«Ingenting kan hindre Jehova»

Se for deg en ensom militær forpost med utsikt over et tørt og ulendt klippelandskap. De filistersoldatene som er på post, har lagt merke til noe interessant i den ellers så ensformige utsikten: To menn, israelitter, står lett synlig på den andre siden av ravinen. Soldatene morer seg over det de ser – de ser ikke på disse to mennene som noen trussel. Filisterne har lenge hatt makt over israelittene, som ikke engang kan få jordbruksredskapene sine slipt uten å be sine filistiske fiender om hjelp. Soldatene i Israel er derfor dårlig militært utrustet. Dessuten er disse mennene bare to! Om de nå skulle ha vært væpnede soldater, hvilken skade kunne de da gjøre? De filistiske soldatene roper hånlig: «Kom opp til oss, så skal vi gi dere en lærepenge!» – 1. Samuelsbok 13:19–23; 14:11, 12.

Dette skulle helt klart bli en lærepenge, men den var det filisterne selv som skulle få. De to israelittene løp nedover klippeskrenten, krysset ravinen og begynte å klatre opp på den andre siden. Det var så bratt at de måtte bruke både hender og føtter, men de fortsatte å klatre oppover den steinete fjellsiden, med kurs mot forposten! (1. Samuelsbok 14:13) Filisterne kunne nå se at han som kom først, var bevæpnet, og at våpenbæreren hans kom like bak. Men hadde han tenkt å angripe en hel garnison sammen med bare én mann? Var han gal?

Han var ikke gal – han var en mann med sterk tro. Han het Jonatan, og historien hans er fortsatt kjent og inneholder mye lærdom for kristne i dag. Selv om vi ikke deltar i bokstavelig krigføring, kan vi lære mye av Jonatan om mot, lojalitet og uselviskhet – egenskaper som vi trenger for å bygge opp ekte tro. – Jesaja 2:4; Matteus 26:51, 52.

For å forstå hvorfor Jonatan angrep forposten, må vi se nærmere på bakgrunnen hans. Jonatan var den eldste sønnen til Saul, den første kongen i Israel. Da Saul ble salvet til konge, var Jonatan allerede en ung mann, kanskje 20 år eller enda eldre. Det ser ut til at Jonatan hadde et nært forhold til sin far, som ofte betrodde seg til sønnen sin. På den tiden kjente ikke Jonatan faren sin bare som en høy og kjekk mann og en modig kriger, men også som noe mye viktigere – som en ydmyk mann med sterk tro. Jonatan kunne forstå hvorfor Jehova hadde valgt Saul til å være konge. Selv profeten Samuel sa at det ikke var noen som Saul i hele landet! – 1. Samuelsbok 9:1, 2, 21; 10:20–24; 20:2.

Jonatan må ha sett det som en ære å kjempe under sin fars kommando mot fiendene av Jehovas folk. Krigene den gangen var ikke som nasjonalistiske konflikter i dag. Jehova hadde valgt nasjonen Israel til å representere ham, og Israel ble stadig angrepet av nasjoner som tilba falske guder. Filisterne, som var moralsk fordervet på grunn av tilbedelsen av Dagon og andre guder, prøvde ofte å undertrykke og til og med utslette Jehovas utvalgte folk.

For menn som Jonatan var det å gå i krig derfor et spørsmål om lojalitet mot Jehova Gud. Og Jehova velsignet Jonatans innsats. Kort tid etter at Saul ble konge, ga han Jonatan kommando over 1000 soldater, og Jonatan ledet dem i et angrep mot filistergarnisonen i Geba. Selv om mennene var dårlig militært utrustet, vant de slaget med Jehovas hjelp. Men filisterne svarte med å mønstre en enorm hær. Mange av Sauls soldater ble livredde. Noen løp og gjemte seg, og noen få gikk til og med over til fienden! Men Jonatan mistet aldri motet. – 1. Samuelsbok 13:2–7; 14:21.

Den dagen som ble beskrevet innledningsvis, hadde Jonatan tatt med seg våpenbæreren sin og dratt av sted uten at noen la merke til det. Da de nærmet seg forposten ved Mikmasj, fortalte Jonatan våpenbæreren sin om planen. De skulle vise seg for filistersoldatene der oppe. Hvis filistersoldatene utfordret dem til å komme opp mot dem, skulle det være et tegn på at Jehova ville hjelpe sine to tjenere. Våpenbæreren støttet forslaget med en gang, kanskje motivert av Jonatans kraftfulle ord: «Ingenting kan hindre Jehova i å utfri, enten det er ved mange eller ved få.» (1. Samuelsbok 14:6–10) Hva mente han med det?

