URIM OG TUMMIM

Gjenstander som ble brukt for å finne ut hva som var Jehova Guds vilje, når spørsmål av nasjonal betydning krevde et svar fra Jehova.

I 3. Mosebok 8: 8 sies det at Moses ’satte bryststykket på Aron’, og at han deretter «la Urim og Tummim i bryststykket». Den hebraiske preposisjonen som her er oversatt med «i», kan også gjengis med «på». Det samme ordet blir imidlertid brukt i 2. Mosebok 25: 16, hvor det sies at de to steintavlene skulle legges i paktens ark. (2Mo 31: 18) Noen har ment at Urim og Tummim var de tolv steinene som var fastgjort til «bryststykket». At dette ikke var tilfellet, framgår av seremonien i forbindelse med at prestene ble innsatt i sin tjeneste. Da fikk Aron på seg det ferdige bryststykket, med de tolv påsydde steinene, og deretter ble Urim og Tummim lagt i det. Og en sammenligning av det som står i 2. Mosebok 28: 9, 12, med det som står i vers 30, tilbakeviser den teori at Urim og Tummim var de to onykssteinene som satt på skulderstykkene på øversteprestens efod. (2Mo 28: 9–14) Det dreide seg åpenbart om noe annet.

Anvendelse. Det er verdt å legge merke til at Urim og Tummim skulle være «over Arons hjerte» når han ’gikk inn framfor Jehova’. Den sistnevnte formuleringen betyr utvilsomt at Aron skulle stå i Det hellige foran forhenget til Det aller helligste når han rådspurte Jehova. At Urim og Tummim befant seg «over Arons hjerte», tyder på at de lå i den folden, eller lommen, som ble dannet ved at stoffet til bryststykket ble lagt dobbelt. De var til «Israels sønners dommer» og ble brukt når et spørsmål som var viktig for nasjonens ledere og dermed for selve nasjonen, måtte besvares av Jehova selv. Jehova, Israels Lovgiver, ville gi øverstepresten et svar som viste hva som var den rette handlemåten i den aktuelle saken. – 2Mo 28: 30.

Da Abjatar etter å ha unnsluppet den nedslaktingen som hans far og de andre prestene i Nob ble utsatt for, kom til David og hadde med seg en efod – øyensynlig den efoden som tilhørte øverstepresten – oppfordret David ham til å bruke Urim og Tummim. – 1Sa 22: 19, 20; 23: 6–15.

Kan ha vært lodd. Beskrivelsen av de tilfellene hvor Jehova ble rådspurt ved hjelp av Urim og Tummim, tyder på at spørsmålet ble formulert slik at det kunne besvares med «ja» eller «nei», eller at svaret i hvert fall kunne være svært kort og klart. I ett tilfelle (1Sa 28: 6) blir bare Urim nevnt, men det er grunn til å tro at det er underforstått at også Tummim ble benyttet.

Flere bibelkommentatorer mener at Urim og Tummim var lodd. I James Moffatts oversettelse av 2. Mosebok 28: 30 blir de kalt «de hellige lodd». Noen mener at de bestod av tre stykker, én med påskriften «ja», én med «nei» og én uten påskrift. Loddene ble trukket og gav dermed svar på det spørsmålet som var blitt stilt, med mindre det var loddet uten påskrift som ble trukket; i et slikt tilfelle ble det ikke gitt noe svar. Andre mener at det kan ha dreid seg om to flate steiner, som var hvite på den ene siden og svarte på den andre. Når de ble kastet, kunne det bety «ja» når to hvite sider vendte opp, og «nei» når to svarte sider vendte opp, mens det at én hvit og én svart side vendte opp, kunne bety at det ikke ble gitt noe svar. En gang da Saul gjennom presten hadde spurt om han igjen skulle angripe filisterne, fikk han ikke noe svar. Han følte at noen av mennene hans hadde syndet, og bønnfalt Gud: «Å, Israels Gud, gi Tummim!» Saul og Jonatan ble utpekt blant de tilstedeværende, og deretter ble det kastet lodd mellom de to. I beretningen ser det ut til at anmodningen «gi Tummim» ikke har noe med loddkastingen å gjøre, men det kan ha vært en viss forbindelse. – 1Sa 14: 36–42.

En forbindelse mellom kongedømmet og prestedømmet. I 5. Mosebok 33: 8–10, hvor det står: «Dine Tummim og dine Urim tilhører den mann som er lojal mot deg», hentydes det til det aronittiske presteskap. Passasjen «den mann som er lojal mot deg [Jehova]», hentyder kanskje til den lojalitet som Levi stamme (som det aronittiske presteskap var utvalgt fra) viste i forbindelse med hendelsen med gullkalven. – 2Mo 32: 25–29.

I sin visdom tilveiebrakte Jehova Urim og Tummim og gav dem i øversteprestens varetekt. Dette gjorde at kongen i stor grad ble avhengig av presteskapet, og det forhindret at kongen fikk for stor makt. Det gjorde det også nødvendig at kongen og presteskapet samarbeidet. (4Mo 27: 18–21) Jehova gjorde sin vilje kjent for Israel gjennom sitt skrevne ord og gjennom profeter og drømmer. Men det ser ut til at profeter og drømmer bare ble brukt i spesielle tilfeller, mens øverstepresten med Urim og Tummim alltid stod til rådighet for folket.

Ikke i bruk etter 607 f.v.t. Ifølge jødisk tradisjon ble Urim og Tummim ikke brukt etter at Jerusalem og templet i 607 f.v.t. var blitt ødelagt av de babylonske hærstyrkene under ledelse av kong Nebukadnesar. (Den babylonske talmud, Sotah 48b) Dette finner støtte i Esras og Nehemjas bøker, hvor det blir fortalt at noen menn som hevdet å være av presteslekt, men som ikke kunne finne navnet sitt i det offentlige registret, fikk beskjed om at de ikke fikk spise av «de høyhellige ting» som var skaffet til veie til prestene, «før det stod fram en prest med Urim og Tummim». Det sies imidlertid ikke noe om at disse hellige gjenstandene var i bruk da, og etter den tiden blir de ikke omtalt i Bibelen. – Esr 2: 61–63; Ne 7: 63–65.

Den større Øversteprest rådspør Jehova. I Paulus’ brev til hebreerne blir Jesus Kristus beskrevet som den store Konge og Prest som tjener «på Melkisedeks vis». (He 6: 19, 20; 7: 1–3) I ham er kongedømmet og prestedømmet forent. Hans prestegjerning ble forbilledlig framstilt ved prestegjerningen til øverstepresten i fortidens Israel. (He 8: 3–5; 9: 6–12) Dommen over hele menneskeheten er blitt overgitt i denne Øversteprestens hender. (Joh 5: 22) Da Jesus var på jorden, sa han ikke desto mindre: «De ting jeg sier til dere, taler jeg ikke av meg selv; men Faderen, som blir i forening med meg, gjør sine gjerninger» (Joh 14: 10), og: «Jeg [gjør ikke] noe på eget initiativ; men akkurat som Faderen har lært meg, sier jeg disse ting.» (Joh 8: 28) Han sa også: «Hvis jeg . . . dømmer, er min dom sann, for jeg er ikke alene, men Faderen, som har sendt meg, er med meg.» (Joh 8: 16) I sin opphøyde stilling i himmelen, hvor han er fullkommengjort som Øversteprest for evig, fortsetter han å underordne seg under sin Far og å se hen til hans veiledning når han skal dømme. – He 7: 28; jf. 1Kt 11: 3; 15: 27, 28.