Spørsmål fra leserne
◼ Hvordan kan en kristen skille mellom bestikkelser (som blir fordømt i Bibelen) og det å gi drikkepenger eller en «gave» for en tjeneste som blir ytet ham?
Vi må være klar over at skikker varierer fra sted til sted. Skikker som er alminnelig godtatt i noen land, virker kanskje støtende eller upassende andre steder. Folk i ett land bøyer seg for eksempel for en tjenestemann, men i et annet land ville det bli betraktet som avgudsdyrkelse.a Det samme kan sies om den skikken å gi drikkepenger. I ett land blir det alminnelig godtatt, men i et annet land virker det kanskje sjokkerende eller er ulovlig. Selv om de kristne tar hensyn til slike ulikheter, må de anvende Guds råd om ikke å bestikke andre.
Hva er bestikkelse, og hva sier Bibelen om det? The World Book Encyclopedia forklarer: «Å bestikke betyr å gi eller tilby noe av verdi til en som har en betrodd stilling, og som til gjengjeld unnlater å gjøre sin plikt eller overtrer loven for å gjøre giveren en tjeneste.» Følgelig er det bestikkelse å gi penger (eller en gave) til en dommer for å øve innflytelse på hans avgjørelse og fordreie retten. Det er også bestikkelse å tilby en bygningsinspektør eller en bilsakkyndig penger for å få ham til å ignorere visse mangler og dermed omgå loven.
Gud fordømmer bestikkelse, og han sa til israelittenes dommere: «Du skal ikke fordreie retten. Gjør ikke forskjell på folk og ta ikke imot bestikkelser. For bestikkelser gjør vise menn blinde og skader saken for den som har rett.» (5. Mosebok 16: 19; jevnfør Ordspråkene 17: 23; Jesaja 1: 23; 5: 23; 1. Samuelsbok 8: 3—5.) Jehova har selv fastsatt normen, for hos ham «er det ingen urett. Han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot bestikkelser». (2. Krønikebok 19: 7; 5. Mosebok 10: 17) Kristne som ønsker å ha Guds godkjennelse, tyr ikke til bestikkelser. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 24: 26.
Selv om folk verden over fordømmer og har lover som forbyr bestikkelser, blir mange stilt overfor det problem som er nevnt i det ovenstående spørsmål. De vet at det må gis drikkepenger eller en «gave» for å få underordnede tjenestemenn i det landet de bor i, til å gjøre jobben sin eller til å gjøre den ordentlig. The Wall Street Journal sa for eksempel om et land som stadig er hjemsøkt av inflasjon: «For å skaffe seg de ekstra penger som er nødvendig for å klare seg, tyr offentlige tjenestemenn til småkorrupsjon. ’Du må betale dem for at de skal gi deg et skjema,’ sier sjefen ved et offentlig kontor. Immigrasjonstjenestemenn presser forvirrede utenlandske turister på den internasjonale flyplassen for 150 kroner for å stemple passene deres, slik at de ikke kommer for sent til flyene.»
Bladet U.S.News & World Report uttalte seg nylig om byråkratisk sommel og hva det resulterer i rundt om i verden. Det sa blant annet: «En inder må i dag stikke penger til en tjenestemann for å få meldt inn et barn på skolen, for å få adgang til et sykehus og til og med for å sikre seg plass på toget.» Andre lignende eksempler:
— En handelsmann må ha visse tillatelser før han kan begynne sin virksomhet. Han betaler den offisielle avgiften ved departementskontoret, men alle vet at hvis han ikke også gir en «gave», vil papirene hans bli liggende underst i bunken. Hvis han derimot gir de drikkepenger som det er vanlig å gi, vil papirene hans bli tatt hånd om på rette måte, selv om han ikke ber om å få komme foran andre.
— I et bestemt land vet folk at trafikkonstablene blir dårlig betalt, og det blir derfor forventet at folk skal bidra med «gaver til forfriskninger». En konstabel stopper en sjåfør og sier at han har overtrådt loven, og sjåføren blir ilagt en mulkt. Hvis sjåføren protesterer mot at han skulle ha overtrådt loven, sier konstabelen at hvis saken blir brakt inn for retten, vil han sikte sjåføren for å ha øvd vold mot en konstabel. Mange betaler derfor ganske enkelt «mulkten» og betrakter den som en uoffisiell skatt. Andre nekter og er villige til å ta konsekvensene av det.
— En kommune skal sørge for at søplet blir tømt. Men det er vanlig at en huseier gir søppelmannen en «gave». Hvis han ikke gjør det, blir søplet hans «glemt», og han risikerer å bli ilagt en bot for uhygieniske forhold.
