STEINBRUDD

Et sted hvor man bryter stein, gjerne av flere forskjellige sorter, for eksempel kalkstein og marmor, som gjerne ligger nær jordoverflaten. Et stort område i nærheten av den nåværende Damaskus-porten i Jerusalem antas å ha vært et steinbrudd i gammel tid. Den første gangen et steinbrudd blir nevnt i Bibelen, er i Josva 7: 4, 5, hvor det sies at omkring 3000 israelitter flyktet fra Ai og til «Sjebarim», som betyr «steinbruddene». Da Salomo forberedte byggingen av templet, befalte han at det skulle brytes store steiner til dets grunnvoll i Libanon-fjellene, og titusener av menn ble utskrevet til dette arbeidet. (1Kg 5: 13–18; 6: 7) Da det ble nødvendig å utbedre templet på Jehoasjs tid, engasjerte man steinhoggere til å delta i dette arbeidet. (2Kg 12: 11, 12) Den graven som Jesus ble gravlagt i, var hogd ut i en klippe. – Mt 27: 59, 60; Mr 15: 46.

I Jesajas profeti benytter Jehova en treffende metafor som framkaller bildet av et steinbrudd og det arbeidet som ble utført der. (Jes 51: 1) Det etterfølgende verset tyder på at ’klippen’ var et bilde på Abraham, nasjonens menneskelige opphav, mens «gruvens hulning» stod for Sara, som bar Israels forfader Isak i sitt morsliv. (Jes 51: 2) Men ettersom Isak ble født ved Guds kraft og ved Guds mirakuløse inngripen, kan den metaforiske steinbrytingen også ha en videre, åndelig anvendelse. I tråd med dette blir Jehova i 5. Mosebok 32: 18 omtalt som «Klippen, som ble [Israels] far», «han som frambrakte [Israel] under fødselsveer [det samme verbet blir brukt om Sara i Jes 51: 2]».

Noen ganger ble et av de hebraiske ordene for «steinbrudd», pesilịm, brukt om gjenstander laget av stein fra et steinbrudd. Dette ordet blir gjengitt med «steinbruddene» i Dommerne 3: 19, 26, men andre steder med «utskårne bilder». (5Mo 7: 5; Sl 78: 58; Jes 10: 10) Noen har derfor framholdt den teori at det var i en lund med slike gudebilder, laget av stein fra steinbrudd, at Ehud snudde for å avlegge Eglon et personlig besøk. De fleste oversettere foretrekker imidlertid gjengivelsen «steinbruddene».

Undersøkelser av gamle steinbrudd hvor halvferdige arbeider er blitt forlatt, har kastet lys over noen av de arbeidsmetodene som fortidens steinhoggere brukte. Man hogde smale, dype skår i berget og drev tørt treverk inn i disse. Så helte man store mengder vann på treverket, slik at det ble gjennomvætt og utvidet seg, inntil berget sprakk langs spaltningsflatene. I romersk tid ble steinblokker på fem og til og med ti tonn hogd ut langt unna byggeplassene. Blokkene ble transportert på ruller eller sleder, trukket av store skarer med slavearbeidere.