EFOD, I

(ẹfod).

En del av prestekledningen. Den spesielle efoden som øverstepresten bar, er utførlig beskrevet i Guds instrukser til Moses. (BILDE: bd. 1, s. 539) Den var åpenbart et forklelignende klesplagg og var laget av «gull, blå tråd og purpurrødfarget ull, kermesrødt materiale og fint tvinnet lingarn, en broderers arbeid». Den bestod av et forstykke og et bakstykke som var føyd sammen. «På» efoden, muligens festet til den, fantes det et belte, laget av de samme materialene, som ble bundet rundt livet, slik at den satt stramt. I gullinnfatninger på skulderstykkene var det to onykssteiner, og på hver av dem var navnene på seks av Israels sønner inngravert. Til steinenes gullinnfatninger var det festet to reiplignende gullkjeder som bryststykket hang i. Bryststykkets nederste hjørner var med blå snorer bundet til gullringer som satt nedentil på skulderstykkene, like over beltet. Efoden nådde øyensynlig et stykke nedenfor livet, men sannsynligvis ikke ned til knærne. – 2Mo 28: 6–14, 22–28.

Øverstepresten bar efoden utenpå en blå overkledning, som ble kalt «efodens ermeløse overkledning», som igjen ble båret utenpå en lang linkjortel. (2Mo 29: 5) Han bar ikke efoden ved alle anledninger. Når det var nødvendig å spørre Jehova i en sak som var av betydning for hele nasjonen, skulle øverstepresten iføre seg efoden og bryststykket med Urim og Tummim. (4Mo 27: 21; 1Sa 28: 6; Esr 2: 63) Etter at øverstepresten på den årlige soningsdagen hadde frambåret syndofrene, skulle han vaske seg og skifte klær; han skulle ta av seg de hvite klærne og tydeligvis ta på seg sin praktkledning, som efoden var en del av, før han frambar brennofrene. – 3Mo 16: 23–25.

Den efoden som presten Abjatar hadde med seg fra helligdommen i Nob til Davids leir, var sannsynligvis øversteprestens efod, ettersom Doeg hadde drept Abjatars far, øverstepresten Akimelek, og de underprestene som tjente sammen med ham. (1Sa 22: 16–20; 23: 6) David fikk Abjatar til å hente efoden, slik at han kunne spørre Jehova om hva han skulle gjøre. – 1Sa 23: 9–12; 30: 7, 8.

Underprestenes efod. Øversteprestens efod er den eneste som er spesielt nevnt og beskrevet i Jehovas instrukser angående framstillingen av presteklærne, men underprestene bar også efod. I forbindelse med Arons sønner, som tjente som underprester under Aron, er det bare nevnt «kjortler», «skjerf», «hodeplagg» og «underbenklær». (2Mo 28: 40–43) At underprestene bar efod, er trolig blitt innført som en senere praksis. Skjønt Samuel ikke var underprest, bar han som gutt en efod da han gjorde tjeneste framfor Jehova i helligdommen (1Sa 2: 18), og det samme gjorde de 85 prestene som Doeg drepte på kong Sauls befaling. (1Sa 22: 18) Efoden ble muligens her brukt som et tegn på bærerens presteverdighet og var ikke en drakt som ifølge Loven skulle bæres i forbindelse med utførelsen av de prestelige plikter. Underprestenes efod hadde trolig samme fasong som øversteprestens, men var laget av alminnelig hvitt lin, uten broderier, og dette linet var kanskje ikke av samme kvalitet som det øversteprestens efod var laget av. Det hebraiske ordet for «lin» som er brukt i beskrivelsen av den typen efod som Samuel og de 85 prestene bar, er badh, mens sjesj, «fint lin», er det ordet som er brukt om øversteprestens efod. – 2Mo 28: 5, 6; 1Sa 2: 18; 22: 18.

Da paktens ark ble ført opp til Jerusalem for å bli plassert på Sion-fjellet i nærheten av Davids eget hus, hadde David på seg en ermeløs overkledning av fin vevning og over den en efod av lin, idet han danset framfor Jehova for å feire denne glederike begivenheten. – 2Sa 6: 14; 1Kr 15: 27.

Den efoden Gideon laget. Etter at Gideon hadde slått midjanittene, brukte han det gullet han hadde tatt som bytte, til å lage en efod. (Dom 8: 26, 27) Noen har gjort innsigelser mot denne uttalelsen med den begrunnelse at 1700 sekel gull (19,4 kg) var langt mer enn det som trengtes til en efod. Det er blitt gjort forsøk på å forklare dette med at Gideon også laget et avgudsbilde av gull. Men ordet «efod» betegner ikke et avgudsbilde. Gideon var en mann som trodde på Gud. Han ville ikke handle slik som Jeroboam, som senere forledet de ti stammene til kalvedyrkelse. Gideon hadde allerede vist hvordan han så på tilbedelsen av Jehova, for da folket oppfordret ham til å grunnlegge et kongedømme over Israel, avviste han tilbudet med ordene: «Jehova er den som skal herske over dere.» (Dom 8: 22, 23) Det kan godt være at mye av gullet ble brukt som betaling for de edelstenene og andre materialene som efoden ble laget av. Gideons efod kan ha hatt den angitte verdien (1,5 mill. kr etter vår tids priser), spesielt hvis den var besatt med kostbare edelstener.

Til tross for at Gideon hadde gode hensikter – å minnes den seier som Jehova hadde gitt Israel, og å ære Gud – ble efoden «en snare for Gideon og hans husstand», for israelittene drev åndelig utukt ved å tilbe den. (Dom 8: 27) Bibelen sier imidlertid ikke at Gideon selv tilbad den; han blir derimot nevnt ved navn av apostelen Paulus som en som hørte til den ’store sky’ av trofaste førkristne vitner for Jehova. – He 11: 32; 12: 1.

Brukt i forbindelse med avgudsdyrkelse. I Dommernes bok, kapitlene 17 og 18, fortelles det om et tilfelle hvor en efod ble brukt i forbindelse med avgudsdyrkelse. Denne efoden var laget av en efraimitt og ble først brukt av en av hans sønner, som tjente som prest framfor et utskåret bilde, deretter av en levitt, som også tjente som prest, enda han ikke var av Arons slekt, men stammet fra Moses. Til slutt kom efoden og avgudsbildet i hendene på noen menn av Dans stamme, og blant dem fortsatte levitten og hans sønner etter ham med å tjene som avgudsprester i byen Dan i hele den tiden Guds hus var i Sjilo.