Den slags problemer viser at mange myndighetspersoner utnytter sin stilling til urett vinning. (Forkynneren 8: 9) De kristne lengter etter Guds rettferdige, nye ordning, men før den kommer, må de leve med den nåværende ordning. (2. Peter 3: 13) Det betyr kanskje å måtte finne seg i lokale forhold, hvor offentlige tjenestemenn forventer å få gaver for å utføre jobben sin. Selv i land hvor dette er helt vanlig, har mange Jehovas vitner som har å gjøre med tjenestemenn og tollere, avstått fra å gi drikkepenger for å oppnå det som de ifølge loven har rett til. Fordi de er kjent for å innta et slikt standpunkt, blir de behandlet på samme måte som andre bare oppnår å bli behandlet på når de gir gaver. (Ordspråkene 10: 9) Enhver kristen må imidlertid la seg lede av sin samvittighet, som er opplært i samsvar med Bibelen, og ta i betraktning de lokale forhold.
Nestekjærlighet er en faktor en også må ta i betraktning. (Matteus 22: 39) Det ville være ukjærlig å gi en «gave» for å bli bedre behandlet enn andre, for eksempel for å komme forrest i en kø. Jesus rådet oss til å gjøre mot andre slik som vi vil at de skal gjøre mot oss. (Matteus 7: 12) Noen kristne mener kanskje at når det blir deres tur i en kø, kan de følge landets skikk og gi en «gave» for å få en tjenestemann til å gjøre det jobben krever av ham. I land hvor det ikke er vanlig å gi slike «gaver», eller hvor det vil virke sjokkerende på folk, vil selvsagt en kristen passe på at han ikke blir en anstøtsstein for andre. — 1. Korinter 10: 31—33.
Lydighet mot loven er en annen faktor. Jesus rådet oss inntrengende til å «gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!»b (Markus 12: 17; se også Matteus 17: 24—27.) Én ting er når det forventes at en kristen som ikke har overtrådt loven, gir drikkepenger til en myndighetsperson eller andre tjenestemenn. Men hvordan stiller det seg hvis en kristen virkelig har overtrådt loven? Hvis det er tilfellet, hvordan kan han da med god samvittighet bestikke en tjenestemann for å få ham til å ignorere overtredelsen? Apostelen Paulus skrev at vi skulle ha frykt for de myndigheter vi har over oss, for de har makt til å ’straffe den som gjør det onde’. (Romerne 13: 3, 4) Paulus’ innstilling var: Hvis han hadde begått en forbrytelse, måtte han også finne seg i å bli straffet. (Apostlenes gjerninger 25: 10, 11) En kristen som overtrer en trafikkregel, vil kanskje bli dømt til å betale en mulkt av en politimann eller en dommer.
Paulus sa også at myndighetene er ’tjenere til beste for deg’. Selv om enkelte tjenestemenn er griske, yter myndighetene visse tjenester som kommer offentligheten til gode. Offentlige tjenestemenn kontrollerer for eksempel biler av hensyn til trafikksikkerheten, og de undersøker om bygninger holder mål hva brannforskriftene angår. Hvis derfor en kristen mener at han, innenfor lovens rammer, kan gi en tjenestemann drikkepenger fordi vedkommende forventer å få noe for å ha ytet «god service», er det innlysende at dette er noe helt annet enn å bestikke en tjenestemann for å få ham til å ignorere visse lovovertredelser.
Uansett hvilket land de kristne bor i, bør de legge for dagen praktisk visdom når de har å gjøre med lokale forhold. Guds tjenere må huske at de som får ’gjeste Guds telt og bo på hans hellige fjell’, ikke kan ty til bestikkelser. (Salme 15: 1, 5) Med hensyn til det å gi drikkepenger for å bli ytet rettmessige tjenester eller for å unngå å bli urettferdig behandlet av offentlige tjenestemenn må en kristen selv treffe en avgjørelse på grunnlag av sin samvittighet og selv bære ansvaret for de følger det måtte få. Han bør følge en kurs som gir ham god samvittighet, og som ikke bringer vanære over kristendommens gode navn eller er til anstøt for andre. — 2. Korinter 6: 3.
[Fotnoter]
a «Spørsmål fra leserne» i The Watchtower for 1. juni 1968.
b Eldste i den kristne menighet er forpliktet til å ta seg av saker vedrørende overtredelser av gudgitte lover, for eksempel tyveri, mord og umoral. Men Gud påbød ikke menighetens eldste å håndheve keiserens lover og regler. Paulus følte seg derfor ikke forpliktet til å overgi Onesimus til de romerske myndighetene, selv om han var en flyktning ifølge romersk lov. (Filemon 10, 15) Hvis noen helt åpenbart overtrer verdslige lover og får ord på seg for å være en lovbryter, vil han selvsagt ikke være et godt eksempel, og han kan til og med bli utstøtt av menigheten. (1. Timoteus 3: 2, 7, 10) Hvis en lovovertredelse forårsaker et annet menneskes død, kan det være at menigheten må granske saken på grunn av den blodskyld som har kommet inn i bildet.