Ehud — en modig troens mann

DET var mange år siden israelittene hadde kommet inn i det lovte land. Moses og hans etterfølger, Josva, hadde vært døde i lang tid. Verdsettelsen av den rene tilbedelsen hadde gått drastisk tilbake nå da disse troens menn ikke lenger var nærværende. Israelittene hadde begynt å tjene Ba’alene og de hellige pælene.a Som følge av det overgav Jehova sitt folk i syrernes hender i åtte år. Da ropte israelittene til Gud om hjelp. I sin barmhjertighet hørte Jehova på sitt folk. Han oppreiste en dommer, Otniel, som skulle utfri dem. — Dommerne 3: 7—11.

Disse hendelsene burde ha lært israelittene en grunnleggende sannhet — lydighet mot Jehova bringer velsignelser, mens ulydighet resulterer i forbannelser. (5. Mosebok 11: 26—28) Israels folk lærte imidlertid ikke dette. Etter at de hadde hatt fred i 40 år, forlot de igjen den rene tilbedelse. — Dommerne 3: 12.

Overrumplet av Moab

Denne gangen lot Jehova sitt folk falle i hendene på Eglon, kongen i Moab. Bibelen beskriver ham som «en meget fet mann». Med hjelp fra Ammon og Amalek angrep Eglon Israel og slo seg ned med sitt hoff i Jeriko, «palmebyen». Paradoksalt nok lå nå hovedsetet til en som dyrket den falske guden Kemosj, i den første kanaaneiske byen som Israel erobret.b — Dommerne 3: 12, 13, 17.

Eglon undertrykte israelittene i de neste 18 årene og krevde etter alt å dømme en tyngende skatt av dem. Ved å forlange at de regelmessig betalte tributt, styrket moabittene sin egen økonomiske stilling, mens de tappet Israel for ressurser. Det er forståelig at Guds folk ropte om hjelp, og enda en gang hørte Jehova på dem. Han oppreiste en frelser for dem — denne gangen benjaminitten Ehud. For å gjøre slutt på Eglons tyranni over Israel planla Ehud å gå til handling neste gang det skulle betales tributt. — Dommerne 3: 14, 15.

Som en forberedelse til sin modige manøver laget Ehud seg et tveegget sverd som var én alen langt. Hvis dette var en kort alen, var sverdet 38 centimeter langt. Noen vil nok mene at dette var en dolk. Det var øyensynlig ikke noe tverrstykke mellom bladet og håndtaket. Ehud kunne derfor skjule sitt lille sverd mellom foldene i sin kledning. Ettersom Ehud dessuten var venstrehendt, kunne han binde sverdet ved sin høyre side, som ikke var den siden man vanligvis bar et våpen på. — Dommerne 3: 15, 16.

Ehuds strategi var ikke helt ufarlig. Sett at kongens tjenere for eksempel ransaket ham for å finne våpen? Selv om de ikke gjorde det, ville de helt sikkert ikke forlate kongen og la ham være alene med en israelitt. Men hvis de gjorde det, og det ble mulig for Ehud å drepe Eglon, hvordan skulle Ehud da kunne komme seg bort? Hvor langt kunne han løpe før Eglons tjenere oppdaget hva som hadde skjedd?

Ehud hadde utvilsomt tenkt over slike detaljer og kanskje forestilt seg en rekke katastrofale følger. Ikke desto mindre gikk han modig videre med sin plan og viste tro på Jehova.

Ehud møter Eglon

Dagen kom da den neste tributten skulle bæres fram. Ehud og hans menn kom inn i kongens palass. Det varte ikke lenge før de stod foran kong Eglon. Men tiden var ennå ikke inne til at Ehud skulle gå til angrep. Etter at mennene hadde båret fram tributten, sendte Ehud dem bort. — Dommerne 3: 17, 18.

Hvorfor ventet Ehud med å slå Eglon i hjel? Ble han grepet av frykt? Nei, slett ikke! For å kunne gjennomføre sin plan måtte Ehud være alene med kongen — noe han ikke hadde fått anledning til under sitt første møte. Ehud måtte dessuten finne ut hvordan han raskt kunne komme seg unna. Det ville være langt lettere for én mann å flykte, enn for alle dem som hadde båret fram tributten. Ehud forholdt seg derfor avventende. Det korte besøket hos Eglon hadde gjort det mulig for ham å bli kjent med lokalitetene i palasset og få innblikk i omfanget av sikkerheten omkring kongen.

Da Ehud og hans menn hadde nådd «steinbruddene i Gilgal», forlot Ehud sine menn og drog tilbake til Eglons palass. Han gikk omkring to kilometer, noe som gav ham litt tid til å tenke over sitt oppdrag og å be om Jehovas velsignelse. — Dommerne 3: 19.

