SKJEGG

Hår som vokser på en manns hake, munnparti og kinn. I De hebraiske skrifter er zaqạn ordet for «skjegg», mens safạm, som har med leppene å gjøre, av forskjellige oversettere er blitt gjengitt med «skjegg», «bart» og «overleppe». I enkelte tilfeller refererer zaqạn ikke til skjegget, men til «haken». – 3Mo 13: 29, 30; 14: 9.

Blant mange av oldtidens folkeslag i Østen, deriblant israelittene, ble skjegg betraktet som et tegn på mandig verdighet. Ifølge Guds lov til Israel var det forbudt å klippe sine «sidelokker», det vil si håret mellom øynene og ørene, og å rake ytterkanten av skjegget. (3Mo 19: 27; 21: 5) Årsaken var utvilsomt at det å gjøre dette var en religiøs skikk blant noen av de andre folkeslagene.

I forbindelse med stor sorg, skam eller ydmykelse kunne en mann rive hår ut av skjegget sitt, eventuelt la være å stelle skjegget eller barten. (Esr 9: 3) Det kan ha vært Jonatans sønn Mefibosjets ustelte skjegg som fikk David til å innse at Mefibosjet kanskje snakket sant når han sa at hans tjener Siba hadde baktalt ham, og at han selv faktisk hadde sørget mens David var på flukt fra Absalom, stikk i strid med det Siba hadde sagt. (2Sa 16: 3; 19: 24–30) At noen raket av seg skjegget, var et tegn på ulykke eller stor sorg på grunn av ulykke. – Jes 7: 20; 15: 2; Jer 48: 37; Ese 5: 1.

Etter ødeleggelsen av Jerusalem i 607 f.v.t. gav noen menn fra Sikem, Sjilo og Samaria uttrykk for fortvilelse ved å rake av seg skjegget, rive i stykker klærne sine og rispe seg opp. De brakte riktignok ofre «til Jehovas hus» – ofre som de tydeligvis skulle frambære der hvor templet hadde stått – men dette var blodløse ofre. (Jer 41: 5) At disse mennenes handlinger ikke var helt i overensstemmelse med Guds lov, framgår av at de rispet seg opp, noe som var strengt forbudt ifølge Moseloven. – 3Mo 19: 28; 21: 5.

Den store betydningen man tilla skjegget og det at det var velstelt, spilte en viss rolle i forbindelse med hvordan Akisj, kongen i Gat, betraktet David da David lot som om han var gått fra forstanden, blant annet ved å la spyttet renne ned i skjegget. Dette bidrog til å overbevise kong Akisj om at David var gal. (1Sa 21: 13) Da Ammons konge Hanun senere fornærmet Davids sendebud på det groveste blant annet ved å rake av dem halve skjegget, bad David medfølende sendebudene om å bli i Jeriko til skjegget deres hadde vokst ordentlig ut. Ammonittene forstod at de hadde fornærmet David grovt og var blitt en stank for ham, og forberedte seg derfor på krig. – 2Sa 10: 4–6; 1Kr 19: 1–6.

Også før lovpakten ble inngått, var det alminnelig at menn hadde skjegg. Hebreerne reiste riktignok ikke monumenter med avbildninger av seg selv, men det er blitt funnet mange monumenter og innskrifter i Egypt, Mesopotamia og andre land og områder i Midtøsten hvor assyrere, babylonere og kanaaneere er avbildet med skjegg. Også noen avbildninger som daterer seg helt fra det tredje årtusen f.v.t., viser menn med forskjellige typer skjegg. Blant de ovennevnte folkene er det hovedsakelig evnukker som skildres uten skjegg. I Israel hadde man ikke den skikk å gjøre menn til evnukker, ettersom Moseloven sa at evnukker ikke kunne tilhøre Jehovas menighet. – 5Mo 23: 1.

Ettersom semittiske menn blir skildret med skjegg på de fleste avbildninger, også de fra tiden før Moseloven ble gitt, er det naturlig å trekke den slutning at trofaste menn i Sems slektslinje, de som fortsatte å tale det språket som var blitt talt i Eden, og som utvilsomt var blant dem som var mest nøye med å følge de opprinnelige skikkene fra deres forfader Sem, hadde skjegg. Dette gir også god grunn til å tro at Noah, Enok, Set og Adam hadde skjegg.

Herodot (II, 36) sier at egypterne barberte av seg håret både i ansiktet og på hodet. Hvis en mann lot håret og skjegget vokse, ble dette oppfattet som et tegn på sorg eller som sjuskete. Det var derfor Josef barberte seg da han ble hentet fra fengselet og skulle tre fram for farao. (1Mo 41: 14) Egypterne brukte imidlertid løsskjegg og parykk.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Jesus hadde skjegg da han var på jorden, er det verdt å merke seg at man blant jødene var nøye med at mennene skulle ha skjegg. Jesus ble født som jøde og ble altså «født under lov», og han oppfylte Loven. (Ga 4: 4; Mt 5: 17) I likhet med alle andre jøder var Jesus i kraft av lovpakten innviet til Jehova Gud fra fødselen av og var derfor forpliktet til å holde hele Loven, også forbudet mot å rake ytterkanten av skjegget. På den tiden var det dessuten alminnelig at romerne var glattbarbert. Hvis Jesus ikke hadde hatt skjegg, ville han derfor ha blitt anklaget for å være romer, eventuelt for å være evnukk. En profeti som handler om Jesu lidelser, sier dessuten betegnende nok: «Min rygg gav jeg til dem som slo, og mine kinn til dem som rev av hår.» – Jes 50: 6.