Spørsmål fra leserne

• Er Lucifer et navn Bibelen bruker på Satan?

Navnet Lucifer forekommer i ett eneste skriftsted og bare i enkelte oversettelser. King James Version, for eksempel, sier i Jesaja 14: 12: «Hvor du er falt ned fra himmelen, o Lucifer, morgenens sønn!»

Det hebraiske ordet som er oversatt med «Lucifer», betyr «den skinnende». Den greske oversettelsen Septuaginta bruker et ord som betyr «den som bringer daggry». Derfor gjengir noen bibeloversettelser det hebraiske ordet med «morgenstjerne» eller «dagstjerne». Men Hieronymus’ latinske oversettelse Vulgata sier her «Lucifer» (lysbærer), og det er grunnen til at dette uttrykket forekommer i noen oversettelser.

Hvem er denne Lucifer? Uttrykket «skinnende», eller «Lucifer», inngår i et ’ordspråkaktig utsagn’ som Jesaja profeterte at israelittene skulle framføre «mot Babylons konge». Utsagnet er altså først og fremst rettet til det babylonske dynastiet. At beskrivelsen «skinnende» er myntet på en mann og ikke en åndeskapning, framgår også av uttalelsen: «Ned til Sjeol skal du bli ført.» Sjeol er menneskehetens felles grav — ikke et oppholdssted for Satan Djevelen. Dessuten spør de som ser Lucifer bli ført dit: «Er dette den mannen som fikk jorden til å skjelve?» Det er tydelig at «Lucifer» blir brukt om et menneske, ikke en åndeskapning. — Jesaja 14: 4, 15, 16.

Hvorfor blir det babylonske dynastiet omtalt i slike opphøyde vendinger? Det er verdt å merke seg at Babylons konge skulle bli kalt ’den skinnende’ først etter at han var falt, og at uttrykket var ment som en spott. (Jesaja 14: 3) Babylons kongers selviske stolthet fikk dem til å føle seg høyt hevet over dem de hadde rundt seg. Så hovmodig var dette dynastiet at det skildres som om det skrytende sier: «Til himlene skal jeg stige opp. Over Guds stjerner skal jeg løfte min trone, og jeg skal sette meg på møtefjellet, i de fjerneste områder i nord. . . . jeg skal gjøre meg lik Den Høyeste.» — Jesaja 14: 13, 14.

«Guds stjerner» er kongene i Davids slektslinje. (4. Mosebok 24: 17) Fra og med David hersket disse ’stjernene’ fra Sion-fjellet. Etter at Salomo hadde bygd templet i Jerusalem, kom navnet Sion til å stå for hele byen. Under lovpakten var alle mannlige israelitter forpliktet til å dra til Sion tre ganger i året. På den måten ble det «møtefjellet». Da Nebukadnesar nå har bestemt seg for å underlegge seg de judeiske kongene og fjerne dem fra dette fjellet, erklærer han at han akter å sette seg over disse ’stjernene’. I stedet for å gi Jehova æren for seieren over dem er han så overmodig at han vil ta Jehovas plass. Det er altså etter at det babylonske dynastiet er falt, at det spottende blir omtalt som ’den skinnende’.

De babylonske herskernes stolthet gjenspeilte riktignok den innstillingen som «denne tingenes ordnings Gud», Satan Djevelen, har. (2. Korinter 4: 4) Også han har et sterkt maktbegjær og ønsker å gjøre seg høyere enn Jehova Gud. Men Lucifer er altså ikke et navn Bibelen bruker på Satan.

• Hvorfor sies det i 1. Krønikebok 2: 13—15 at David var den sjuende av Isais sønner, mens det i 1. Samuelsbok 16: 10, 11 antydes at han var den åttende?

Etter at kong Saul i det gamle Israel hadde vendt seg bort fra den sanne tilbedelse, gav Jehova Gud profeten Samuel i oppdrag å salve en av Isais sønner som konge. I den bibelske beretningen om denne historiske begivenheten, som er nedskrevet av Samuel selv på 1000-tallet fvt., er David framstilt som den åttende av Isais sønner. (1. Samuelsbok 16: 10—13) Men i den beretningen som Esra skrev ned omkring 600 år senere, står det: «Og Isai ble far til Eliab, hans førstefødte, og Abinadab, den andre, og Sjimea, den tredje, Netanel, den fjerde, Raddai, den femte, Osem, den sjette, David, den sjuende.» (1. Krønikebok 2: 13—15) Hva skjedde med en av Davids brødre, og hvorfor utelater Esra navnet hans?

Bibelen sier at Isai «hadde åtte sønner». (1. Samuelsbok 17: 12) En av sønnene levde øyensynlig ikke så lenge at han rakk å gifte seg og få barn. Han var altså uten etterkommere som skulle ha arvelodder, og det var ikke relevant å nevne ham i Isais slektsregister.

Vi må ta i betraktning de forholdene som rådde da Esra samlet stoffet til Krønikebøkene. Jødenes fangenskap i Babylon hadde opphørt omkring 77 år tidligere, og jødene hadde vendt tilbake til sitt land. Persias konge hadde bemyndiget Esra til å sette Jehovas hus i stand og til å utnevne dommere og lærere som fulgte Guds lov og lærte andre å gjøre det samme. Det var behov for nøyaktige slektsregistre som kunne bekrefte stammenes arvelodder, og som kunne sikre at bare de som var bemyndiget til det, tjente som prester. Esra utarbeidet derfor en fullstendig beretning om nasjonens historie, deriblant en klar og pålitelig oversikt over Judas og Davids etterkommere. I denne sammenhengen var navnet på den av Isais sønner som døde barnløs, uten betydning. Esra utelot derfor navnet.