«Dit du går, skal jeg gå»

RUT gikk ved siden av No’omi på en vei som strakte seg tvers over Moabs forblåste sletter. De var alene nå, to små skikkelser i et vidstrakt landskap. Forestill deg at Rut ut på ettermiddagen la merke til at skyggene var blitt lange, og at hun så på svigermoren sin og lurte på om tiden var inne til å finne et sted hvor de kunne slå seg til ro for natten. Hun var inderlig glad i No’omi og ville gjøre alt hun kunne for å ta seg av henne.

Hver av disse kvinnene bar på en dyp sorg. No’omi hadde vært enke i en årrekke, men nå sørget hun over tapet av sine to kjære sønner, Kiljon og Mahlon, som hun hadde mistet for ikke så lenge siden. Rut sørget også. Hun hadde vært gift med Mahlon. Rut og No’omi var nå på vei til samme sted, byen Betlehem i Israel. Men på en måte var reisen forskjellig for disse to. No’omi var på vei hjem. Rut våget seg ut i det ukjente – hun var på vei bort fra sin slekt, sitt hjemland og alle dets skikker og de gudene man dyrket der. – Rut 1:3–6.

Hva var det som fikk en ung kvinne til å gjøre en så drastisk forandring? Hvordan skulle Rut få styrke til å skape en ny tilværelse for seg selv og til å ta seg av No’omi? Vi skal få svar på disse spørsmålene, og vi vil også oppdage at vi kan lære mye av den tro som moabittinnen Rut viste. La oss først se hvordan det gikk til at disse to kvinnene kom til å befinne seg på den lange veien til Betlehem.

En familie rammet av tragedier

Rut vokste opp i Moab, et lite land øst for Dødehavet. Denne regionen bestod stort sett av høysletter som var sparsomt bevokst med trær, og som var gjennomskåret av dype kløfter. «Moabs områder» viste seg ofte å være fruktbart jordbruksland, også når Israel ble rammet av hungersnød. Det var faktisk derfor Rut kom i kontakt med Mahlon og familien hans. – Rut 1:1.

Det var en hungersnød i Israel som gjorde at No’omis mann, Elimelek, kom til at han og No’omi og deres to sønner burde flytte fra hjemlandet sitt og slå seg ned som utlendinger i Moab. Flyttingen må ha vært en utfordring for alle i familien, for israelittene skulle regelmessig tilbe Jehova Gud på det hellige stedet som han hadde utvalgt. (5. Mosebok 16:16, 17) No’omi klarte å holde troen levende. Men hun ble rammet av dyp sorg da mannen hennes døde. – Rut 1:2, 3.

Da sønnene senere giftet seg med moabittiske kvinner, kan også dette ha gått sterkt inn på No’omi. (Rut 1:4) No’omi visste at nasjonens forfader, Abraham, hadde gjort seg store anstrengelser for å finne en kone til sin sønn, Isak, blant sitt eget folk, som tilbad Jehova. (1. Mosebok 24:3, 4) Senere gav Moseloven israelittene påbud om ikke å la sine sønner og døtre gifte seg med utlendinger, for at Guds folk ikke skulle bli forledet til avgudsdyrkelse. – 5. Mosebok 7:3, 4.a

Til tross for dette hadde altså Mahlon og Kiljon giftet seg med moabittiske kvinner. Hvis No’omi var bekymret eller skuffet, passet hun tydeligvis likevel på å vise svigerdøtrene sine – Rut og Orpa – ekte vennlighet og kjærlighet. Kanskje håpet hun at de også en dag ville begynne å tilbe Jehova, slik hun gjorde. I hvert fall var både Rut og Orpa glad i No’omi. Det gode forholdet de hadde til hverandre, var til hjelp da tragedien rammet dem. Før de unge kvinnene hadde fått barn, ble de begge enker. – Rut 1:5.

Kunne Ruts religiøse bakgrunn hjelpe henne til å takle en slik tragedie? Sannsynligvis ikke. Moabittene tilbad mange guder; hovedguden var Kemosj. (4. Mosebok 21:29) Det ser ut til at moabittenes religion var preget av den brutalitet og grusomhet som var vanlig på den tiden, deriblant barneofring. Rut må ha blitt slått av kontrasten mellom dette og det hun lærte av Mahlon eller No’omi om Israels kjærlige og barmhjertige Gud, Jehova. Jehovas herredømme var basert på kjærlighet, ikke på frykt. (5. Mosebok 6:5) Etter det tragiske tapet Rut hadde lidd, kan hun ha følt seg enda mer knyttet til No’omi. Og hun kan ha lyttet med oppriktig interesse til den eldre kvinnen når hun fortalte om Den Allmektige Gud, Jehova, om hans enestående gjerninger og om den kjærlige og barmhjertige måten han handlet med sitt folk på.

