Jehova — en Gud som har inngått pakter
«Jeg vil slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus.» — JEREMIA 31: 31.
1, 2. a) Hvilken høytid innstiftet Jesus om kvelden den 14. nisan i år 33? b) Hvilken pakt snakket Jesus om i forbindelse med sin død?
OM KVELDEN den 14. nisan i år 33 feiret Jesus påske sammen med de tolv apostlene. Siden han visste at dette ville bli det siste måltidet hans sammen med dem, og at han snart kom til å dø for sine fienders hånd, benyttet han anledningen til å forklare mange viktige spørsmål for sine nærmeste disipler. — Johannes 13: 1 til 17: 26.
2 Det var ved denne anledningen, etter at Jesus hadde vist Judas Iskariot bort, at han innstiftet den eneste årlige religiøse høytid som de kristne har fått befaling om å holde — høytiden til minne om hans død. Beretningen sier: «Mens de fortsatte å spise, tok Jesus et brød, og etter at han hadde uttalt en velsignelse, brøt han det og gav det til disiplene og sa: ’Ta, spis. Dette betyr mitt legeme.’ Han tok også et beger, og etter at han hadde takket, gav han det til dem og sa: ’Drikk alle av det; for dette betyr mitt blod, «paktens blod», som skal utøses til gagn for mange til tilgivelse for synder.’» (Matteus 26: 26—28) Jesu etterfølgere skulle minnes hans død på en enkel, verdig måte. Og Jesus snakket om en pakt i forbindelse med sin død. I Lukas’ beretning blir den kalt «den nye pakt». — Lukas 22: 20.
3. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til den nye pakt?
3 Hva er den nye pakt? Hvis det er den nye pakt, betyr det da at det også finnes en gammel pakt? Er det andre pakter, som har med den nye pakt å gjøre? Dette er viktige spørsmål, for Jesus sa at paktens blod skulle utøses «til tilgivelse for synder». Vi trenger sårt slik tilgivelse, alle sammen. — Romerne 3: 23.
En pakt med Abraham
4. Hvilket gammelt løfte hjelper oss til å forstå den nye pakt?
4 For å forstå den nye pakt må vi gå langt tilbake i tiden, nesten 2000 år før Jesu jordiske tjeneste. Vi må gå tilbake til den tiden da Tarah og hans familie — deriblant Abram (som senere fikk navnet Abraham) og Abrams kone, Sarai (senere Sara) — forlot den velstående kaldeerbyen Ur for å dra til Karan i det nordlige Mesopotamia. Der ble de til Tarah døde. Så gikk Abraham, som nå var 75 år, på Jehovas befaling over Eufrat og reiste sørvestover til Kanaans land for å leve som nomade og bo i telt. (1. Mosebok 11: 31 til 12: 1, 4, 5; Apostlenes gjerninger 7: 2—5) Det var i år 1943 f.v.t. Mens Abraham fremdeles bodde i Karan, hadde Jehova sagt til ham: «Jeg skal gjøre deg til en stor nasjon, og jeg skal velsigne deg, og jeg vil gjøre ditt navn stort; og vis deg å være en velsignelse. Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som nedkaller ondt over deg, skal jeg forbanne, og alle jordens slekter skal visselig velsigne seg ved hjelp av deg.» Senere, etter at Abraham hadde gått inn i Kanaan, tilføyde Jehova: «Til din ætt skal jeg gi dette landet.» — 1. Mosebok 12: 2, 3, 7.
5. Hvilken historisk profeti har Jehovas løfte til Abraham sammenheng med?
5 Løftet til Abraham var knyttet til et annet av Jehovas løfter. Det gjorde faktisk Abraham til en nøkkelperson i menneskenes historie, et bindeledd i oppfyllelsen av den aller første profetien som er nedskrevet. Etter at Adam og Eva hadde syndet i Edens hage, uttalte Jehova en dom over dem begge, og ved samme anledning talte han til Satan, som hadde forledet Eva. Han sa til Satan: «Jeg skal sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.» (1. Mosebok 3: 15) Jehovas pakt med patriarken Abraham bebudet at den Ætt som Jehova skulle bruke for å gjøre ende på Satans gjerninger, skulle framstå i Abrahams slektslinje.
6. a) Gjennom hvem skulle Jehovas løfte til Abraham bli oppfylt? b) Hva er Abrahamspakten?
