Sikem — byen i dalen

I HJERTET av det landet Gud gav sitt folk, mellom Ebal-fjellet og Garisim-fjellet, lå byen Sikem. Det var der — for nesten 4000 år siden — Jehova lovte Abraham: «Til din ætt skal jeg gi dette landet.» — 1. Mosebok 12: 6, 7.

I tråd med dette løftet slo Abrahams sønnesønn Jakob leir ved Sikem og bygde et alter som han kalte «Gud er Israels Gud». Han gravde trolig en brønn i området for å skaffe vann til familien sin og dyrene sine, en brønn som flere hundre år senere skulle bli kjent som «Jakobs kilde». — 1. Mosebok 33: 18—20, NW, fotnoten; Johannes 4: 5, 6, 12.

Men det var ikke alle i Jakobs husstand som viste nidkjærhet for den sanne tilbedelse. Hans unge datter Dina hadde lyst til å omgås de kanaaneiske pikene i Sikem. Hun forlot tryggheten i familiens teltleir og begynte å besøke den nærliggende byen, og hun fikk venner der.

Hvordan ville byens unge menn se på denne unge jomfruen som regelmessig besøkte byen deres — antagelig uten følge? En høvdingsønn «fikk se henne, og så tok han henne og lå med henne og krenket henne». Hvorfor utsatte Dina seg for fare ved å omgås de umoralske kanaaneerne? Var det fordi hun følte at hun hadde behov for å være sammen med piker på sin egen alder? Var hun like egenrådig og selvstendig som noen av brødrene sine? Les beretningen i 1. Mosebok, og prøv å forstå den sorg og skam Jakob og Lea må ha følt da de opplevde de tragiske følgene av at Dina besøkte Sikem. — 1. Mosebok 34: 1—31; 49: 5—7; se også Vakttårnet for 15. september 1985, side 31.

Nesten 300 år senere kom konsekvensen av å ringeakte teokratiske retningslinjer igjen i forgrunnen. Ved Sikem organiserte Josva en av de mest minneverdige sammenkomstene i Israels historie. Se for deg denne scenen i dalen: Over en million mennesker — menn, kvinner og barn — fra seks av Israels stammer står foran Garisim. På den andre siden av dalen står omtrent like mange fra de andre seks stammene foran Ebal.a Og nedenfor, ved siden av paktens ark og mellom de to folkemassene, står prestene og Josva. For en storslått ramme om det som skal finne sted! — Josva 8: 30—33.

De to fjellene som rager over den enorme folkemengden, byr på en sterk kontrast mellom skjønnhet og goldhet. Garisims øvre skråninger ser grønne og fruktbare ut, mens toppen av Ebal for det meste er grå og naken. Kan du fornemme den opprømte summingen av stemmer mens israelittene venter på at Josva skal begynne å tale? Hver lyd gir ekko i dette naturlige teatret.

I løpet av de fire til seks timene Josva bruker på å lese høyt det som står skrevet i boken med Moseloven, gir også folket sitt besyv med. (Josva 8: 34, 35) Øyensynlig sier israelittene foran Garisim «Amen!» etter hver av velsignelsene, mens «Amen!»-ropene fra dem som står foran Ebal, understreker hver forbannelse. Kanskje Ebals golde utseende minner folket om det katastrofale utfallet av ulydighet.

«Forbannet er den som behandler sin far eller sin mor med forakt,» advarer Josva. Over en million stemmer svarer unisont: «Amen!» Josva venter til den tordnende lyden dør hen, før han fortsetter: «Forbannet er den som flytter sin nestes grensemerke.» Nok en gang roper de seks stammene og mange fastboende utlendinger: «Amen!» (5. Mosebok 27: 16, 17) Tror du at du noen gang ville ha glemt dette møtet mellom fjellene hvis du hadde vært til stede? Ville ikke nødvendigheten av å være lydig ha blitt prentet inn i ditt sinn?

Kort tid før Josva døde omkring 20 år senere, kalte han igjen nasjonen sammen ved Sikem for at de skulle bli styrket i sin beslutning. Han la fram for dem det valget som alle må treffe. «Velg selv i dag hvem dere vil tjene,» sa han. «Men jeg og min husstand, vi skal tjene Jehova.» (Josva 24: 1, 15) Disse trosstyrkende sammenkomstene ved Sikem satte tydeligvis spor etter seg. I mange år etter Josvas død etterlignet israelittene hans trofaste eksempel. — Josva 24: 31.

Omkring 1500 år senere, en gang Jesus hvilte i skyggen fra Garisim, fant det sted en hjertevarmende samtale. Jesus var sliten etter en lang reise og satt ved Jakobs kilde da en samaritansk kvinne med en vannkrukke kom gående. Hun ble svært overrasket da Jesus bad henne om noe å drikke, ettersom jødene ikke pleide å snakke med samaritaner, langt mindre drikke av deres krukker. (Johannes 4: 5—9) Det neste Jesus sa, gjorde henne enda mer overrasket.

«Enhver som drikker av dette vannet, vil bli tørst igjen. Hver den som drikker av det vann som jeg vil gi ham, skal aldri noensinne bli tørst, men det vann som jeg vil gi ham, skal i ham bli en kilde med vann som veller fram for å gi evig liv.» (Johannes 4: 13, 14) Forestill deg hvor interessert kvinnen må ha blitt i dette løftet, for det var en slitsom oppgave å dra opp vann fra den dype brønnen. Jesus forklarte videre at man verken var avhengig av Jerusalem eller Garisim for å nærme seg Gud, trass i at disse stedene hadde hatt stor religiøs betydning i tidligere tider. Det var en persons hjertetilstand og livsførsel, ikke det stedet han befant seg på, som var viktig. «Sanne tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet,» sa han. «Ja, for Faderen ser etter slike som sine tilbedere.» (Johannes 4: 23) Så trøsterike de ordene må ha vært! Nok en gang viste denne dalen seg å være et sted der folk ble oppfordret til å tjene Jehova.

I dag ligger byen Nabulus ved siden av ruinene av det gamle Sikem. Garisim og Ebal rager fortsatt over dalen; de står der som tause vitner til fortidens begivenheter. Ved foten av fjellene er det fremdeles mulig å besøke Jakobs kilde. Når vi grunner over det som har hendt på dette stedet, blir vi minnet om hvor viktig det er å utøve den sanne tilbedelse, slik Josva og Jesus lærte oss å gjøre. — Jevnfør Jesaja 2: 2, 3.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 31]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.