No’omi var nok ivrig etter å høre nytt fra hjemlandet sitt. En dag fikk hun høre, kanskje av en reisende kjøpmann, at hungersnøden i Israel var over. Jehova hadde vendt sin oppmerksomhet mot sitt folk. Betlehem, som betyr «brødhus», bar igjen navnet sitt med rette. No’omi bestemte seg for å vende hjem. – Rut 1:6.

Hva ville Rut og Orpa gjøre? (Rut 1:7) De var kommet i et nært forhold til No’omi på grunn av det de hadde vært igjennom sammen. Det ser ut til at særlig Rut følte seg nær knyttet til No’omi på grunn av hennes godhet og hennes sterke tro på Jehova. De tre enkene drog sammen av sted til Juda.

Beretningen om Rut minner oss om at tragedier og tap rammer både gode og onde. (Forkynneren 9:2, 11) Den viser oss også at hvis vi blir rammet av et smertelig tap, er det forstandig å søke trøst og hjelp hos andre – særlig hos dem som tar sin tilflukt til Jehova, den Gud som No’omi tilbad. – Ordspråkene 17:17.

Ruts lojale kjærlighet

Etter hvert som de tre enkene la flere kilometer bak seg, var det en annen bekymring som opptok No’omi. Hun tenkte på de to unge kvinnene som gikk der sammen med henne, og på den kjærlighet de hadde vist henne og sønnene hennes. Hun orket ikke tanken på at hun skulle påføre dem enda flere byrder. Hvis de forlot hjemlandet sitt og ble med henne, hva kunne hun da gjøre for dem i Betlehem?

Til slutt sa hun: «Gå, vend tilbake, hver til sin mors hus. Måtte Jehova vise kjærlig godhet mot dere, slik som dere har vist kjærlig godhet mot de menn som nå er døde, og mot meg.» Hun gav også uttrykk for at hun håpet at Jehova ville lønne dem ved å gi dem begge en ny mann og et nytt liv. Beretningen sier videre: «Så kysset hun dem, og de hevet sin røst og begynte å gråte.» Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Rut og Orpa følte seg så knyttet til denne godhjertete og uselviske kvinnen. Begge sa om og om igjen: «Nei, sammen med deg skal vi vende tilbake til ditt folk.» – Rut 1:8–10.

No’omi lot seg imidlertid ikke så lett overtale. Hun understreket at det var lite hun kunne gjøre for dem i Israel. Hun hadde jo ingen mann som kunne forsørge henne, ingen sønner som de kunne gifte seg med, og heller ingen utsikter til å få noen av delene. Hun gav uttrykk for at tanken på at hun ikke kunne ta seg av dem, gjorde livet bittert for henne. – Rut 1:11–13.

Orpa innså at det var noe i det No’omi sa. Hun hadde familie der i Moab, en mor og et hjem der man ventet på henne. Det virket absolutt mest praktisk å bli værende i Moab. Så med tungt hjerte tok hun farvel med No’omi, kysset henne og drog tilbake. – Rut 1:14.

Hva med Rut? Det No’omi sa, gjaldt jo henne også. Likevel leser vi: «Men Rut holdt seg til henne.» Kanskje No’omi begynte å gå videre og merket at Rut fulgte etter henne. No’omi protesterte: «Se, din svigerinne som er blitt enke, har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake sammen med din svigerinne som er blitt enke.» (Rut 1:15) No’omis ord gjør at leseren får med seg en viktig detalj. Orpa hadde ikke bare vendt tilbake til sitt folk, men også til «sine guder». Hun var fornøyd med å være en tilbeder av Kemosj og andre falske guder. Følte Rut det på samme måte?

Da hun stod ansikt til ansikt med No’omi på denne øde veien, var hun helt sikker på hva hun ville. Hennes hjerte var fylt av inderlig kjærlighet til No’omi – og til den Gud No’omi tjente. Hun sa: «Be meg ikke om å forlate deg, om å vende tilbake og ikke følge deg; for dit du går, skal jeg gå, og der du tilbringer natten, skal jeg tilbringe natten. Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud. Der du dør, skal jeg dø, og der skal jeg begraves. Måtte Jehova gjøre slik mot meg og føye mer til hvis noe annet enn døden skulle skille meg fra deg.» – Rut 1:16, 17.

