UDELT HENGIVENHET

Dette uttrykket blir brukt i forbindelse med at Jehova ikke tolererer noen rivalisering, noen tilbedelse av andre guder. Det hebraiske ordet qannạʼ blir brukt bare om Gud; det betyr «som krever udelt hengivenhet; nidkjær». – 2Mo 20: 5, se også NW, fotn.; se NIDKJÆRHET OG SKINNSYKE.

Gud vil ikke at den ære som tilkommer ham, skal overføres til noen annen. (Jes 42: 8) De som unnlater å vise ham udelt hengivenhet, utsetter seg for hans nidkjærhets vrede. (5Mo 4: 24; 5: 9; 6: 15) Israel ble betraktet som en hustru som var ekteviet til Jehova. Som «ektemann» krevde Jehova udelt hengivenhet, lojalitet og troskap av Israel. Han ville handle med nidkjærhet til sin hustrus beste og forsvare henne med glød. (Ese 36: 5) Men hvis israelittene var ulydige og gikk etter andre guder, ville det være ensbetydende med ekteskapsbrudd, og de ville derved gjøre seg fortjent til å bli rammet av Jehovas rettferdige vrede og hans nidkjærhet for sitt eget navn. – 5Mo 32: 16, 21; Ese 16: 38, 42.

Hva innebærer det å vise udelt hengivenhet i samsvar med Jehovas krav til sine tjenere?

Udelt vil si full og hel og uforbeholden. Hengivenhet er en sterk tilknytning og en inderlig kjærlighet. Å vise Gud udelt hengivenhet innebærer derfor at man ikke lar noen andre få innta den plass i ens hjerte og virksomhet som tilkommer Gud. Alle andre og alt annet blir holdt utenfor den ærefulle plass som bare han kan ha.

Jehova Gud tolererer ingen rivalisering. I det andre av «De ti ord», eller «De ti bud», som ble skrevet med Guds finger, blir det framsatt et krav om udelt hengivenhet: «Jeg er Jehova din Gud . . . Du skal aldri ha noen andre guder imot mitt ansikt [el.: i tross mot meg]. . . . for jeg, Jehova din Gud, er en Gud som krever udelt hengivenhet.» (5Mo 5: 6–9) I en fransk bibeloversettelse av abbé Drioux (1884) sies det i 2. Mosebok 34: 14: «Gud ønsker å bli elsket på en måte som han er alene om», det vil si som står i særklasse, som er enestående. Jesus gav uttrykk for nettopp dette overfor en jøde som forsøkte å sette ham på prøve. (Mt 22: 37) Jehova var både Gud og Konge over Israel, både religiøst overhode og statsoverhode. En israelitt som brøt det første og det andre budet ved å tjene andre guder, gjorde seg derfor skyldig i majestetsforbrytelse eller høyforræderi, den alvorligste av alle forbrytelser, som var forbundet med den strengeste straff. Ved en anledning gjorde israelittene seg skyldig i både avgudsdyrkelse og umoralske handlinger, og de stod i fare for å bli utryddet fordi Jehova krever udelt hengivenhet. Men fordi Pinehas, Arons sønnesønn, grep resolutt inn og ikke ’tolererte noen rivalisering’ med Jehova, ble Israel berget. – 4Mo 25: 11.

Da Jehova førte sitt folk tilbake fra landflyktigheten i Babylon, var det for sitt navns skyld han gjorde det. (Ese 39: 25–28) I 2. Mosebok 34: 14 står det ifølge Ferrar Fentons oversettelse: «Den EVIGE er nidkjær for SITT NAVN.» Fordi han er nidkjær for sitt navn eller nærer udelt hengivenhet for det, tolererte han ingen rivalisering med noen annen guds navn hos sitt folk.

Som forholdet mellom herre og slave. Uttrykket «udelt hengivenhet» leder også tanken hen på forholdet mellom en herre og hans slave. Som Skaper er Jehova Eier og Herre. Han er Gud fordi han har frambrakt skaperverket. Han har rett til å bli vist udelt hengivenhet av sine skapninger og undersåtter, og de er forpliktet til å gjøre hans vilje. Et rettsindig menneske som får lære om Jehova og verdsetter sitt forhold til ham, vil frivillig og av hjertet vise ham udelt hengivenhet, og det er nettopp dette Jehova ønsker. Han hater en rent formell hengivenhet eller tilbedelse. (Mt 15: 8, 9) Dette forholdet og den frivillige hengivenhet som Jehova ønsker, ble anskueliggjort gjennom en bestemmelse i Moseloven. En hebraisk slave skulle frigis i det sjuende året han tjente som slave. Loven sa imidlertid: «Men hvis slaven sier bestemt: ’Jeg elsker virkelig min herre, min hustru og mine sønner; jeg vil ikke dra bort som frigitt’, da skal hans herre føre ham fram for den sanne Gud og stille ham opp mot døren eller dørstolpen; og hans herre skal gjennombore øret hans med en syl, og han skal være hans slave til uavgrenset tid.» (2Mo 21: 2, 5, 6) Paulus skrev til ikke-jøder i menigheten i Tessalonika om hvordan de frivillig overførte sin hengivenhet til Gud da de ble kristne. De sluttet å være slaver for avguder og begynte «å tjene som slaver for en levende og sann Gud». – 1Te 1: 9.

Jesu udelte hengivenhet for Gud. Som det framgår av Filipperne 2: 5–8, anerkjente Jesus sin Fars enestående stilling både da han var i himmelen, og mens han var på jorden, og han viste ham udelt hengivenhet. Jesus pekte på at det viktigste budet i Loven gikk ut på at man skal elske Gud av hele sitt hjerte. (Mt 22: 37) Dessuten viste Jesus udelt hengivenhet for Jehovas navn og gjorde det klart at hans disipler skulle ha den samme innstilling. Den bønnen han lærte sine disipler, innledet han med ordene: «Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget.» (Mt 6: 9) Jesu hengivenhet var forbundet med en brennende nidkjærhet. Den kom til uttrykk da han renset templet og derved oppfylte profetien: «Nidkjærheten for ditt hus skal fortære meg.» (Joh 2: 17; Sl 69: 9) Ikke noe sted finner vi et tydeligere eksempel på Jesu udelte hengivenhet for sin Far enn i 1. Korinter 15: 24–28, hvor det sies at han – etter at han ved sitt himmelske rikes styre har gjort all annen myndighet og alle fiender til intet – overgir Riket til Faderen og underordner seg under ham, for at «Gud kan være alt for alle».