SAKARJA

(Sakạrja) [Jehova har husket].

1. En av Je’iels ti sønner; av Benjamins stamme. (1Kr 9: 35–37) I den parallelle listen i 1. Krønikebok 8: 31 er navnet hans forkortet til Seker.

2. En rubenitt som muligens førte krig mot hagrittene på Sauls tid. – 1Kr 5: 6, 7, 10.

3. En levittisk portvakt som blir rosende omtalt som «en rådgiver med innsikt». Han hadde vært portvakt ved inngangen til møteteltet, og da David reorganiserte levittenes tjenester ved det framtidige templet, falt Sakarjas lodd mot nord. Han var den førstefødte sønnen til Mesjelemja, som var av kehatittenes slekt (en korahitt). – 1Kr 9: 21, 22; 26: 1, 2, 14.

4. En levitt som sammen med andre levitter fikk i oppdrag å spille på et strengeinstrument i prosesjonstoget da paktens ark ble ført til Jerusalem. Deretter spilte han foran det teltet som Arken stod i. – 1Kr 15: 18, 20; 16: 1, 4, 5.

5. En prest som var trompetblåser i prosesjonstoget da paktens ark ble ført til Jerusalem. – 1Kr 15: 24.

6. En levitt av Ussiels slekt som var med på reorganiseringen av tjenesten ved Jehovas hus. – 1Kr 24: 24, 25.

7. En levitt av Meraris slekt; sønn av Hosa; han ble utnevnt til å tilhøre staben av portvakter i Davids regjeringstid. – 1Kr 26: 1, 10, 11.

8. En mann av Manasse stamme; hans sønn Iddo var stammehøvding i Gilead i Davids regjeringstid. – 1Kr 27: 16, 21.

9. En levitt; hans sønn Jahasiel forsikret Jehosjafat og folket i Juda om at Jehova ville kjempe deres krig for dem. – 2Kr 20: 13–17.

10. En av folkets fyrster som Jehosjafat i 934 f.v.t. påla å undervise i Jehovas lov i alle Judas byer. – 2Kr 17: 7, 9.

11. En sønn av kong Jehosjafat. Sakarja og brødrene hans fikk alle sjenerøse gaver av Jehosjafat, men kongedømmet gikk videre til den førstefødte, Jehoram. Etter at Jehoram var kommet på tronen, drepte han Sakarja og de andre brødrene sine og også noen av fyrstene for å styrke sin stilling. – 2Kr 21: 1–4.

12. Sønn av øverstepresten Jehojada. Etter Jehojadas død vendte kong Jehoasj seg bort fra den sanne tilbedelse og lyttet til dårlige råd i stedet for å høre på Jehovas profeter. Sakarja, som var Jehoasjs fetter (2Kr 22: 11), advarte folket kraftig, men i stedet for å vise anger steinet de ham i forgården til templet. Sakarjas siste ord før han døde, var: «Måtte Jehova se det og kreve det tilbake.» Denne profetiske bønnen ble hørt, for Syria voldte Juda stor skade, og dessuten ble Jehoasj selv drept av to av sine tjenere «på grunn av presten Jehojadas sønners blod». Den greske oversettelsen Septuaginta og den latinske oversettelsen Vulgata sier at Jehoasj ble drept som hevn for Jehojadas «sønns» blod. Den massoretiske tekst og den syriske oversettelsen Peshitta bruker imidlertid flertallsformen «sønners». Dette er muligens for å framheve Jehojadas sønn Sakarjas opphøyde stilling og verdighet som både profet og prest. – 2Kr 24: 17–22, 25.

Jesus hadde høyst sannsynlig Sakarja, Jehojadas sønn, i tankene da han profeterte om at «alle profetenes blod som er blitt utøst fra verdens grunnleggelse», skulle bli krevd «av denne generasjon [jødene på Jesu tid], fra Abels blod til blodet av Sakarja, som ble slått i hjel mellom alteret og huset». (Lu 11: 50, 51) Beskrivelsene av hvor dette fant sted, stemmer overens. I det første århundre e.v.t. utgjorde Krønikebøkene den siste boken i De hebraiske skrifters kanon. Jesu ord ’fra Abel til Sakarja’ svarer derfor til det vi mener når vi sier «fra 1. Mosebok til Åpenbaringen». I den parallelle beretningen i Matteus 23: 35 blir Sakarja omtalt som Barakias sønn. Barakia var muligens et annet navn på Jehojada, men det kan også være tale om et ledd mellom Jehojada og Sakarja, eller det kan være navnet på en av Sakarjas tidligere forfedre. – Se BARAKIA.

13. En rådgiver for kong Ussia, som regjerte fra 829 til 778 f.v.t. Sakarja blir omtalt som en som «lærte folket frykt for den sanne Gud». – 2Kr 26: 5.

14. Konge i Israel. Sakarja var sønn av Jeroboam II og den siste herskeren av Jehus dynasti. Beretningen viser at hans regjeringstid, som varte i seks måneder, sluttet da han ble myrdet av Sjallum. (2Kg 15: 8–12) Sakarjas far døde omkring 803 f.v.t., i Ussias 27. regjeringsår (2Kg 14: 29), men det gikk omkring elleve år før Sakarjas regjeringstid på seks måneder begynte, i Ussias 38. år (ca. 792 f.v.t.). (2Kg 15: 8, 13) Grunnen til det kan ha vært at han var svært ung da faren døde, eller at sterk motstand (typisk for nordriket Israel) måtte overvinnes før han fikk grunnfestet sitt kongedømme.