Ruts ord er bemerkelsesverdige – så har de også for lengst overlevd henne og er fortsatt kjent, mer enn 3000 år senere. De reflekterer på en slående måte en dyrebar egenskap, lojal kjærlighet. Den kjærlighet Rut følte, var så sterk og så lojal at Rut ikke ville forlate No’omi uansett hvor hun gikk. Bare døden kunne skille dem. No’omis folk ville bli Ruts folk, for Rut var innstilt på å forlate alt hun var kjent med i Moab – også de moabittiske gudene. I motsetning til Orpa kunne Rut av hele sitt hjerte si at hun ønsket at No’omis Gud, Jehova, også skulle være hennes Gud.b

Dermed gikk de videre på den lange veien til Betlehem. Ifølge ett anslag kan reisen ha tatt så mye som en uke. Nå var de bare to. Men begge følte sikkert at det var til en viss trøst i sorgen å være sammen med den andre.

Verden er full av sorger og problemer. Vi lever i dag i det Bibelen omtaler som ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’, og vi kan bli rammet av alle former for tap og sorg. (2. Timoteus 3:1) Den egenskapen Rut viste, er derfor blitt viktigere enn noen gang. Lojal kjærlighet – den slags kjærlighet som er fast knyttet til noen eller noe og ikke gir opp – er en sterk kraft til det gode i denne vanskelige verden. Vi trenger denne egenskapen i ekteskapet, vi trenger den i andre familieforhold, vi trenger den i vennskap, og vi trenger den i den kristne menighet. Når vi framelsker en slik kjærlighet, etterligner vi Ruts enestående eksempel.

Rut og No’omi i Betlehem

Én ting er å gi uttrykk for lojal kjærlighet i ord. Noe ganske annet er å vise i handling at man har denne egenskapen. Rut skulle nå få anledning til å vise sin lojale kjærlighet ikke bare til No’omi, men også til Ham hun hadde valgt som sin Gud, Jehova.

Omsider kom de to kvinnene til Betlehem, en liten by en mils vei sør for Jerusalem. Det ser ut til at No’omi og hennes familie en gang hadde hatt en viss posisjon i denne lille byen, for nyheten om at hun var kommet tilbake, spredte seg blant alle innbyggerne. Kvinnene så forundret på henne og sa: «Er dette No’omi?» Hun hadde tydeligvis forandret seg mye i løpet av den tiden hun hadde vært i Moab; ansiktet og kroppsholdningen var preget av år med vanskeligheter og sorg. – Rut 1:19.

No’omi fortalte kvinnene – slektninger og tidligere naboer – om hvor bittert livet var blitt for henne. Hun mente til og med at navnet hennes burde forandres fra No’omi, som betyr «min liflighet», til Mara, som betyr «bitter». Stakkars No’omi! Hun trodde at det var Jehova Gud som hadde påført henne alle vanskelighetene – en tankegang som lignet mye på den som Job i sin tid hadde hatt. – Rut 1:20, 21; Job 2:10; 13:24–26.

Da de to kvinnene slo seg ned i Betlehem, begynte Rut å tenke på hvordan hun best kunne forsørge seg selv og No’omi. Hun fikk vite at den loven Jehova hadde gitt sitt folk Israel, innbefattet en kjærlig ordning for de fattige. De hadde lov til å gå ut på åkrene i høsttiden og følge etter høstfolkene for å sanke aks som lå igjen, og det som vokste langs kantene og i hjørnene av åkrene.c – 3. Mosebok 19:9, 10; 5. Mosebok 24:19–21.

Det var tiden for bygghøsten, sannsynligvis i april ifølge vår kalender, og Rut gikk til åkrene for å se hvem som ville la henne få arbeide i samsvar med ordningen om ettersanking. Hun kom tilfeldigvis til den åkeren som tilhørte Boas, en velstående jordeier som var en slektning av No’omis avdøde ektemann, Elimelek. Selv om hun ifølge Loven hadde rett til å sanke, tok hun ikke dette for gitt; hun spurte den unge mannen som hadde oppsyn med høstfolkene, om tillatelse til å arbeide. Han gav henne lov, og hun gikk straks i gang. – Rut 1:22 til 2:3, 7.

Se for deg Rut der hun fulgte etter høstfolkene. De skar byggen med flintsigder, og etter hvert som de arbeidet seg gjennom åkeren, bøyde hun seg og plukket opp de aksene de mistet eller lot bli igjen. Hun bandt aksene sammen til kornband og bar dem til et sted hvor hun senere kunne banke ut kornet. Det var tungt og tidkrevende arbeid, og det ble tyngre etter hvert som solen steg på himmelen. Men Rut holdt det gående; hun stanset bare for å tørke svetten av pannen og for å spise et enkelt måltid i «huset» – antagelig et skur som var satt opp for at arbeiderne skulle få litt skygge.

