BET-SJEAN

(Bet-Sjẹan), BET-SJAN.

Opprinnelig en større, befestet kanaaneisk by som behersket atkomsten fra Jordandalen til Jisre’el-sletten. Navnet er bevart i stedsnavnet Beisan (Bet Shean). Restene av den gamle byen finnes i Tell al-Husn (Tel Bet Shean), som ligger i nærheten av Beisan. Området omkring Bet-Sjean ligger omkring 120 m under havets overflate og faller steilt mot øst til ca. 275 m under havets overflate ved Jordans bredder, 5 km unna. I og med at Bet-Sjean var bygd på en stor haug på kanten av denne skråningen, hadde byen militært sett en meget gunstig beliggenhet. Vest for Bet-Sjean ligger den flate dalsletten som elven Jalud (Nahal Harod) flyter gjennom. Terrenget i den vannrike og fruktbare dalen stiger jevnt opp til Jisre’el, 17 km mot vestnordvest.

Bet-Sjean var også et knutepunkt på den foretrukne ruten fra middelhavskysten til Jordandalen og videre til Damaskus og Arabia.

Arkeologiske utgravninger ved Bet-Sjean har avdekket tallrike lag av gamle ruiner. De eldste av disse lagene skriver seg øyensynlig helt fra tiden før Abraham. (DIAGRAM: bd. 1, s. 959) Det ser ut til at Bet-Sjean henimot midten av det andre årtusen f.v.t. kom under egyptisk herredømme som følge av Thutmosis IIIs seier ved Megiddo. De arkeologiske funnene viser at byen var en egyptisk forpost under flere faraoer.

Under israelittenes erobring av Kanaan (1473–ca. 1467 f.v.t.) lå Bet-Sjean i det området som ble tildelt Jissakar, men byen kom til å tilhøre Manasse. (Jos 17: 11; 1Kr 7: 29) Manasses menn klarte ikke å drive bort kanaaneerne i Bet-Sjean og andre byer i dalen og begrunnet det med at kanaaneerne var dem militært overlegne fordi de hadde stridsvogner med jernljåer, en begrunnelse som deres befalingsmann, Josva, imidlertid ikke godtok. Selv om kanaaneerne ikke ble drevet bort, ble de til sist undertvunget i den grad at de måtte utføre tvangsarbeid. – Jos 17: 12, 13, 16–18; Dom 1: 27, 28.

I kong Sauls regjeringstid tilhørte Bet-Sjean filisterne, og etter Sauls nederlag på det nærliggende Gilboa-fjellet anbrakte de filistiske seierherrene Sauls krigsutrustning i «Asjtoret-bildenes hus» og festet hodeskallen hans på Dagons hus og hengte hans og hans sønners lik på Bet-Sjans (Bet-Sjeans) mur, åpenbart på innsiden, mot byens torg. Modige israelitter fra Jabesj-Gilead, 20 km på den andre siden av Jordan, hentet likene, idet de muligens trengte inn i byen om natten. – 1Sa 31: 8–13; 2Sa 21: 12; 1Kr 10: 8–12.

Den ovenstående beretningen stemmer med at man ved utgravningene av Tell al-Husn har avdekket ruinene av to templer. Det ene antas å være Asjtorets tempel, mens det andre, som ligger lenger mot sør, ifølge noen forskere er Dagons tempel. Det anslås at Asjtorets tempel har vært i bruk inntil omkring 900-tallet f.v.t. Det finnes vitnesbyrd om en tidligere Ba’al-dyrkelse. På en stele blir denne guden omtalt som «Mekal, Bet-Sjans herre [Ba’al]».

Byen ble til sist erobret av israelittene, uten tvil i Davids regjeringstid, og i Salomos regjeringstid tilhørte Bet-Sjean et av de tolv områdene som sørget for matvarer til kongen og hans husstand. (1Kg 4: 12) I kong Rehabeams femte regjeringsår (993 f.v.t.), altså etter at riket ble delt, trengte farao Sjisjak (som egypterne kalte Sheshonk) inn i Palestina. (1Kg 14: 25) På en mur i Karnak i Egypt finnes det et relieff som skildrer Sjisjaks seirrike felttog og hans erobring av en rekke byer, deriblant Bet-Sjean.

I makkabeertiden var byens navn blitt forandret til Skytopolis, og den jødiske historieskriveren Josefus omtaler den som den største byen i Dekapolis. (Den jødiske krig, København 1997, 3. bok, kap. 9, pkt. 7 [s. 223]) Den var den eneste av disse ti byene som lå vest for Jordan.