VINRANKE

En plante (busk) med lange, tynne, vridde grener som kryper langs bakken eller klatrer ved hjelp av slyngtråder. Den vanligste arten er ekte vinranke (Vitis vinifera). Det hebraiske ordet gẹfen refererer vanligvis til «vinranken» (4Mo 6: 4; Dom 13: 14), men det blir unntaksvis brukt om en «vill ranke» som det vokste ville gresskar på. (2Kg 4: 39) Det greske ordet ạmpelos refererer til vinranken, eller vintreet, og ordet ampelọn betyr vingård.

I den eldste beretningen om vindyrking heter det: «Noah . . . gikk i gang med å plante en vingård.» (1Mo 9: 20) Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med «brød og vin» til Abraham, noe som viser at det ble dyrket druer i Kanaans land før 1933 f.v.t. (1Mo 14: 18) Egyptiske avbildninger fra det andre årtusen f.v.t. viser folk som plukker druer og tråkker vinpresser, og faraoene på den tiden hadde offisielle munnskjenker. (1Mo 40: 9–13, 20–23) De egyptiske vinprodusentene ble imidlertid rammet av et hardt slag da Jehova «tok til å drepe deres vinranke» med hagl. – Sl 78: 47; 105: 33.

De speiderne som utforsket det lovte land, «et land med . . . vinranker og fikener og granatepler», kom tilbake fra Esjkol-elvedalen med en drueklase som var så stor at to mann måtte bære den mellom seg på en stang. (5Mo 8: 8; 4Mo 13: 20, 23, 26) Det sies at drueklaser fra dette området gjerne veier mellom 4,5 og 5,5 kg, men det fortelles om én drueklase som veide 12 kg, og en annen som veide over 20 kg.

Foruten i Esjkol-elvedalen ble det ifølge Bibelen også dyrket druer i En-Gedi ved Dødehavet (Høy 1: 14), i Sikem (Dom 9: 26, 27), i Sjilo (Dom 21: 20, 21) og, på den andre siden av Jordan, i Sibma, Hesjbon og Elale. – Jes 16: 7–10; Jer 48: 32.

Planting og stell. Vingårder ble ofte anlagt i bakkeskråninger. Det var vanlig å gjerde inn eller bygge en steinmur rundt vingårdene (4Mo 22: 24; Ord 24: 30, 31), og det var også vanlig å bygge vaktskur eller vakttårn (Jes 1: 8; 5: 2) for å beskytte vingårdene mot tyver og slike dyr som rever og villsvin. (Sl 80: 8, 13; Høy 2: 15) Ifølge Moseloven var det tillatt for en som gikk forbi en vingård, å spise seg mett på druer, men det var ikke tillatt å ta noe med seg i et kar, for det ville være å stjele. – 5Mo 23: 24.

Av praktiske grunner ble det hogd ut en vinpresse og gravd ut et vinkar i nærheten av vingården, siden mesteparten av druene vanligvis ble knust og brukt til vinproduksjon. (Jes 5: 2; Mr 12: 1; se VIN OG STERK DRIKK.) Det ble naturligvis også spist store mengder friske druer, og en del ble tørket til rosiner i solen. – 1Sa 25: 18; 30: 12; 2Sa 16: 1; 1Kr 12: 40.

Vingårdene i oldtiden ble anlagt på forskjellige måter. Noen ganger ble vinrankene plantet i regelmessige rader med mellomrom på 2,5 m eller mer i godt bearbeidet jord. Ifølge Moseloven var det ikke tillatt å så sæd av noe annet slag i en vingård, men man kunne plante trær der, for eksempel fikentrær. (5Mo 22: 9; Lu 13: 6, 7) Noen ganger lot man vinrankene vokse fritt langs bakken i en skråning. Da sørget man for at drueklasene ble holdt oppe med kløftede kjepper. Men det var vanligere at man fikk vinrankene til å vokse over et rammeverk av tre eller over steinhauger.

Det er nødvendig med beskjæring for å fremme veksten av gode druer. Jesus sa: «Hver gren . . . som ikke bærer frukt, tar han bort, og enhver som bærer frukt, renser han [ved beskjæring], for at den skal bære mer frukt.» (Joh 15: 2) Når fruktbærende grener blir beskåret og slike som ikke bærer frukt, blir fjernet, kan planten bruke hele sin kraft til å frambringe frukt av høyere kvalitet. I de landene det fortelles om i Bibelen, fant beskjæringen sted om våren, gjerne i mars, og den ble gjentatt i april og om nødvendig også i mai. – 2Kr 26: 10; Jes 18: 5; Lu 13: 7.

En fruktbar vinranke som blir stelt godt og beskåret riktig, kan oppnå en anselig alder og størrelse. Det fortelles for eksempel om en vinranke i Jeriko som var over 300 år gammel og hadde en stamme med en diameter på ca. 45 cm. Slike gamle vinranker kunne bli temmelig høye (noen ganger over 9 m) og kunne da med god grunn kalles ’vintrær’. Men til tross for at en slik vinranke kunne regnes blant skogens trær, kunne den ikke brukes til å ’ta en stang av, som en kunne utføre noe arbeid med’, eller til å ’ta en knagg av, som en kunne henge et eller annet redskap på’, for treverket er for mykt, og det er heller ikke rett nok til at det kan brukes som tømmer. Ved fra vinranken var derfor et passende symbol på Jerusalems troløse innbyggere; de ble sammenlignet med noe som bare dugde til å bli kastet på ilden og bli brent, slik Jesus sa at man gjorde med ufruktbare grener. – Ese 15: 2–7; Joh 15: 6.

