BIDRAG

Ytelse i form av gave, penger eller hjelp fra en eller flere personer til en eller flere personer. Det hebraiske ordet for «bidrag», terumạh, kan også oversettes med «hellig andel; offer som løftes». (2Mo 25: 2, NW, fotn.; 29: 27, NW, fotn.) Det kommer av verbet rum, som bokstavelig betyr «å være høy (opphøyd); å være høyt løftet; å løfte» (Job 22: 12; 1Sa 2: 1; 1Mo 14: 22), og som i den kausative formen kan bety «å få til å løfte (ta opp) [som et bidrag]» og derfor «gi som bidrag». – 3Mo 22: 15.

Et bidrag kan være materielle ting, men det behøver ikke å være det. Paulus takket for eksempel Gud for det bidrag de kristne i Filippi hadde ytet til det gode budskap. I tillegg til den andel de hadde hatt i å utbre det gode budskap, hadde de hjulpet Paulus og sannsynligvis også andre materielt og på den måten ytterligere lojalt støttet forkynnelsen av det gode budskap. – Flp 1: 3–5; 4: 16–18.

Israelittene hadde det privilegium å gi bidrag til oppføringen og innredningen av bygninger som hadde tilknytning til den sanne tilbedelse. De gav materialer til tabernaklet og dets utstyr (2Mo 25: 1–9; 35: 4–9), «en frivillig offergave til Jehova», og folket måtte til slutt holdes tilbake fordi det som ble gitt, «viste seg å være nok materiale til alt det arbeid som skulle utføres, ja mer enn nok». (2Mo 35: 20–29; 36: 3–7) Kong Davids bidrag til oppførelsen av det framtidige templet innbefattet hans ’spesielle eiendom’ av gull og sølv til en verdi av over åtte milliarder kroner. Deretter bidrog folkets fyrster og førere med glede med gull og sølv til en verdi av nesten 14 milliarder kroner, og dessuten gav de en mengde kobber, jern og stein. – 1Kr 29: 1–9.

Under Moseloven var det påbudt å gi visse bidrag. Da Moses foretok en opptelling av israelittene, skulle hver mann fra 20-årsalderen og oppover gi en løsepenge for sin sjel, «en halv sekel [sannsynligvis omkring 7,50 kr] etter det hellige steds sekel». Det var «Jehovas bidrag», som de skulle gi til «tjenesten ved møteteltet» for å gjøre soning for sine sjeler. (2Mo 30: 11–16) Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus (Den jødiske krig, København 1997, 7. bok, kap. 6, pkt. 6 [s. 409]) skulle denne «hellige skatt» deretter betales hvert år. – 2Kr 24: 6–10; Mt 17: 24; se SKATT.

Med tanke på den levittiske prestestammens underhold hadde Gud forordnet at israelittene skulle yte et bidrag som bestod av en tiendedel av det utbytte landet gav dem, og levittene skulle på sin side yte en tiendedel av dette som bidrag til øverstepresten, til hans og hans families underhold. (4Mo 18: 26–28; se TIENDE.) De bidrag israelittene ytet til Jehova Gud, skulle overgis i øverstepresten Arons varetekt, og Jehova gav ham og hans sønner del i folkets offergaver og i oljen, vinen, kornet og førstegrøden som de gav Jehova, foruten visse deler av de dyrene som ble ofret. En skatt av krigsbyttet ble gitt til øverstepresten som «Jehovas bidrag», og en annen del av byttet gikk til levittene. – 4Mo 31: 1, 2, 28–30.

Israelittene brakte Jehova forskjellige ofre, hvorav noen var pålagt dem ifølge Loven, mens andre, for eksempel takkofre og løfteofre, var helt og holdent frivillige. – 3Mo 7: 15, 16; se OFRE.

På kong Jehoasjs tid ble det ved porten til Jehovas hus plassert en kiste hvor man kunne legge bidrag til det omfattende reparasjonsarbeidet på templet. Fyrstene og folket gledet seg så over å kunne komme med «den hellige skatt», slik at det ble mulig å ’gjøre Guds hus sterkt’ og lage redskaper til tempeltjenesten. – 2Kr 24: 4–14.

Ikke-israelitter ytet også bidrag til den sanne tilbedelse. Da Esra og en rest av jøder drog av sted fra Babylon til Jerusalem i 468 f.v.t., hadde de med seg sølv, gull og redskaper som et bidrag til Guds hus fra perserkongen Artaxerxes, hans rådgivere og fyrster og israelittene i Babylon. Under reisen ble disse verdiene betrodd i utvalgte menns varetekt. – Esr 7: 12–20; 8: 24–30.