Sannsynligvis verken håpet eller ventet Rut at hun skulle bli lagt merke til – men det ble hun. Boas så henne og spurte den unge oppsynsmannen hvem hun var. Som den troens mann Boas var, hilste han arbeiderne sine – hvorav noen kanskje var dagarbeidere eller utlendinger – med ordene «Jehova være med dere!» Og de svarte på lignende måte. Denne åndeligsinnete eldre mannen viste Rut faderlig omsorg. – Rut 2:4–7.

Boas kalte henne «datter» og rådet henne til å komme til hans åker for å sanke og å holde seg i nærheten av de unge kvinnene som hørte til hans husstand, for å unngå å bli trakassert av noen av arbeidskarene. Han forvisset seg om at hun fikk noe å spise. Men framfor alt gikk han inn for å rose henne og oppmuntre henne. Hvordan? – Rut 2:8, 9, 14.

Da Rut spurte Boas hvordan hun, en utlending, kunne fortjene å bli vist en slik godhet av ham, svarte han at han hadde hørt om alt hun hadde gjort for sin svigermor, No’omi. No’omi hadde sannsynligvis talt rosende om sin kjære svigerdatter blant kvinnene i Betlehem, og det var kommet Boas for øre. Han visste også at Rut var blitt en tilbeder av Jehova, for han sa: «Måtte Jehova lønne din handlemåte, og måtte du få full lønn av Jehova, Israels Gud, nå som du er kommet for å søke tilflukt under hans vinger.» – Rut 2:12.

Så oppmuntret Rut må ha blitt over å høre disse ordene! Hun hadde virkelig bestemt seg for å søke tilflukt under Jehova Guds vinger, som en fugleunge som trykker seg inntil en av foreldrene sine for å få beskyttelse. Hun takket Boas for at han hadde talt så vennlig til henne. Og så fortsatte hun å arbeide helt til det ble kveld. – Rut 2:13, 17.

Rut, som viste sin tro i handling, er et godt eksempel for alle som i dag sliter og strever i tider med økonomiske vanskeligheter. Hun mente ikke at hun hadde krav på å få hjelp fra andre, så hun tok imot det hun ble tilbudt, med takknemlighet. Hun skammet seg ikke over å arbeide lenge og hardt for å dra omsorg for en hun var glad i, selv om det var et arbeid som var lite ansett. Hun tok takknemlig imot kloke råd om hvordan hun kunne arbeide under trygge forhold og i et godt miljø, og hun fulgte rådene. Framfor alt hadde hun alltid i tankene hvem som var hennes virkelige tilflukt – hennes beskyttende Far, Jehova Gud.

Hvis vi viser lojal kjærlighet og tro, slik Rut gjorde, og følger hennes eksempel ved å være ydmyke, arbeidsomme og takknemlige, vil vi erfare at vi også kan være et godt eksempel for andre. Men hvordan sørget Jehova videre for Rut og No’omi? Det skal vi ta for oss i en senere artikkel i denne serien.

[Fotnoter]

[Ramme på side 26]

Et lite mesterverk

Ruts bok er blitt omtalt som en perle, som et lite mesterverk. Den har selvfølgelig ikke samme spennvidde eller omfang som Dommernes bok, som står rett foran den i Bibelen, og som beskriver tidsepoken da begivenhetene i Ruts bok fant sted. (Rut 1:1) Begge bøkene ble tydeligvis skrevet av profeten Samuel. Men når du leser Bibelen fra begynnelsen av og kommer til Ruts bok, vil du sikkert være enig i at den har fått en fin plass i den bibelske kanon. Etter at du har lest om kriger, angrep og motangrep i Dommernes bok, kommer du til denne lille boken, som minner oss om at Jehova aldri taper av syne fredsommelige mennesker som sliter med dagliglivets problemer. Denne enkle fortellingen om alminnelige menneskers liv kan lære oss svært mye om kjærlighet, sorg, tro og lojalitet.

[Bilde på side 24]

Rut var forstandig og holdt seg nær til No’omi da hun var rammet av sorg og savn

[Bilde på sidene 24 og 25]

«Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud»

[Bilde på side 27]

Rut var villig til å utføre et hardt og lite ansett arbeid for å forsørge seg selv og No’omi