Jonatan kjente tydeligvis sin Gud godt. Han var uten tvil klar over at Jehova tidligere hadde hjulpet sitt folk til å beseire fiender som var langt flere enn dem. Noen ganger hadde Jehova til og med brukt bare én person til å gi dem seier. (Dommerne 3:31; 4:1–23; 16:23–30) Så Jonatan visste at det ikke hadde noe å si verken hvor mange eller hvor sterke Guds tjenere var, eller hva slags våpen de hadde. Det var troen deres som var avgjørende. Så i tro lot Jonatan det være opp til Jehova å avgjøre om de skulle angripe forposten – han valgte et tegn som Jehova kunne bruke for å vise at han ville være med dem. Da Jonatan hadde fått denne bekreftelsen, gikk han fryktløst i gang.

Legg merke til to sider ved Jonatans tro. For det første hadde han ærefrykt for sin Gud, Jehova. Jonatan visste at Den Allmektige Gud ikke er avhengig av menneskelig styrke for å gjennomføre sine hensikter. Likevel gleder Jehova seg over å velsigne trofaste mennesker som tjener ham. (2. Krønikebok 16:9) For det andre så Jonatan etter beviser for at han hadde Jehovas godkjennelse før han gikk til handling. Vi som lever i dag, ser ikke etter overnaturlige tegn på at Jehova godkjenner de valgene vi tar. Siden vi har hele Bibelen lett tilgjengelig, har vi alt vi trenger for å forstå hva som er Guds vilje. (2. Timoteus 3:16, 17) Leter vi nøye etter veiledning i Bibelen før vi tar viktige avgjørelser? I så fall viser vi, som Jonatan, at vi er mer opptatt av å gjøre Guds vilje enn vår egen.

De to mennene, krigeren og våpenbæreren hans, klatret raskt opp den bratte skråningen mot forposten. Filisterne, som først nå innså at de var under angrep, sendte ut noen menn for å slå de to inntrengerne tilbake. Filisterne hadde ikke bare mange flere soldater, men også fordelen av å befinne seg høyere oppe, så de burde ha klart å gjøre kort prosess med de to angriperne. Men Jonatan hogg ned den ene soldaten etter den andre. Bak ham gikk våpenbæreren og ga dem dødsstøtet. På et lite område nedkjempet de to mennene 20 av fiendens soldater! Og Jehova hjalp dem på en annen måte også. Vi leser: «Da spredte det seg frykt i leiren og blant alle mennene i forposten, og til og med gruppene av plyndrere ble svært redde. Jorden begynte å riste, og Gud skapte panikk blant filisterne.» – 1. Samuelsbok 14:15.

På avstand så Saul og mennene hans at det oppsto kaos og panikk blant filisterne, og at de til og med vendte seg mot hverandre! (1. Samuelsbok 14:16, 20) Israelittene fikk nytt mot og gikk til angrep, kanskje med våpnene til de filisterne som hadde falt. Jehova ga sitt folk en stor seier den dagen. Og han har ikke forandret seg siden den gang. Hvis vi viser tro på Jehova, slik som Jonatan og den ikke navngitte våpenbæreren hans gjorde, vil vi aldri ha grunn til å angre på de valgene vi tar. – Malaki 3:6; Romerne 10:11.

Saul kom ikke like godt ut av denne seieren som Jonatan. Saul hadde gjort noen alvorlige feil. Han var ulydig mot Jehovas utnevnte profet Samuel ved å ofre et brennoffer som profeten, som dessuten var levitt, skulle ha ofret. Da Samuel kom, sa han til Saul at fordi han hadde vært ulydig, skulle kongedømmet hans ikke bestå. Senere, da Saul sendte mennene sine ut i krig, fikk han dem først til å avlegge en uklok ed: «Forbannet er den som spiser mat før kvelden og før jeg har tatt hevn over fiendene mine!» – 1. Samuelsbok 13:10–14; 14:24.

Sauls ord vitner om en trist forandring. Hadde denne ydmyke, åndelige mannen begynt å bli en ærgjerrig egoist? Jehova hadde tross alt aldri sagt at han skulle legge en slik urimelig restriksjon på disse modige, hardtarbeidende soldatene. Og hva med Sauls ord «før jeg har tatt hevn over fiendene mine» – viser de at Saul tenkte at denne krigen bare dreide seg om ham? Glemte Saul at det var Jehovas rettferdighet som var viktig, og ikke hans eget ønske om hevn, ære eller seier?

Jonatan visste ikke noe om farens ukloke ed. Utmattet som han var etter den voldsomme kampen, dyppet han staven i en vokskake og smakte på litt av honningen. Da fikk han straks ny styrke. Så fortalte en av mennene hans om farens forbud mot å spise. Jonatan svarte: «Far har ført store vanskeligheter over landet. Se den glansen øynene mine har fått fordi jeg smakte på litt av denne honningen. Så mye bedre det hadde vært om krigerne i dag hadde spist det de ville av byttet som de fant etter fiendene! Da ville de ha påført filisterne enda større tap.» (1. Samuelsbok 14:25–30) Han hadde rett. Jonatan var en lojal sønn, men han viste ikke blind lojalitet. Han godtok ikke blindt alt det faren sa eller gjorde, og denne balanserte holdningen gjorde at han vant andres respekt.