Ehud vender tilbake

Ehud ble tydeligvis ønsket velkommen tilbake i palasset. Kanskje den sjenerøse tributten han hadde hatt med seg tidligere, hadde gjort Eglon mildere stemt. Det kan være at selv om det første besøket var kort, hadde det gitt Ehud tilstrekkelig anledning til å få god kontakt med kongen. Uansett hvordan det forholdt seg, var Ehud nå tilbake hos Eglon.

«Jeg har et hemmelig ord til deg, konge,» sa Ehud. Det at han hadde kommet så langt, tydet på at Jehova ledet ham. Men det var et problem. Ehud kunne ikke åpenbare det ’hemmelige ord’ så lenge kongens tjenere var til stede. Hvis Jehova hadde til hensikt å gripe inn, trengte Ehud hans hjelp straks. «Vær stille!» bød kongen. Ettersom Eglon ikke ville at andre skulle høre dette ’hemmelige ord’, sendte han sine tjenere ut. Tenk deg hvor lettet Ehud ble! — Dommerne 3: 19.

Eglon satt i sitt takkammer da Ehud kom til ham. Han sa: «Et ord fra Gud har jeg til deg.» Siktet Ehud til Kemosj da han sa «Gud»? Eglon kan ha trodd det. Han reiste seg forventningsfull fra sin trone og stod avventende. Ehud kom nærmere og beveget seg sikkert forsiktig, så kongen ikke fikk mistanke om at han ville bli overfalt. Så, med en rask bevegelse, stakk Ehud «inn sin venstre hånd og tok sverdet fra sitt høyre lår og støtte det inn i magen på [Eglon]. Og også håndtaket fulgte med inn etter bladet, så fettet lukket seg omkring bladet, for han drog ikke sverdet ut av magen hans, og tarminnholdet begynte å komme ut». — Dommerne 3: 20—22.

Kongens tjenere var i nærheten, men de holdt seg i ro. Ehud var imidlertid fortsatt i fare. Eglons tjenere kunne når som helst komme stormende inn og oppdage at kongen var drept. Ehud måtte raskt komme seg bort. Han låste dørene og tok seg ut gjennom luftåpningen i takkammeret. — Dommerne 3: 23, 24a.

Avsløringen og nederlaget

Eglons tjenere begynte snart å bli nysgjerrige. Men de torde ikke risikere å pådra seg kongens mishag ved å avbryte hans private møte. De merket at dørene til takkammeret var låst. «Han gjør nok bare sitt fornødne i det svale indre rommet,» mente de. Etter en tid gikk imidlertid deres nysgjerrighet over til engstelse. Eglons tjenere kunne ikke vente lenger. «Da tok de nøkkelen og åpnet [dørene til takkammeret], og se, deres herre var falt død til jorden!» — Dommerne 3: 24b, 25.

I mellomtiden hadde Ehud flyktet. Han passerte steinbruddene i Gilgal og nådde til slutt Se’ira, et sted i Efraims fjellområde. Ehud kalte Israels menn sammen og ledet dem i et forent angrep på moabittene. Beretningen forteller at de «gikk . . . i gang med å slå Moab, omkring ti tusen mann, alle sammen hardføre og alle sammen tapre menn; og ikke en eneste slapp unna». Etter at Moab var blitt undertvunget, hadde Israel ro i 80 år. — Dommerne 3: 26—30.

Hva vi kan lære av Ehuds eksempel

Det var tro på Jehova som drev Ehud. I Hebreerne, kapittel 11, blir han ikke spesielt nevnt som en ’som ved tro beseiret kongeriker, ble tapper i krig og jaget fremmedes hærer på flukt’. (Hebreerne 11: 33, 34) Men Jehova støttet Ehud da han handlet i tro og utfridde Israel av kong Eglons tyranniske makt.

Mot var en av Ehuds egenskaper. Han måtte være modig for å kunne bruke et bokstavelig sverd på en effektiv måte. Som Guds tjenere i dag griper ikke vi til sverd bokstavelig talt. (Jesaja 2: 4; Matteus 26: 52) Vi gjør imidlertid bruk av «åndens sverd», Guds Ord. (Efeserne 6: 17) Ehud var dyktig til å bruke sitt våpen. Vi må også være dyktige til å bruke Guds Ord når vi forkynner det gode budskap om Riket. (Matteus 24: 14) Personlig bibelstudium og bønn, det at vi regelmessig er til stede på kristne møter og ivrig tar del i forkynnergjerningen og stoler på vår himmelske Far, vil hjelpe oss til å etterligne de egenskapene som ble lagt for dagen av Ehud, en virkelig modig troens mann.

[Fotnoter]

[Bilde på side 31]

Ehud og hans menn bar fram en tributt til kong Eglon

[Rettigheter]

Reprodusert fra Illustrirte Pracht - Bibel/Heilige Schrift des Alten und Neuen Testaments, nach der deutschen Uebersetzung D. Martin Luther’s