TREKULL

Svart, sprøtt og porøst kull, vanligvis det som blir igjen ved ufullstendig forbrenning av trevirke. I tidligere tider ble trekull framstilt ved at man dekket en haug med trevirke med jord og lot den brenne langsomt i flere dager, idet man tilførte bare så mye luft at de gassene som oppstod, kunne forbrennes. Ved denne framgangsmåten fikk man en relativt ren form for karbon. Det var en tidkrevende prosess som krevde omhyggelig overvåking, men trekull var en type brensel som ble foretrukket av mange når man ønsket sterk og stabil varme uten røykutvikling. Det finnes ingen vitnesbyrd om at man brukte naturlig forekommende mineralsk kull i det gamle Israel.

I kaldt vær varmet man seg ved en åpen trekullild eller ved en kullpanne med brennende trekull. (Jes 47: 14; Jer 36: 22; Joh 18: 18) Ettersom trekull avgir en jevn varme uten flammer og røyk, blir trekullild også anbefalt ved matlaging. (Joh 21: 9) Ved smelting og lutring av metaller var trekull uunnværlig; uten trekull hadde det neppe vært mulig å oppnå og bevare de høye temperaturer som skulle til for å utvinne rent metall av malmen. (Jes 44: 12; 54: 16; se LUTRING.) Omtrent på samme måte som man gjør i dag når man bruker en masovn til smelting av jern, la man den gang malmen mellom to lag av trekull. Det er sannsynligvis det som er bakgrunnen for ordspråket om at en ved å vise godhet mot en fiende hoper opp glødende kull på hans hode. Det mildner hans vrede og får fram det beste i ham. (Ord 25: 22; Ro 12: 20) Den ’vise kvinnen’ i Tekoa sammenlignet en levende etterslekt med gløden av langsomt brennende trekull. – 2Sa 14: 1–7.

De hebraiske ordene gachẹleth og pechạm blir imidlertid ikke alltid gjengitt med «trekull», for de sikter ofte ganske enkelt til kull, brennende kull, eller glør. På alteret i tabernaklet brukte man ved som brensel (3Mo 1: 7, 8; 3: 5), og på soningsdagen fikk «brennende kull fra alteret» røkelsen til å bre seg som en sky over Arkens lokk. (3Mo 16: 12, 13) Jesaja beskrev en avgudsdyrker som felte et tre, laget et bål av den ene halvparten og bakte brød over dets glødende kull, mens han av den andre halvparten laget seg en gud. – Jes 44: 14, 15, 19.

I en rekke skriftsteder blir «kull» brukt i billedlig sammenheng om noe varmt, glødende eller brennende. (2Sa 22: 9; Job 41: 21; Sl 18: 8, 12, 13; 140: 10; Jes 6: 6; Ese 1: 13; 10: 2; 24: 11) «Brennende kull av gyvelbuskene» ble brukt som et bilde på den gjengjeldelse som vil ramme den som har en ’svikefull tunge’. – Sl 120: 2–4.