6 Ettersom Jehovas løfte hadde tilknytning til en ætt, trengte Abraham en sønn som Ætten kunne komme gjennom. Han og Sara var imidlertid blitt gamle uten å ha fått barn. Men til slutt velsignet Jehova dem. Ved hjelp av et mirakel gav Jehova dem forplantningsevnen tilbake, og Sara fødte Abraham en sønn, Isak. På den måten ble løftet om en ætt holdt levende. (1. Mosebok 17: 15—17; 21: 1—7) Flere år senere, etter at Jehova hadde prøvd Abrahams tro — så langt som til å prøve hans villighet til å ofre sin elskede sønn, Isak — gjentok Jehova sitt løfte til Abraham: «Jeg [skal] i sannhet velsigne deg og gjøre din ætt tallrik som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand; og din ætt skal ta sine fienders port i eie. Og ved hjelp av din ætt skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg fordi du har lyttet til min røst.» (1. Mosebok 22: 15—18) Dette utvidede løftet blir ofte kalt Abrahamspakten, og den senere nye pakt skulle ha nær tilknytning til den.
7. Hvordan begynte Abrahams ætt å øke i antall, og hvilke omstendigheter førte til at de ble innbyggere i Egypt?
7 Med tiden fikk Isak tvillingsønner, Esau og Jakob. Jehova valgte Jakob til å være den som den lovte Ætt skulle nedstamme fra. (1. Mosebok 28: 10—15; Romerne 9: 10—13) Jakob fikk tolv sønner. Det var tydelig at tiden nå var inne til at Abrahams ætt skulle begynne å vokse. Da Jakobs sønner var voksne og mange av dem hadde stiftet familie, kom det en hungersnød som førte til at de alle ble nødt til å flytte ned til Egypt. Dit var Jakobs sønn Josef ved guddommelig forsyn blitt sendt i forveien for dem. (1. Mosebok 45: 5—13; 46: 26, 27) Noen år senere ble det slutt på hungersnøden i Kanaan. Men Jakobs familie ble værende i Egypt — først som gjester, men senere som slaver. Det var ikke før i 1513 f.v.t., det vil si 430 år etter at Abraham hadde gått over Eufrat, at Moses førte Jakobs etterkommere ut av Egypt, til frihet. (2. Mosebok 1: 8—14; 12: 40, 41; Galaterne 3: 16, 17) Jehova skulle nå vie sin pakt med Abraham spesiell oppmerksomhet. — 2. Mosebok 2: 24; 6: 2—5.
«Den gamle pakt»
8. Hva inngikk Jehova med Jakobs etterkommere ved Sinai, og hva hadde dette med Abrahamspakten å gjøre?
8 Da Jakob og hans sønner flyttet til Egypt, var de en storfamilie, men deres etterkommere forlot Egypt som en stor skare av folkerike stammer. (2. Mosebok 1: 5—7; 12: 37, 38) Før Jehova førte dem til Kanaan, ledet han dem sørover til foten av et fjell i Arabia som het Horeb (eller Sinai). Der inngikk han en pakt med dem. Den kom til å bli kalt «den gamle pakt» sett i forhold til «den nye pakt». (2. Korinter 3: 14) Ved hjelp av den gamle pakt sørget Jehova for at hans pakt med Abraham ble oppfylt på en billedlig måte.
9. a) Hvilke fire ting lovte Jehova gjennom Abrahamspakten? b) Hvilke ytterligere muligheter åpnet Jehovas pakt med Israel for, og hva var betingelsen?
9 Jehova forklarte Israel hva denne paktens vilkår gikk ut på: «Hvis dere nå nøye vil adlyde min røst og holde min pakt, da skal dere i sannhet bli min spesielle eiendom blant alle andre folk, for hele jorden hører meg til. Og dere — dere skal bli et kongerike av prester og en hellig nasjon for meg.» (2. Mosebok 19: 5, 6) Jehova hadde lovt at Abrahams ætt skulle (1) bli en stor nasjon, (2) få seier over sine fiender, (3) arve Kanaans land og (4) være en kanal for velsignelser for nasjonene. Nå åpenbarte han at de selv kunne arve disse velsignelsene som hans spesielle folk, Israel, og bli «et kongerike av prester og en hellig nasjon» hvis de holdt hans bud. Gikk israelittene med på å inngå denne pakten? De svarte alle som én: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre.» — 2. Mosebok 19: 8.
10. Hvordan organiserte Jehova israelittene som en nasjon, og hva ventet han av dem?
10 Jehova organiserte følgelig israelittene slik at de ble en nasjon. Han gav dem lover for tilbedelsen og det borgerlige liv. Han skaffet også til veie et tabernakel (senere et tempel i Jerusalem) og et presteskap som skulle utføre hellig tjeneste i tabernaklet. Å holde pakten betydde å adlyde Jehovas lover og særlig å tilbe bare ham. Det første av De ti bud som var kjernen i disse lovene, lød: «Jeg er Jehova din Gud, som har ført deg ut av Egypts land, ut av slavehuset. Du skal ikke ha noen andre guder imot mitt ansikt.» — 2. Mosebok 20: 2, 3.
Velsignelser gjennom lovpakten
11, 12. På hvilke måter ble løftene i den gamle pakt oppfylt overfor Israel?