Når vinhøsten var god, var høstsesongen en tid med sang og glede for drueplukkerne og dem som tråkket vinpressene. (Dom 9: 27; Jes 16: 10; Jer 25: 30; se PRESSE.) Den var også en glederik tid for de fattige og de fastboende utlendingene, som fikk lov til å sanke det som ble igjen i vingårdene etter at hovedinnhøstningen var ferdig. (3Mo 19: 10; 5Mo 24: 21) Det motsatte var også tilfellet – når vinrankene hadde visnet, når de ikke bar druer, eller når vingårdene var forlatt og ble fulle av tornebusker, vakte det stor sorg. – Jes 24: 7; 32: 10, 12, 13; Jer 8: 13.

Sabbatslovene krevde at de som eide vingårder, hvert sjuende år og i jubelåret skulle unnlate å stelle med og beskjære vinrankene og høste druene. (3Mo 25: 3–5, 11) I disse årene kunne hvem som helst (eierne, slaver, fremmede, fattige) fritt spise av det som vokste av seg selv; også dyrene skulle fritt kunne forsyne seg. – 2Mo 23: 10, 11; 3Mo 25: 1–12.

Brukt billedlig og i illustrasjoner. Fordi folk i bibelsk tid hadde god kjennskap til vinranken, ble den ofte nevnt av bibelskribentene i billedlige sammenhenger og i illustrasjoner. Folk visste godt hvordan vinranker ble dyrket, hvor stor avkastning de gav, hvordan innhøstingen foregikk, og hva som skjedde i den forbindelse. Vingårder som gav rikelig med frukt, vitnet om Jehovas velsignelse. (3Mo 26: 5; Hag 2: 19; Sak 8: 12; Mal 3: 11; Sl 128: 3) Uttalelsen «de skal sitte hver under sin vinranke og under sitt fikentre» er en ordspråkaktig uttrykksmåte som betegner fred og sikkerhet. – 1Kg 4: 25; 2Kg 18: 31; Jes 36: 16; Mi 4: 4; Sak 3: 10.

Vinranker som ikke kastet noe av seg, var et tegn på Guds mishag. (5Mo 28: 39) Israel var som druer i ødemarken, men ble som en degenererende vinranke (Ho 9: 10; 10: 1), som en fremmed vinranke som bar ville druer. (Jes 5: 4; Jer 2: 21) Et vanlig ordspråk på Jeremias og Esekiels tid hentydet til at umodne druer, som er sure, gir såre tenner. – Jer 31: 29, 30; Ese 18: 2.

Noen har forsøkt å knytte uttrykket «Sodomas vinranke» til forskjellige planter som hører hjemme i dødehavsområdet, men den sammenhengen dette uttrykket står i (det forekommer bare i 5Mo 32: 32), viser tydelig at det blir brukt i symbolsk forstand. Sodoma blir flere ganger i Bibelen brukt som et symbol på moralsk forderv og ondskap. – Jes 1: 10; 3: 9; Jer 23: 14.

Jesus snakket ved flere anledninger om vingårder og druer. (Mt 20: 1–16) Bare tre dager før sin død fortalte han illustrasjonen om de onde vindyrkerne. – Mr 12: 1–9; Lu 20: 9–16; se ILLUSTRASJONER.

Da Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid, benyttet han vin, «vintreets frukt», som et symbol på sitt blod, «paktens blod». Denne kvelden, den siste i hans jordiske liv, omtalte han også seg selv som «det sanne vintre» og sin Far som «vindyrkeren». Han sammenlignet videre sine disipler med ’grener’ som enten ville bli beskåret og renset så de kunne bære mer frukt, eller ville bli fjernet. – Mt 26: 27–29; Mr 14: 24, 25; Lu 22: 18; Joh 15: 1–10.

Brukt profetisk. Følgende ord, som patriarken Jakob uttalte da han velsignet Juda, hadde profetisk betydning: «Idet han binder sitt fullvoksne esel til en vinranke [laggẹfen] og sin eselhoppes avkom til en utsøkt vinranke [welassoreqạh], skal han sannelig vaske sin kledning i vin og sin klesdrakt i drueblod. Mørkerøde er hans øyne av vin.» (1Mo 49: 8–12) Det hebraiske ordet soreqạh er en betegnelse på en rød vinranke som gir utsøkt frukt. (Jf. Jes 5: 2; Jer 2: 21, hvor det beslektede ordet sorẹq forekommer.) Noen få dager før innskriften med ordene «Jødenes Konge» ble satt opp over Jesus på torturpælen (Mr 15: 26), red han inn i Jerusalem på en eselfole, og slik ble han, som jo var av Juda stamme, presentert for Jerusalem som byens konge. (Mt 21: 1–9; Sak 9: 9) Jesus bandt ikke eselhoppens avkom til en bokstavelig vinranke, men han knyttet sine krav på kongedømmet til en symbolsk vinranke, et åndelig vintre, nemlig Guds rike. – Jf. Mt 21: 41–43; Joh 15: 1–5.

Jakobs profeti hadde ikke bare denne betydningen, som er den vesentligste, men fikk også en bokstavelig oppfyllelse i forbindelse med den arvelodden som ble gitt til Juda stamme i det lovte land. Den omfattet et fjellområde med frodige daler og ’fruktbare åssider’ med vingårder som var anlagt i terrasser. – Jes 5: 1.

I Åpenbaringen fortelles det om «jordens høst» og deretter om en engel som befaler: «Høst klasene på jordens vintre, for dets druer er blitt modne.» Så blir «jordens vintre» høstet og kastet i «Guds vredes store vinpresse». Dette vintreet er noe annet enn «det sanne vintre» som bærer frukt til Guds ære. «Jordens vintre» bærer åpenbart skadelig frukt, for det blir tilintetgjort på Guds befaling. – Åp 14: 15, 18, 19.