SKALLETHET

Det å være helt eller delvis uten hår på hodet. Skallethet oppstår vanligvis bare på deler av hodet, mens håret vokser normalt på resten av hodet. I omkring 90 prosent av tilfellene dreier det seg om denne formen for skallethet. Bibelen nevner det å være «skallet» (hebr. qorchạh), det å ha ’skallet isse’ (hebr. qarạchath) og det å ha ’skallet panne’ (hebr. gibbẹach og gabbạchath). (3Mo 13: 41–44; 21: 5) Man vet ikke nøyaktig hva som er årsaken til skallethet. Tilstanden synes hovedsakelig å være arvelig betinget, men også infeksjoner, hormonforstyrrelser, aldring, psykiske problemer, syfilis og visse former for medisinsk behandling kan spille en viss rolle.

Skallethet berører utseendet og ble derfor forbundet med skam, sorg og ulykke blant oldtidens folkeslag. (Jes 3: 24; 15: 2; Jer 47: 5; Ese 27: 31; Am 8: 10; Mi 1: 16) Under Moseloven ble det imidlertid ikke regnet som urent å være skallet. (3Mo 13: 40) Den loven som ble gitt ved Moses, nevner ikke skallethet blant de lyter som ville gjøre en mann uskikket til å tjene som prest. I profeten Esekiels syn ble det gitt befaling om at prestene verken skulle la håret vokse fritt eller rake det, men klippe det. – Ese 44: 20.

Profeten Elisja var skallet. Etter at han hadde etterfulgt Elia i hans profetgjerning og var på vei oppover fra Jeriko mot Betel, ble han spottet av noen smågutter som ropte: «Dra opp, din fleinskalle! Dra opp, din fleinskalle!» Den viktigste grunnen til at de kom med disse tilropene, var tydeligvis ikke at Elisja var skallet, men at de fikk se en skallet mann som bar Elias velkjente embetsdrakt. De ville ikke ha noen etterfølger av Elia der. De mente enten at han skulle fortsette oppover mot Betel, eller at han skulle stige opp til himlene i en storm, i likhet med den forrige profeten som hadde båret denne embetsdrakten. (2Kg 2: 11) Som svar på denne protesten mot ham som Elias etterfølger og for å inngi disse guttene og foreldrene deres den rette respekt for Jehovas profet nedkalte Elisja ondt over spotterne i Elias Guds navn. Dette var en prøve på hans profetmyndighet. Jehova viste at han godkjente Elisja, ved å få to binner til å komme ut av skogen og rive i stykker 42 av barna. – 2Kg 2: 23, 24.

Blant noen folkeslag var det vanlig å rake seg skallet når man sørget over at en slektning var død, eventuelt av religiøse grunner, men dette var ikke tillatt blant israelittene. (5Mo 14: 1) For de israelittiske prestene gjaldt et uttrykkelig forbud mot å gjøre seg skallet eller rake ytterkanten av skjegget fordi noen var død. (3Mo 21: 5) Israelittene skulle ikke klippe sidelokkene korte eller klippe ytterkanten av skjegget. – 3Mo 19: 27; Jer 9: 26; se SKJEGG.

I Egypt barberte mennene seg vanligvis på hodet, og skjegg ble betraktet som et tegn på sorg eller sjuskethet. Det var derfor Josef raket seg da han ble hentet fra fangehullet og skulle tre fram for farao. (1Mo 41: 14) Skallete egyptere tildekket imidlertid hodet med parykk, og mange av dem som raket av seg hodehår og skjegg, brukte parykk og løsskjegg. I Ebers-papyrusen, en egyptisk medisinsk avhandling fra det andre årtusen f.v.t., foreslås elleve behandlinger for å motvirke hårtap.

Ifølge Moseloven skulle en person som var angrepet av spedalskhet på hodet, rake av seg håret på hodet både i begynnelsen av karanteneperioden, på den dagen da han renset seg, og på den sjuende dagen deretter. (3Mo 13: 33; 14: 8, 9) Hvis en nasareer ble besmittet, skulle han rake sitt hode på den dagen da hans renselse ble stadfestet. (4Mo 6: 9) Når en israelittisk soldat ville gifte seg med en kvinne som var tatt til fange, skulle hun rake sitt hode. – 5Mo 21: 12.

Nebukadnesars soldater ble midlertidig skallet under den anstrengende og vanskelige beleiringen av fastlandsbyen Tyrus. Jehova sa til Esekiel at «hvert hode ble gjort skallet», og at «hver skulder ble slitt så den ble bar», i forbindelse med at Nebukadnesars hær utførte «en stor tjeneste» ved å fullbyrde dommen over Tyrus. Hodene ble gjort skallet ved at hjelmene gnagde, og skuldrene ble slitt så de ble bare, ved at soldatene måtte bære materialer til byggingen av beleiringstårn og festningsverker. – Ese 26: 7–12; 29: 17, 18.

På apostlenes tid var det vanlig noen steder – for eksempel i den umoralske byen Korint – at kvinner som ble grepet i ekteskapsbrudd eller andre former for utukt, ble straffet ved at håret deres ble raket av. Slavekvinner fikk håret klipt kort. Paulus bruker tydeligvis dette som bakgrunn for en illustrasjon idet han poengterer at enhver kvinne i den kristne menighet som bad eller profeterte med utildekket hode (altså bare tildekket av håret), like gjerne kunne løpe linen helt ut og vise sin skamløse ringeakt for Guds lederskapsprinsipper ved å rake av seg håret. – 1Kt 11: 3–10.