MÅLTID

Blant oldtidens hebreere og senere blant de første kristne var måltidene ofte forbundet med glederikt fellesskap og åndelig oppbyggelse. De var dessuten anledninger til å vise kjærlighet og gjestfrihet. Det ser ut til at hebreerne og de første kristne pleide å be i forbindelse med måltidene. – 1Sa 9: 13; Apg 27: 35; 1Ti 4: 1, 3; se GJESTFRIHET; HERRENS AFTENSMÅLTID; KJÆRLIGHETSMÅLTIDER.

Israelittene hadde øyensynlig to hovedmåltider om dagen, det ene om morgenen og det andre om kvelden når arbeidsdagen var slutt. (Jf. Rut 3: 2, 3, 7; 1Kg 17: 6.) Mange spiste frokost hjemme, men andre, deriblant fiskere som arbeidet hele natten, pleide øyensynlig å ta med seg mat når de drog på jobb. Fiskere kunne også lage frokost av noe av fangsten. – Jf. Mr 8: 14; Joh 21: 12, 15.

Det finnes også vitnesbyrd om at man inntok et måltid, kanskje et lettere måltid, midt på dagen. (Apg 10: 9, 10) På dette tidspunktet tok folk som arbeidet på åkrene, sannsynligvis en pause for å hvile og spise. – Jf. Rut 2: 14.

Som regel var det kvinnene som serverte. (Joh 12: 1–3) Men i noen tilfeller spiste de sammen med mennene. (1Sa 1: 4, 5; Job 1: 4) I velstående hjem og særlig i kongelige husholdninger hadde man tjenere som vartet opp ved bordene. Ved kong Salomos bord var det oppvartere med spesiell klesdrakt. – 1Kg 10: 4, 5; 2Kr 9: 3, 4.

Drikkevarer ble vanligvis servert i et beger til hver enkelt, mens maten ofte ble lagt på et felles fat eller i en felles bolle. Man tok maten med fingrene eller brukte i noen tilfeller et stykke brød som «skje» til å ta opp maten med. – Mr 14: 20; Joh 13: 25, 26; se også Ord 26: 15.

Måltidene kunne inntas liggende eller sittende. (1Mo 18: 4; 27: 19; Dom 19: 6; Lu 9: 14) På et relieff fra assyrerkongen Assurbanipals palass ses kongen liggende på en benk og hans dronning sittende på en høy stol under et festmåltid. Perserne lå åpenbart også til bords på løybenker. (Est 7: 8) På Esekiels tid brukte iallfall noen israelitter bord og løybenker. – Ese 23: 41.

Under Jesu jordiske tjeneste. I det første århundre e.v.t. vasket hebreerne som regel hendene før de spiste. For de skriftlærde og fariseerne var dette en rituell handling. – Mr 7: 1–8; se VASKING AV HENDER.

Ved store festmåltider på Jesu tid var det vanlig at man hadde satt benker eller divaner ved tre av bordets sider. Den fjerde siden var fri, slik at de som serverte maten, kunne komme fram til bordet. Vanligvis lå det tre personer på hver benk, men det var plass til fire–fem. Deltakerne i måltidet lå gjerne på venstre side, sannsynligvis med en pute under venstre albue, og med hodet mot bordet. Maten tok en normalt med høyre hånd. Den fornemste plassen på en benk var den hvor en ikke hadde noen liggende bak seg. Å ha plassen ’foran noens bryst’ under et måltid betydde at en lå foran vedkommende, og også at en hadde hans gunst. (Joh 13: 23) Den som hadde en person liggende ’foran sitt bryst’, kunne lett føre en fortrolig samtale med ham.

Siden det som regel lå tre personer på hver benk, kunne en ha enten den fremste, den mellomste eller den «nederste» plassen. Når flere benker var i bruk, var det den personen som lå på den «nederste» plassen på den benken som var lengst unna verten, som hadde den «nederste» plassen under måltidet. – Jf. Mt 23: 6; Lu 14: 7–11.

Ved visse festlige anledninger kunne det være en som førte tilsyn med serveringen (Joh 2: 9), og det kunne være slik underholdning som «musikk og dans». – Lu 15: 25.

Det rette syn på mat og drikke. Det er Guds vilje at mennesket skal glede seg over å spise og drikke. (For 2: 24) Men hvis noen gir seg hen til overdreven nytelse av mat og drikke, er dette noe som mishager ham. (Ord 23: 20, 21; For 10: 17; Ro 13: 13; 1Pe 4: 3; se DRUKKENSKAP; FRÅTSER.) Ettersom det å spise og drikke med måte kan være forbundet med stor glede, blir det å ha et glad hjerte sammenlignet med det å delta i et kontinuerlig festmåltid. (Ord 15: 15) En god og kjærlig atmosfære bidrar også til å gjøre et måltid til en nytelse. Som et ordspråk sier: «Bedre er en grønnsakrett hvor det er kjærlighet, enn en gjødd okse med hat.» – Ord 15: 17.

Brukt billedlig. Å innta et måltid sammen med andre var et uttrykk for vennskap og fred. En som regelmessig fikk spise ved kongens bord, var derfor spesielt begunstiget og hadde et nært forhold til monarken. (1Kg 2: 7) Det var et slikt forhold Jesus hadde i tankene da han lovte sine trofaste disipler at de skulle få spise og drikke sammen med ham i hans rike. – Lu 22: 28–30; se også Lu 13: 29; Åp 19: 9.

Når Guds motstandere blir tilintetgjort, vil fuglene bli innbudt til et ’stort aftensmåltid’ for å spise kjøttet av de drepte. (Åp 19: 15–18) Et måltid av en helt annen karakter er det store «gjestebud for alle folkene» som er omtalt i Jesaja 25: 6.