11 Erfarte Israel at løftene i lovpakten gikk i oppfyllelse? Ble Israel «en hellig nasjon»? Som etterkommere av Adam var israelittene syndere. (Romerne 5: 12) Men under Loven ble det frambåret ofre som skulle dekke over deres synder. Jehova sa om de ofrene som ble frambåret på den årlige soningsdagen: «På denne dagen skal det gjøres soning for dere for å erklære dere rene. Dere skal bli rene for alle deres synder framfor Jehova.» (3. Mosebok 16: 30) Når de var trofaste, var Israel derfor en hellig nasjon, som var renset med tanke på tjenesten for Jehova. Men denne rene tilstanden var avhengig av at de adlød Loven og stadig frambar ofre.
12 Ble Israel «et kongerike av prester»? Helt fra begynnelsen av var Israel et kongerike, med Jehova som Konge i himmelen. (Jesaja 33: 22) Dessuten inneholdt lovpakten bestemmelser angående menneskelige konger, så senere ble Jehova representert ved konger som hersket i Jerusalem. (5. Mosebok 17: 14—18) Men var Israel et kongerike av prester? Nasjonen hadde et presteskap som utførte hellig tjeneste ved tabernaklet. Tabernaklet (senere templet) var sentret for den rene tilbedelse for israelitter og også for ikke-israelitter. Og nasjonen var den eneste kanal som den åpenbarte sannhet ble formidlet til menneskeheten gjennom. (2. Krønikebok 6: 32, 33; Romerne 3: 1, 2) Alle trofaste israelitter, ikke bare levittiske prester, var Jehovas «vitner». Israel var Jehovas «tjener», ’formet for å forkynne hans pris’. (Jesaja 43: 10, 21) Mange ydmyke fremmede så hvordan Jehova brukte sin makt til gagn for sitt folk, og ble tiltrukket av den rene tilbedelse. De ble proselytter. (Josva 2: 9—13) Men det var egentlig bare én stamme som tjente som salvede prester.
Proselytter i Israel
13, 14. a) Hvordan kan vi si at proselyttene ikke var parthavere i lovpakten? b) Hvordan kom proselyttene under lovpakten?
13 Hvilken stilling befant slike proselytter seg i? Da Jehova inngikk sin pakt, var det bare med Israel han gjorde det; de som tilhørte ’den store blandede flokk’, var til stede da pakten ble inngått, men de ble ikke omtalt som parthavere. (2. Mosebok 12: 38; 19: 3, 7, 8) Deres førstefødte ble ikke regnet med da løsesummen for Israels førstefødte ble beregnet. (4. Mosebok 3: 44—51) Flere tiår senere, da Kanaans land ble delt mellom de israelittiske stammene, ble det ikke satt av noe til ikke-israelittiske troende. (1. Mosebok 12: 7; Josva 13: 1—14) Hvorfor ikke? Fordi lovpakten ikke var inngått med proselytter. Men proselytter av mannkjønn ble omskåret, i lydighet mot Loven. Proselyttene levde etter Lovens bestemmelser, og de høstet gagn av dens foranstaltninger. Både proselytter og israelitter kom under lovpakten. — 2. Mosebok 12: 48, 49; 4. Mosebok 15: 14—16; Romerne 3: 19.
14 Hvis en proselytt for eksempel drepte noen av vanvare, kunne han, i likhet med en israelitt, flykte til en tilfluktsby. (4. Mosebok 35: 15, 22—25; Josva 20: 9) På soningsdagen ble det frambåret et offer «for hele Israels menighet». Som medlemmer av menigheten tok proselytter del i det som foregikk på soningsdagen, og offeret dekket også over deres synder. (3. Mosebok 16: 7—10, 15, 17, 29; 5. Mosebok 23: 7, 8) Proselytter var så nær knyttet til Israel under Loven at på pinsedagen i år 33 e.v.t., da den første av «himlenes rikes nøkler» ble brukt til gagn for jødene, så fikk også proselytter høste gagn av det. Som følge av det ble «Nikolaus, en proselytt fra Antiokia», kristen og var blant de ’sju menn som hadde godt vitnesbyrd’, og som ble utnevnt til å dekke behovene i menigheten i Jerusalem. — Matteus 16: 19; Apostlenes gjerninger 2: 5—10; 6: 3—6; 8: 26—39.
Jehova velsigner Abrahams ætt
15, 16. Hvordan ble Jehovas pakt med Abraham oppfylt under lovpakten?