15. En mann som var vitne til at Jesaja skrev sin sønns navn på en tavle; sønn av Jeberekja. – Jes 8: 1, 2.

16. Morfar til kong Hiskia. – 2Kg 18: 1, 2; 2Kr 29: 1.

17. En levitt, en av Asafs sønner, som var med på å fjerne de urene gjenstandene som ble ført ut av templet i begynnelsen av Hiskias regjeringstid. – 2Kr 29: 13, 15–17.

18. En levitt av Kehats slekt, en av dem som førte tilsyn med de utbedringsarbeidene på templet som kong Josjia iverksatte. – 2Kr 34: 8, 12.

19. En av de tre ledende prestene som kom med sjenerøse bidrag i form av dyreofre til den store påskefeiringen som Josjia fikk i stand. – 2Kr 35: 1, 8.

20. En profet etter landflyktigheten som skrev den boken som bærer hans navn. Sakarja kaller seg selv «sønn av Berekja, sønn av Iddo» (Sak 1: 1, 7), men andre steder hvor han blir omtalt, er det midterste slektsleddet (Berekja) utelatt. (Esr 5: 1; 6: 14; Ne 12: 4, 16) Sakarja ble trolig født et sted i Babylon, for han begynte sin profetgjerning bare 17 år etter hjemkomsten fra landflyktigheten, og det er rimelig å anta at han på det tidspunktet var mer enn 17 år, selv om han fortsatt ble kalt ’en ung mann’. – Sak 2: 4.

Sakarja og Haggai ble brukt av Jehova til å anspore Serubabel, øverstepresten Jesjua og de hjemvendte landflyktige til å fullføre gjenoppbyggingen av Jehovas tempel til tross for at de persiske makthavernes forbud fortsatt stod ved makt. (Esr 5: 1, 2; 6: 14, 15) Sakarjas profeti inneholder budskaper som han overbrakte med dette for øye i løpet av en periode på to år og en måned. (Sak 1: 1, 7; 7: 1, 8) Utover dette blir det ikke fortalt noe om hans virksomhet som profet. – Se SAKARJAS BOK.

Det er ikke grunn til å tro at Sakarja, Berekjas sønn, som det her er tale om, er den samme som «Sakarja, Barakias sønn» (Mt 23: 35; merk forskjellen i stavemåten), som Jesus nevnte. Den sistnevnte Barakia var høyst sannsynlig en øversteprest som levde på et tidligere tidspunkt. – Se nr. 12.

21. Et av de overhodene som Esra sendte av sted for å samle noen tjenere til Guds hus i forbindelse med reisen til Jerusalem i 468 f.v.t. (Esr 8: 15–17) Han er muligens den samme som nr. 22 eller nr. 23.

22. Overhode for Parosjs fedrehus. Denne Sakarja og 150 mann fra dette fedrehuset kom til Jerusalem sammen med Esra. (Esr 8: 1, 3) Muligens den samme som nr. 21.

23. Overhode for Bebais fedrehus. Denne Sakarja førte 28 mann av denne slekten tilbake til Jerusalem sammen med Esra. (Esr 8: 1, 11) Muligens den samme som nr. 21.

24. En av Elams sønner som på Esras oppfordring oppløste sitt ekteskap med en fremmed kvinne. – Esr 10: 10, 11, 26, 44.

25. En av dem som stod sammen med Esra da han leste opp og forklarte Loven for folket. Sakarja, som sannsynligvis var prest, stod på Esras venstre side. – Ne 8: 1, 2, 4.

26, 27. To menn av Juda stamme, sønner av henholdsvis Amarja og sjelanitten. Deres etterkommere bodde i Jerusalem etter landflyktigheten i Babylon. – Ne 11: 4, 5.

28. En prest, sønn av en mann som het Pasjhur; hans etterkommere bodde i Jerusalem etter landflyktigheten. – Ne 11: 10, 12.

29. En prest som blåste i trompet i prosesjonstoget da Jerusalems gjenoppbygde mur ble innviet; sønn av Jonatan. – Ne 12: 27, 31, 35.

30. En annen prest, som i likhet med nr. 29 blåste i trompet ved innvielsen av Jerusalems gjenoppbygde mur. – Ne 12: 40, 41.

31. En prest, far til døperen Johannes. (Lu 3: 2) Han og hans hustru, Elisabet, en slektning av Jesu mor, Maria, bodde i Judeas fjelland. De fryktet begge Gud og adlød hans bud. De var oppe i årene, men hadde ingen barn. – Lu 1: 5–7, 36.

Da det var Sakarjas tur til å ofre røkelse, mens «Abijas avdeling» gjorde tjeneste, sannsynligvis sent på våren eller tidlig på sommeren i år 3 f.v.t., gikk han som vanlig inn i helligdommen. Ved denne anledningen viste Jehovas engel Gabriel seg for ham og fortalte ham at hans bønn var blitt hørt. Hans hustru, Elisabet, skulle føde ham en sønn, og gutten skulle hete Johannes. Gabriel forklarte Sakarja hvordan gutten skulle oppdras, og hva han kom til å utrette. (Lu 1: 5–17) Sakarja bad engelen om et tegn som en ytterligere forsikring. Fordi han tvilte på engelens ord, fikk han vite at han ville bli stum og ikke være i stand til å si et ord før etter at Johannes var født. (Lu 1: 18–23) På den åttende dagen etter at gutten var født, avviste Elisabet naboers og slektningers forslag med hensyn til hva han skulle hete, og insisterte på at han skulle hete Johannes. Da de henvendte seg til Sakarja, tok han en tavle, og på den skrev han: «Johannes er hans navn.» I samme øyeblikk fikk han taleevnen tilbake og uttalte en profeti om den gjerning som henholdsvis hans sønn og Messias skulle utføre. – Lu 1: 13, 57–79.