JOSVAS BOK

Denne boken utgjør et viktig forbindelsesledd i israelittenes historie, ettersom den viser hvordan Guds løfter til patriarkene Abraham, Isak og Jakob gikk i oppfyllelse. Boken omspenner antagelig en tidsperiode på noe over 20 år (1473–ca. 1450 f.v.t.). Den forteller om erobringen av Kanaan og om hvordan landet ble fordelt mellom Israels stammer, og den blir avsluttet med de talene som Josva holdt for å oppfordre israelittene til å være trofaste mot Jehova.

Det at boken oppgir gamle bynavn (Jos 14: 15; 15: 15) og inneholder detaljerte instrukser og forteller hvordan disse ble fulgt, tyder på at beretningen ble skrevet ned av en som levde på den tiden da begivenhetene fant sted. (Se f.eks. Jos 1: 11–18; 2: 14–22; 3: 2 til 4: 24; 6: 22, 23.) Skribenten lar det skinne igjennom at han levde samtidig med Rahab, som opprinnelig bodde i Jeriko, og at han var øyenvitne til det han forteller om. – Jos 6: 25.

Autentisitet. Noen mener imidlertid at Josvas bok ikke kan være en sann historisk beretning. Dette synet bygger i hovedsak på den oppfatning at de miraklene som blir omtalt i boken, ikke kan ha skjedd, ettersom de ligger utenfor menneskenes nåværende erfaringsområde. De som framholder dette synet, betviler altså Guds evne til å utføre mirakler, ja kanskje til og med Guds eksistens, i tillegg til at de setter spørsmålstegn ved skribentens ærlighet. Hvis skribenten hadde frisket opp beretningen med oppdiktede fortellinger og samtidig framstilt seg selv som et øyenvitne, hadde han gjort seg skyldig i et overlagt bedrag. Det er imidlertid ulogisk at en bok som ærer Gud som en som oppfyller sitt ord (Jos 21: 43–45), som oppmuntrer til trofasthet mot ham (23: 16; 24: 14, 15, 19, 20, 23), og som åpent forteller om Israels nederlag og forsømmelser (7: 1–5; 18: 3), skulle være skrevet av en som bare gav seg ut for å være et øyenvitne.

Ingen kan bestride at Israels nasjon ble til, og at israelittene inntok det landet som Josvas bok beskriver. Det finnes heller ikke noe holdbart grunnlag for å betvile at de erobret Kanaans land på den måten som boken beskriver. Verken salmistene (Sl 44: 1–3; 78: 54, 55; 105: 42–45; 135: 10–12; 136: 17–22), Nehemja (Ne 9: 22–25), Stefanus, som ble den første kristne martyr (Apg 7: 45), disippelen Jakob (Jak 2: 25) eller den kunnskapsrike apostelen Paulus (Apg 13: 19; He 4: 8; 11: 30, 31) trakk dens autentisitet i tvil. Og i 1. Kongebok 16: 34 blir det fortalt om hvordan den profetiske forbannelsen som Josva hadde uttalt omkring 500 år tidligere, da Jeriko ble ødelagt, gikk i oppfyllelse. – 1Kg 16: 34; Jos 6: 26.

Skribent. Noen forskere som riktignok erkjenner at boken må være skrevet på Josvas tid eller kort tid senere, avviser det tradisjonelle jødiske syn at det er Josva selv som er skribenten. Deres hovedinnvending er at noen av de hendelsene som blir omtalt i Josvas bok, også blir omtalt i Dommernes bok, som innledes med ordene: «Og etter Josvas død skjedde det at . . .» (Dom 1: 1) Denne innledningen behøver imidlertid ikke å bety at alt som blir omtalt i Dommerne, skjedde etter at Josva var død. Beretningene i denne boken kan ikke være ordnet strengt kronologisk, for den nevner noe som nødvendigvis må ha skjedd før Josvas død. (Dom 2: 6–9) Det er således godt mulig at noe av det som blir omtalt i Dommernes bok, for eksempel at Kaleb erobret Hebron (Jos 15: 13, 14; Dom 1: 9, 10), at Otniel erobret Debir (Jos 15: 15–19; Dom 1: 11–15), og at danittene erobret Lesjem, eller Lajisj (Dan) (Jos 19: 47, 48; Dom 18: 27–29), skjedde før Josva døde. Det kan også ha vært på Josvas tid danittene stilte opp et avgudsbilde i Lajisj. (Dom 18: 30, 31) I sin avsluttende formaning sa Josva til israelittene: «Fjern de gudene som deres forfedre tjente på den andre siden av Elven og i Egypt, og tjen Jehova.» (Jos 24: 14) Hvis folket ikke hadde dyrket avguder, ville ikke denne uttalelsen ha gitt noen mening.

Det er således logisk å trekke den slutning at det var Josva som skrev ned boken, unntatt avslutningen, som forteller om hans død. Det ville være naturlig at Josva skrev ned hva som skjedde mens han levde, slik Moses hadde gjort på sin tid. Det blir til og med sagt i selve boken: «Deretter skrev Josva disse ord i boken med Guds lov.» – Jos 24: 26.

