvis det var tale om et dyr som var leid, måtte eieren selv bære tapet, ettersom han sannsynligvis hadde tatt i betraktning den risiko det innebar å leie det ut, da han fastsatte leien. – 2Mo 22: 15.