TUKT

Det hebraiske substantivet musạr og verbformen jasạr overbringer tanken om «tukt» (dvs. korrigerende opplæring), «tilrettevisning» og «formaning». I den greske oversettelsen Septuaginta og i De kristne greske skrifter blir substantivet paideia og verbet paideuo brukt i stort sett den samme betydningen. Paideia er avledet av pais, «barn», og betegner i første rekke det som må til for å oppdra et barn – tukt, undervisning, opplæring og tilrettevisning.

Kilder og formål. Som et uttrykk for sin kjærlighet tukter Jehova sitt folk. (Ord 3: 11, 12) Ved den undervisning han gir sine tjenere, korrigerer han uriktige synspunkter og former deres måte å tenke på og deres oppførsel. Israelittene på Moses’ tid ble blant annet tuktet ved at de var vitne til manifestasjoner av Guds storhet. Jehova viste for eksempel sin uforlignelige makt da han fullbyrdet sin dom over alle Egypts guder, utfridde sitt folk av Egypt og utslettet den egyptiske hæren i Rødehavet. Han fullbyrdet også fryktinngytende dommer over israelitter som var ulydige. Og han skaffet på mirakuløst vis til veie mat og vann og underviste i den forbindelse israelittene om betydningen av å lytte til og handle etter alt det han sa. All denne tukten bidrog til å gjøre dem ydmyke og innskjerpet nødvendigheten av å nære tilbørlig frykt for Jehova og å la denne frykten komme til uttrykk i tro og lydighet. – 5Mo 8: 3–5; 11: 2–7.

Jehovas tukt blir ofte gitt gjennom behørig innsatte myndigheter som tjener som hans representanter. En israelitt som grunnløst anklaget sin hustru for ikke å ha vært jomfru da han giftet seg med henne, skulle tuktes av de eldste, som tjente som dommere. (5Mo 22: 13–19) Foreldre representerer Jehova når de tukter barna sine på rette måte. Og det forventes av barna at de tar imot tukten som et uttrykk for foreldrenes kjærlighet med tanke på deres evige ve og vel. (Ord 1: 8; 4: 1, 13; 6: 20–23; 13: 1; 15: 5; Ef 6: 4) I den kristne menighet bruker de eldste Guds Ord til å gi tukt – formane, korrigere og irettesette. (2Ti 3: 16) Formålet med den tukt Jehova gir til kristne som har syndet, er å lede dem bort fra en syndig kurs og forhindre at de blir rammet av den ugunstige dommen som vil ramme den ugudelige verden. (1Kt 11: 32) Som den kristne menighets overhode sørger Jesus Kristus kjærlig for at den nødvendige tukt blir gitt. – Åp 3: 14, 19.

En streng form for tukt er eksklusjon fra den kristne menighet. Apostelen Paulus tydde til dette midlet da han ’overgav Hymeneus og Aleksander til Satan’. (1Ti 1: 20) Etter at de var blitt avskåret fra menigheten, var de igjen en del av den verden som er underlagt Satans herredømme. – 1Kt 5: 5, 11–13.

Når Jehova tillater at hans tjenere blir forfulgt, kan dette tjene som en form for tukt som de blir oppøvd ved, og som frambringer den ønskede frukt, nemlig rettferdighet, som kan nytes i fred etter at prøvelsen er over. (He 12: 4–11) Selv Jesus Kristus lærte noe av de lidelsene som Faderen tillot at han gjennomgikk; prøvelsene utrustet ham til å være en medfølende øversteprest. – He 4: 15.

Resultater av enten å høre på eller å avvise tukt. De onde, tåpene og de moralsk fordervede viser at de hater Jehovas tukt, ved at de avviser den fullstendig. (Sl 50: 16, 17; Ord 1: 7) De negative konsekvensene av en slik dårskap virker som en ytterligere tukt, ja i noen tilfeller som en hard refselse. Som det heter i et ordspråk: «Dårenes tukt er dårskap.» (Ord 16: 22) Følgene kan bli fattigdom, vanære, sykdom og kanskje til og med en for tidlig død. Israelittenes historie illustrerer hvor stort tapet kan bli. Israelittene gav ikke akt på den tukt Jehova gav dem i form av rettledning og irettesettelse gjennom profetene. De enset heller ikke den tukt som ble gitt ved at Jehova holdt tilbake sin beskyttelse og velsignelse. Til slutt erfarte de den harde tukten som de på forhånd var blitt advart om – landet ble erobret, og innbyggerne ble ført i landflyktighet. – Jer 2: 30; 5: 3; 7: 28; 17: 23; 32: 33; Ho 7: 12–16; 10: 10; Sef 3: 2.

Hvis man på den annen side tar imot tukt og samtidig nærer en sunn frykt for Jehova, blir man vis – i stand til å bruke sin kunnskap på rette måte – noe som hjelper en til å unngå mye smerte og lidelse. Når man takknemlig tar imot tukt og retter seg etter den veiledning man får, kan det bidra til at ens nåværende liv blir forlenget, og det gir dessuten løfte om en evig framtid. Det er derfor fornuftig å betrakte tukt som noe gagnlig og meget verdifullt. – Ord 8: 10, 33–35; 10: 17.