PROFETINNE

En kvinne som profeterer eller utfører en profetgjerning. Som det framgår av artiklene PROFET og PROFETI, vil det å profetere først og fremst si å forkynne inspirerte budskaper fra Gud, å åpenbare Guds vilje. Det kan innbefatte forutsigelser, men det behøver ikke nødvendigvis å gjøre det. Akkurat som det fantes både sanne og falske mannlige profeter, ble noen profetinner brukt av Jehova og ledet av hans ånd, mens andre var falske profetinner, som han ikke godkjente.

Mirjam er den første kvinnen som blir omtalt som profetinne i Bibelen. Gud overbrakte tydeligvis ett eller flere budskaper gjennom henne, muligens i form av inspirert sang. (2Mo 15: 20, 21) Dette er noe av bakgrunnen for at hun og Aron sa til Moses: «Er det ikke også ved oss [Jehova] har talt?» (4Mo 12: 2) Jehova sa selv, gjennom profeten Mika, at han hadde sendt «Moses, Aron og Mirjam» foran israelittene da han førte folket ut av Egypt. (Mi 6: 4) Selv om Mirjam fikk det privilegium å overbringe budskaper fra Gud, hadde hun i denne henseende likevel ikke den samme stilling overfor Gud som sin bror Moses, men var underordnet ham. Da hun forlot sin rette plass, ble hun tuktet strengt av Gud. – 4Mo 12: 1–15.

I dommertiden ble Debora brukt til å formidle budskaper fra Jehova, idet hun kunngjorde hans dom i visse saker og overbrakte hans instrukser, for eksempel hans befalinger til Barak. (Dom 4: 4–7, 14–16) I en periode da folket var svakt og hadde veket bort fra den sanne tilbedelse, tjente hun således billedlig talt som «en mor i Israel». (Dom 5: 6–8) Profetinnen Hulda tjente på lignende måte på kong Josjias tid, idet hun gjorde kjent Guds dom over folket og dets konge. – 2Kg 22: 14–20; 2Kr 34: 22–28.

Jesaja omtaler sin hustru som «profetinnen». (Jes 8: 3) Noen mener at hun bare var profetinne i den forstand at hun var gift med en profet, men denne antagelsen har ingen støtte i Bibelen. Det er mer sannsynlig at hun i likhet med tidligere profetinner hadde fått et eller annet profetisk oppdrag av Jehova.

Nehemja taler negativt om profetinnen Noadja, som sammen med «de andre profetene» forsøkte å gjøre Nehemja redd og på den måten stanse gjenoppbyggingen av Jerusalems murer. (Ne 6: 14) Det at hun ved denne anledningen handlet i strid med Guds vilje, betyr ikke nødvendigvis at hun ikke hadde vært en godkjent profetinne før den tiden.

Jehova talte til Esekiel om israelittiske kvinner som ’opptrådte som profetinner av sitt eget hjerte’. Formuleringen innebærer at disse profetinnene ikke hadde fått noe oppdrag av Gud, men var falske, selvbestaltede profetinner. (Ese 13: 17–19) På grunn av deres bedragerske framgangsmåter og deres besnærende propaganda kunne det sies at de ’jaget sjeler’; de fordømte de rettferdige og tolererte de onde. Jehova ville imidlertid utfri sitt folk av deres hånd. – Ese 13: 20–23.

På den tiden da Jesus ble født, mens jødene fortsatt var Jehovas paktsfolk, tjente den tilårskomne Anna som profetinne. Hun var ’aldri borte fra templet, hvor hun ytet hellig tjeneste natt og dag med fasteperioder og påkallelser’. Ved å «tale om barnet [Jesus] til alle som ventet på Jerusalems utfrielse», virket hun som profetinne i den grunnleggende betydning at hun forkynte en åpenbaring om Guds hensikt. – Lu 2: 36–38.

Blant de mirakuløse åndens gaver som ble gitt til den nyopprettede kristne menighet, var også den gave å profetere. Noen kristne kvinner, deriblant Filips fire døtre, profeterte under Guds hellige ånds påvirkning. (Apg 21: 9; 1Kt 12: 4, 10) Dette var en oppfyllelse av det som var forutsagt i Joel 2: 28, 29, hvor det står: «Deres sønner og deres døtre skal i sannhet profetere.» (Apg 2: 14–18) Denne gaven fritok imidlertid ikke en kvinne for å underordne seg under sin mann – sitt «hode» – eller under mennene i den kristne menighet. Som tegn på at hun underordnet seg, skulle hun ha noe på hodet når hun profeterte (1Kt 11: 3–6), og hun skulle ikke opptre som lærer i menigheten. – 1Ti 2: 11–15; 1Kt 14: 31–35.

En Jesabel-lignende kvinne i menigheten i Tyatira hevdet at hun hadde profetiske evner, men hun etterlignet fortidens falske profetinner og ble fordømt av Jesus Kristus i hans budskap til Johannes i Åpenbaringen 2: 20–23. Hun opptrådte som lærer uten å være berettiget til det og forledet menighetens medlemmer til å begå urette handlinger.