Ikke selvmotsigende. Noen mener at boken motsier seg selv, ettersom den tilsynelatende viser at Josva helt og holdent underla seg landet, mens det samtidig blir sagt at det ennå gjenstod å erobre store deler av det. (Jf. Jos 11: 16, 17, 23; 13: 1.) Men slike tilsynelatende uoverensstemmelser lar seg lett løse når man har i tankene at erobringen foregikk i to faser. Først førte Josva Israel som nasjon i en krig som fratok kanaaneerne makten over området. Deretter måtte enkeltpersoner og stammer gjøre sitt for å underlegge seg landet fullstendig. (17: 14–18; 18: 3) Kanaaneerne gjenvant trolig makten i Debir og Hebron og visse andre byer mens israelittene førte krig andre steder, slik at disse byene måtte erobres på nytt på enkeltpersoners eller stammers initiativ. – Sml. Jos 11: 21–23 med Jos 14: 6, 12; 15: 13–17.

[Ramme på side 1235]

HOVEDPUNKTER I JOSVA

Beretningen om hvordan Jehova gav israelittene Kanaans land og derved oppfylte sitt løfte til deres forfedre

Hendelser som fant sted i løpet av de første ca. 20 årene etter at Moses døde ved slutten av ørkenvandringen

Josva forbereder Israel på å gå inn i Kanaan; han sender ut speidere 1: 1 til 2: 24)

Jehova gir Josva i oppdrag å lede israelittene inn i landet

Josva sørger for at det blir gitt beskjed til folket om at alle må gjøre seg klar til å gå over Jordan

Han sender ut speidere som skal utforske landet og byen Jeriko

I Jeriko blir speiderne holdt skjult av Rahab, som får løfte om at hun og alle i hennes husstand som følger de anvisningene som blir gitt, vil bli spart under den kommende ødeleggelsen av byen

Israel går tørrskodd over Jordan (3: 1 til 5: 12)

Folket forbereder seg til å krysse Jordan ved å hellige seg

Prestene som bærer Arken, går først ut i elven; den blir på mirakuløst vis demmet opp et godt stykke lenger opp, og israelittene går tørrskodd over

Til minne om overgangen blir det reist tolv steiner på det stedet midt i elveleiet hvor prestene står, og dessuten blir tolv steiner fra elveleiet reist i Gilgal

Alle mannlige israelitter som er blitt født i ødemarken, blir omskåret; det blir feiret påske; det slutter å komme manna, og israelittene begynner å spise av landets grøde

Erobringen av Jeriko, etterfulgt av nederlaget ved Ai (5: 13 til 8: 35)

En engel som presenterer seg som fyrste over Jehovas hær, viser seg for Josva; Jehova gir Josva instrukser om hvordan han skal innta Jeriko

I seks dager marsjerer israelittene rundt Jeriko én gang hver dag; på den sjuende dagen marsjerer de sju ganger rundt byen; etter den sjuende runden setter de i et høyt rop, Jerikos murer faller, og byen blir viet til tilintetgjørelse

Akan tar noe av det som er viet til tilintetgjørelse, for å beholde det selv

På grunn av Akans synd holder Jehova sin hjelp tilbake, og Israel lider nederlag ved Ai; Akans synd blir avslørt, og han og hans husstand blir steinet

Med Jehovas velsignelse lykkes det andre angrepet på Ai

Josva bygger et alter på Ebal-fjellet og leser opp Loven for folket

Gibeonittene søker fred, mens andre nasjoner blir utslettet (9: 1 til 12: 24)

Da Gibeons innbyggere får høre om israelittenes seirer, får de ved hjelp av list Josva til å inngå en pakt med dem

Fem konger retter et samlet angrep mot gibeonittene, men Israel kommer gibeonittene til unnsetning; Jehova slynger ned store haglsteiner og sørger for at dagslyset varer lenger enn normalt, slik at angriperne lider et knusende nederlag

Under Josvas ledelse inntar israelittene byer i den sørvestlige og i den sørlige delen av landet

De beseirer en allianse av konger i nord

Landet blir fordelt mellom Israels stammer (13: 1 til 22: 34)

Rubens, Gads og halve Manasse stamme får et område øst for Jordan

Kaleb får Hebron; Juda stamme, Efraims stamme og den andre halvdelen av Manasse stamme blir tildelt sin arv ved loddkasting

Tabernaklet blir satt opp i Sjilo, og her blir det ved loddkasting avgjort hvilken arvelodd hver av de andre stammene skal få

Levittene får 48 byer, hvorav 13 skal tilfalle prestene; 6 byer blir satt til side som tilfluktsbyer

Menn fra Rubens, Gads og halve Manasse stamme bygger et alter ved Jordan; hensikten med dette blir misforstått, men de forklarer at det er meningen at alteret skal minne deres etterkommere om at de må være trofaste mot Jehova

Josva formaner Israel til å tjene Jehova trofast (23: 1 til 24: 33)

Josva, som nå er langt oppe i årene, kaller sammen Israels ledere og oppfordrer dem inntrengende til å fortsette å være trofaste mot Jehova

Mens israelittene er samlet i Sikem, minner Josva dem om alt det Jehova Gud har gjort, og oppmuntrer dem til å frykte Jehova og tjene ham og ingen andre; de gir uttrykk for at de er bestemt på å gjøre dette, og bekrefter at de vil overholde sine paktsforpliktelser

Josva dør