EDELSTENER

Med «edelstener» menes her både egentlige edelstener og andre steiner som ofte brukes som smykkesteiner. I dag er det bare diamanter, smaragder, rubiner og safirer som strengt tatt regnes som edelstener, mens andre sjeldne, vakre steiner gjerne blir omtalt som halvedelstener eller smykkesteiner. Det hebraiske uttrykket som gjengis med «edelsten», favner imidlertid videre, noe som framgår av Esekiel 28: 12, 13. De edelstenene som er nevnt der, sett under ett, skiller seg først og fremst ut fra andre mineraler ved sin sjeldenhet, skjønnhet og holdbarhet. Slike steiner er blitt brukt i smykker for både menn og kvinner fra tidlig bibelsk tid av.

Den første gangen edelstener er omtalt i Bibelen, er i 1. Mosebok 2: 11, 12, hvor Havila omtales som et land med godt gull og med «bdelliumharpiks og onyksstein».

Ens velstand ble blant annet målt i hvor mye man hadde av edelstener; konger som Salomo og Hiskia eide åpenbart store mengder. (1Kg 10: 11; 2Kr 9: 10; 32: 27) Edelstener ble gitt som gave (1Kg 10: 2, 10; 2Kr 9: 1, 9), ble tatt som krigsbytte (2Sa 12: 29, 30; 1Kr 20: 2) og ble brukt som handelsvare, for eksempel blant tyrierne (Ese 27: 16, 22). I en klagesang om «kongen i Tyrus» som Esekiel skrev under inspirasjon, heter det: «Enhver edelsten dekket deg: rubin, topas og jaspis; krysolitt, onyks og jade; safir, turkis og smaragd; og dine innfatninger og dine innsenkninger på deg var et arbeid i gull.» (Ese 28: 12, 13) Den symbolske kvinnen Babylon den store er overdådig smykket med edelstener. – Åp 17: 3–5; 18: 11–17.

I oldtiden ble edelstener ofte rundslipt og polert, men det ser ikke ut til at man pleide å slipe fasetter, slik man gjør i dag. Hebreerne og egypterne brukte smergel (korund) i form av stein eller pulver til polering av edelstener. Steinene ble ofte formslipt og gravert. Hebreerne kjente åpenbart til kunsten å gravere edelstener lenge før trelldommen i Egypt, hvor man også behersket denne kunsten. Judas seglring var uten tvil gravert. (1Mo 38: 18) Flere opplysninger om smykker og utsmykning i oldtiden finnes i artiklene ANKELKJEDE, ANKELRING; ARMBÅND; BROSJE; HALSKJEDE; NESERING; PERLEKJEDE; RING; SMYKKER, UTSMYKNING; ØRERING, ØREDOBB.

Bruk i forbindelse med tilbedelse. I ødemarken fikk israelittene det privilegium å gi forskjellige kostbarheter til tabernaklet og til øversteprestens efod og hans bryststykke, og i den forbindelse gav de utvilsomt ting som egypterne hadde gitt dem da de la press på dem for å få dem til å forlate landet. (2Mo 12: 35, 36) Gaven omfattet blant annet «onykssteiner og innfatningssteiner til efoden og til bryststykket». (2Mo 25: 1–7; 35: 5, 9, 27) Til øversteprestens efod ble det festet to onykssteiner, en på hvert skulderstykke, og på hver av steinene ble navnene på seks av Israels tolv stammer inngravert. «Domsbryststykket» ble smykket med fire rader med edelstener. Beretningen sier: «En rad med rubin, topas og smaragd var den første raden. Og den andre raden var turkis, safir og jaspis. Og den tredje raden var lesjem-stein, agat og ametyst. Og den fjerde raden var krysolitt og onyks og jade. De var innsatt i innfatninger av gull i sine fyllinger.» På hver av disse steinene ble navnet på en av Israels tolv stammer inngravert. – 2Mo 39: 6–14; 28: 9–21; se BRYSTSTYKKE.

Selv om Jehova ikke tillot David å bygge templet i Jerusalem (1Kr 22: 6–10), fant den aldrende kongen stor glede i å skaffe til veie kostbare materialer med tanke på byggingen, deriblant ’onykssteiner og steiner som skulle innfattes i hard mørtel, og mosaikksteiner og alle slags edelstener, og alabaststeiner i stor mengde’. Han gav et betydelig bidrag i form av forskjellige materialer, og også folket gav bidrag. (1Kr 29: 2–9) Da Salomo bygde templet, «kledde han huset med edelsten til utsmykning»; han besatte altså hele bygningen med kostbare steiner. – 2Kr 3: 6.

Brukt billedlig. I forbindelse med at apostelen Paulus sammenligner den kristne tjeneste med et byggearbeid og omtaler Jesus Kristus som den grunnvollen som en kristen skal bygge på, nevner han forskjellige slags byggematerialer til det åndelige byggearbeidet. Blant kvalitetsmaterialene, som kan stå imot «ilden», nevner han billedlige edelstener eller kostbare steiner. – 1Kt 3: 10–15.

Noen steder i Bibelen er edelstener brukt som symbol på egenskaper ved himmelske eller åndelige ting eller personer. Himlene ble åpnet for Esekiel, og i to forskjellige syn fikk han se fire levende skapninger med vinger og med hvert sitt hjul ved siden av seg. «Hjulenes utseende» blir sammenlignet med «gløden av krysolitt», det vil si at de var gule, eventuelt grønne. (Ese 1: 1–6, 15, 16; 10: 9) Senere fikk Daniel se en engel, «en mann som var kledd i lin», hvis «legeme var som krysolitt». – Da 10: 1, 4–6.

Da Esekiel fikk et syn av Jehovas herlighet, så han «noe som så ut som safirstein [en dypblå edelsten], noe som lignet en trone». (Ese 1: 25–28; 10: 1) Jehovas egen herlighet blir også sammenlignet med edelsteners blendende glans og skjønnhet. Da apostelen Johannes fikk se Guds himmelske trone, sa han: «Han som sitter der, er å se til som en jaspisstein og en kostelig rødfarget stein, og rundt omkring tronen er det en regnbue, som en smaragd å se til.» – Åp 4: 1–3, 9–11.

«Den hellige by, Det nye Jerusalem», «Lammets hustru», har en stråleglans «som den kosteligste stein, som en jaspisstein som skinner klart som krystall». Bymurens tolv grunnsteiner «var prydet med alle slags edelstener»; det var en edelsten til hver grunnstein, og alle var forskjellige: jaspis, safir, kalsedon, smaragd, sardonyks, sarder, krysolitt, beryll, topas, krysopras, hyasint og ametyst. Byens tolv porter var tolv perler. – Åp 21: 2, 9–21; se KORALLER og også artikler om de ulike edelstener.