Selv da Saul fikk vite at Jonatan hadde brutt forbudet, nektet han å innse hvor tåpelig denne befalingen hadde vært. Han mente til og med at hans egen sønn fortjente å dø! Jonatan protesterte ikke, og han ba heller ikke om nåde. Tenk over det bemerkelsesverdige svaret han kom med. Han svarte uselvisk: «Her er jeg! Jeg er rede til å dø!» Men israelittene sa: «Skal Jonatan dø – han som har brakt denne store seieren til Israel? Det er utenkelig! Så sant Jehova lever, ikke et eneste hårstrå fra hodet hans skal falle på bakken. For det var med Guds hjelp han handlet i dag.» Hva ble resultatet? Saul tok til fornuft. Beretningen sier: «Dermed reddet folket Jonatan, og han slapp å dø.» – 1. Samuelsbok 14:43–45.

Jonatan hadde skapt seg et godt omdømme gjennom sitt mot, sitt harde arbeid og sin uselviske måte å være på. Da han var i fare, var det omdømmet hans som reddet ham. Vi gjør klokt i å tenke over hva slags rykte, eller navn, vi skaper oss dag for dag. Bibelen sier at et godt navn er veldig verdifullt. (Forkynneren 7:1) Hvis vi, i likhet med Jonatan, passer på å bygge opp et godt navn hos Jehova, vil omdømmet vårt være en stor skatt.

Til tross for Sauls feil fortsatte Jonatan lojalt å kjempe ved sin fars side i årene som fulgte. Vi kan bare forestille oss hvor bekymret han må ha blitt over å se faren utvikle en ulydig og stolt holdning. Et mørke vokste fram i faren, og Jonatan kunne ikke gjøre noe for å hindre det.

Situasjonen toppet seg da Jehova ga Saul i oppdrag å gå til krig mot amalekittene, et folk som hadde sunket så dypt i ondskap at Jehova allerede på Moses’ tid hadde forutsagt at hele nasjonen skulle utslettes. (2. Mosebok 17:14) Saul fikk beskjed om å utslette hele buskapen deres og slå i hjel kongen deres, Agag. Saul vant krigen, og Jonatan kjempet uten tvil modig under sin fars kommando, slik han pleide. Men Saul var med vilje ulydig mot Jehova og sparte Agag og det beste av alle husdyrene. Profeten Samuel overbrakte Jehovas endelige dom over Saul: «Fordi du har forkastet Jehovas ord, har han forkastet deg som konge.» – 1. Samuelsbok 15:2, 3, 9, 10, 23.

Ikke lenge etter dette trakk Jehova sin hellige ånd tilbake fra Saul. Nå som Saul ikke var under Jehovas kjærlige påvirkning, opplevde han store humørsvingninger, raserianfall og voldsom frykt. Det var som om en ond ånd fra Gud hadde erstattet den gode. (1. Samuelsbok 16:14; 18:10–12) Så trist det må ha vært for Jonatan å se sin far, som en gang hadde så fine egenskaper, forandre seg så fullstendig. Men Jonatan vek aldri av fra sin lojalitet mot Jehova. Han støttet sin far så godt han kunne – og var noen ganger også ganske direkte med ham – men han fokuserte først og fremst på sin uforanderlige Gud og Far, Jehova. – 1. Samuelsbok 19:4, 5.

Har du noen gang sett noen du er glad i, kanskje en i din nærmeste familie, forandre seg totalt, til det verre? Det kan være en smertefull opplevelse. Jonatans eksempel minner oss om noe salmisten skrev senere: «Selv om min egen far og mor skulle svikte meg, vil Jehova ta seg av meg.» (Salme 27:10) Jehova er lojal. Han vil ta seg av deg også og være den beste faren du kan tenke deg, uansett hva ufullkomne mennesker måtte gjøre for å skuffe deg eller svikte deg.

Jonatan fikk sannsynligvis vite at Jehova ville ta kongedømmet fra Saul. Hvordan reagerte Jonatan? Lurte han noen gang på hva slags konge han kunne ha blitt? Hadde han håpet å få mulighet til å rette opp noen av farens feiltrinn og selv være et bedre eksempel på en lojal og lydig konge? Vi vet ikke hva Jonatan tenkte innerst inne – vi vet bare at slike forhåpninger uansett aldri skulle bli til virkelighet. Betyr dette at Jehova sviktet denne trofaste mannen? Nei, tvert imot. I sitt Ord, Bibelen, holder Jehova fram Jonatan som et av de beste eksemplene når det gjelder lojalt vennskap! Dette vennskapet står i sentrum i en senere artikkel om Jonatan.