GYVELBUSK

[hebr. rọthem].

Bibelens gyvelbusk (Retama raetam) er i virkeligheten en ørkenplante av erteblomstfamilien. Det tilsvarende arabiske navnet (ratam) har gjort det lettere å fastslå hvilken plante det dreier seg om.

Denne busken er en av de vanligste plantene i Judeas ødemark, på Sinaihalvøya og i det øvrige Arabia. Den vokser i kløfter, på klipperike steder og i fjellskråninger og forekommer til og med på åpne sandstrekninger i ørkenområder, hvor røttene trenger dypt ned for å suge opp fuktighet. Den blir mellom én og fire meter høy og har tallrike lange, tynne, grener og smale, rette blad. Når den blomstrer, er de små klasene av fine blomster, som i farge varierer fra hvitt til lyserødt, et vakkert syn i de ellers nakne skråningene. Plantens hebraiske navn (rọthem) kommer øyensynlig fra et rotord som betyr «å binde», og kan ha tilknytning til dens evne til å holde på sanden i sanddynene. Ifølge Plinius den eldre brukte man plantens smidige grener til å binde ting sammen med. – Natural History, XXIV, XL, 65.

Beretningen i 1. Kongebok 19: 4, 5 sier at Elia da han flyktet ut i ødemarken for å unngå Jesabels vrede, «satte seg under en gyvelbusk» og så sovnet der. Det ville være begrenset hvor mye en liten gyvelbusk kunne skjerme mot ødemarkens brennende sol, men en større busk kunne gi kjærkommen skygge. Denne ørkenbusken tjente også som brensel. Veden er velegnet til trekull, som avgir sterk varme når det brenner.

Ettersom gyvelbuskens røtter er bitre og virker kvalmende når en spiser dem, mener noen at Jobs bemerkning (30: 4) om at de brukes til føde av mennesker som sulter i ødemarken, kanskje hentyder til en spiselig snylteplante (Cynomorium coccineum) som vokser som en sopp på disse røttene. Dette kan være tilfellet, men det er også mulig at det på Jobs tid – for over 3000 år siden – fantes en annen art av denne busken, ikke bare den hvite gyvelbusken (Retama raetam) som er kjent i dag. Et tredje synspunkt med hensyn til Job 30: 4 blir framholdt av N. Hareuveni, som skriver: «Ettersom gyvelbuskens røtter, i motsetning til salturtens blad, er fullstendig uspiselige i enhver form, er det innlysende at Job taler om den hvite gyvelens røtter forarbeidet til noe som kan selges, slik at man tjener til sitt brød. De unge mennene som nå håner Job, brukte den hvite gyvelens røtter til framstilling av trekull, som de solgte på torget.» (Tree and Shrub in Our Biblical Heritage, Kiryat Ono, Israel 1984, s. 31) I overensstemmelse med dette foreslår noen at vokaliseringen av det hebraiske ordet for «deres føde» endres, slik at betydningen blir «det som varmet dem».