15 Etter at Abrahams etterkommere var blitt organisert som en nasjon under Loven, velsignet Jehova dem slik han hadde lovt Abraham. I 1473 f.v.t. førte Moses’ etterfølger, Josva, Israel inn i Kanaan. Deretter ble landet delt mellom stammene som en oppfyllelse av Jehovas løfte om at Abrahams ætt skulle få landet. Når israelittene var trofaste, oppfylte Jehova sitt løfte om å gi dem seier over deres fiender. Det var særlig tilfellet under kong Davids styre. Da Davids sønn Salomo styrte, ble en tredje side ved Abrahamspakten oppfylt. «Juda og Israel var mange, så tallrike som sandkornene som er ved havet; de spiste og drakk og gledet seg.» — 1. Kongebok 4: 20.
16 Hvordan skulle så nasjonene velsigne seg gjennom Israel, Abrahams ætt? Som nevnt var Israel Jehovas spesielle folk, hans representant blant nasjonene. Like før Israel gikk inn i Kanaan, sa Moses: «Vær glade, dere nasjoner, med hans folk.» (5. Mosebok 32: 43) Mange fremmede reagerte positivt. «En stor blandet flokk» hadde allerede fulgt Israel ut av Egypt, vært vitne til Jehovas makt i ødemarken og hørt Moses’ oppfordring til å glede seg. (2. Mosebok 12: 37, 38) Senere giftet den moabittiske kvinnen Rut seg med israelitten Boas og ble en av Messias’ aner. (Rut 4: 13—22) Kenitten Jehonadab og hans etterkommere og etiopieren Ebed-Melek skilte seg ut ved å følge rette prinsipper da mange kjødelige israelitter var troløse. (2. Kongebok 10: 15—17; Jeremia 35: 1—19; 38: 7—13) Under Perserriket var det mange fremmede som ble proselytter og kjempet sammen med Israel mot Israels fiender. — Ester 8: 17, fotnoten i NW.
Behov for en ny pakt
17. a) Hvorfor forkastet Jehova det nordlige og det sørlige rike som Israel ble delt i? b) Hva var det som førte til at jødene ble definitivt forkastet?
17 For å oppleve den fullstendige oppfyllelsen av Guds løfte måtte Guds spesielle nasjon være trofast. Det var den ikke. Det var riktignok noen israelitter som skilte seg ut ved sin tro. (Hebreerne 11: 32 til 12: 1) Men det hendte ofte at nasjonen vendte seg til hedenske guder i håp om å oppnå materielle fordeler. (Jeremia 34: 8—16; 44: 15—18) Enkeltpersoner anvendte Loven feil eller rett og slett ignorerte den. (Nehemja 5: 1—5; Jesaja 59: 2—8; Malaki 1: 12—14) Etter Salomos død ble Israel delt i et nordlig og et sørlig rike. Da det nordlige riket ble fullstendig opprørsk, erklærte Jehova: «Fordi du har forkastet kunnskapen, skal også jeg forkaste deg, så du ikke får tjene som prest for meg.» (Hosea 4: 6) Det sørlige riket ble også hardt straffet fordi det ikke hadde vært tro mot pakten. (Jeremia 5: 29—31) Da jødene forkastet Jesus som Messias, forkastet Jehova dem. (Apostlenes gjerninger 3: 13—15; Romerne 9: 31 til 10: 4) Til slutt opprettet Jehova en ny ordning for at Abrahamspakten skulle bli fullstendig oppfylt. — Romerne 3: 20.
18, 19. Hva gjorde Jehova for at Abrahamspakten skulle bli fullstendig oppfylt?
18 Denne nye ordningen var den nye pakt. Jehova hadde forutsagt dette da han sa: «’Se, det kommer dager,’ lyder Jehovas utsagn, ’da jeg vil slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus . . . dette er den pakt som jeg skal slutte med Israels hus etter de dager,’ lyder Jehovas utsagn. ’Jeg vil legge min lov i deres indre, og i deres hjerte skal jeg skrive den. Og jeg vil bli deres Gud, og de skal bli mitt folk.’» — Jeremia 31: 31—33.
19 Dette er den nye pakt som Jesus snakket om den 14. nisan i år 33. Ved den anledningen åpenbarte han at den lovte pakt skulle inngås mellom hans disipler og Jehova, med ham selv som mellommann. (1. Korinter 11: 25; 1. Timoteus 2: 5; Hebreerne 12: 24) Gjennom denne nye pakt skulle Jehovas løfte til Abraham få en mer strålende og varig oppfyllelse, som vi skal se i den neste artikkelen.
Kan du forklare dette?
◻ Hva lovte Jehova i Abrahamspakten?
◻ Hvordan sørget Jehova for at Abrahamspakten ble oppfylt overfor det kjødelige Israel?
◻ Hvordan høstet proselytter gagn av den gamle pakt?
◻ Hvorfor ble det behov for en ny pakt?
[Bilde på side 9]
Gjennom lovpakten sørget Jehova for at Abrahamspakten ble oppfylt på en billedlig måte