Da Jesus Kristus og hans apostler utførte sin tjeneste, tok de imot den materielle hjelpen som ble tilbudt dem. (Lu 8: 1–3) De kristne i Makedonia og Akaia viste en spesiell iver når det gjaldt å hjelpe sine trengende brødre. De gledet seg over å kunne «gi en del av sine ting som et bidrag til de fattige blant de hellige i Jerusalem», idet de sannsynligvis gav et pengebidrag. – Ro 15: 26; se INNSAMLING.

Det greske ordet som i Romerne 15: 26 og 2. Korinter 9: 13 er gjengitt med «bidrag» (koinonịa), kan ordrett gjengis med «det å være felles om», «det å dele med andre». Det er det samme greske ordet som er brukt i Hebreerne 13: 16: «Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre, for i slike ofre finner Gud velbehag.»

Mange tilreisende jøder og proselytter som var blitt kristne under og like etter pinsehøytiden i år 33, ble tydeligvis boende i Jerusalem en tid for å lære mer om den kristne tro. Og for at ingen skulle mangle noe, gav mange frivillig det de eide; «de hadde alt felles». (Apg 4: 32–37; jf. Apg 5: 1–4.) Senere sørget menigheten i Jerusalem for en daglig utdeling av mat til nødstilte enker. (Apg 6: 1–3) Paulus kom med anvisninger om hvordan de midler som var kommet inn, skulle brukes til hjelp for enker som virkelig fortjente å få hjelp. – 1Ti 5: 9, 10; se NØDHJELP.

I den første kristne menighet ble ingen tvunget til å gi bidrag. Paulus skrev om dette: «La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» – 2Kt 9: 7.

Bidragets størrelse gir ikke nødvendigvis et sant bilde av giverens gavmildhet. Jesus Kristus betraktet en gang dem som la penger i templets bidragsbøsser. Han så de rike legge mange mynter i, men det som gjorde inntrykk på ham, var den helhjertete gavmildhet som ble vist av en fattig enke som bare la i to småmynter av svært liten verdi. Som han sa: «Selv om denne enken er fattig, har hun lagt i mer enn alle. For alle disse la i gaver av sin overflod, men denne kvinnen la i av sin armod alle de midler hun hadde å leve av.» (Lu 21: 1–4; Mr 12: 41–44) Med hensyn til det å gi bidrag til hjelp for fattige medtroende sa Paulus: «Når villigheten først er til stede, er den særlig antagelig etter det en har, ikke etter det en ikke har.» – 2Kt 8: 12.

Selv om ingen egentlig kan berike Jehova, som jo eier alt (1Kr 29: 14–17), er det å gi bidrag et privilegium som gjør det mulig for den som tilber Jehova, å vise sin kjærlighet til ham. Å gi bidrag med den rette innstilling og for å fremme den sanne tilbedelse, ikke for at andre skal se det, eller av selviske grunner, bringer lykke og fører til Jehovas velsignelse. (Apg 20: 35; Mt 6: 1–4; Ord 3: 9, 10) En kan erfare denne gleden ved regelmessig å legge noen av sine materielle midler til side, slik at en kan støtte den sanne tilbedelse og hjelpe trengende. – 1Kt 16: 1, 2.

Jehova er selv det beste eksempel i denne henseende, for han har gitt menneskene «liv og ånde og alle ting». (Apg 17: 25) Han har gitt sin enbårne Sønn til gagn for menneskene (Joh 3: 16), og han skjenker de kristne rike gaver, slik at de blir «beriket til all slags gavmildhet». (2Kt 9: 10–15) Ja, «enhver god gave og enhver fullkommen gave kommer ovenfra, for den kommer ned fra himmellysenes Far». – Jak 1: 17; se GAVER.

Bidragsbøsser. Da Jesus var på jorden, fantes det bidragsbøsser i templet i Jerusalem. (Joh 8: 20) De stod tydeligvis i det området som ble kalt kvinnenes forgård. Ifølge rabbinske kilder fantes det i dette templet, som var blitt ombygd av Herodes, 13 bidragsbøsser langs denne forgårdens mur. (Misjna, Shekalim 2: 1; 6: 1, 5) De hadde form som trompeter med små åpninger oventil, hvor folk la sine bidrag. (Mr 12: 41) Prestene ville ikke legge de sølvstykkene som Judas kastet inn i templet, på dette hellige stedet for bidrag, med den begrunnelse at de var «betaling for blod». (Mt 27: 6) Man mener at det i dette templet også fantes et større skattkammer, hvor pengene fra bidragsbøssene ble anbrakt. – Se SKATTKAMMER.

Se også HELLIGE BIDRAG, DET.