«Den mørkhårete herskerinnen i den syriske ørken»

«Den mørkhårete herskerinnen i den syriske ørken»

HENNES hud var olivenbrun, hennes tenner perlehvite, hennes øyne svarte og strålende. Hun var velutdannet og språkmektig. Hun var en krigerdronning, og det ble sagt om henne at hun var mer intelligent enn Kleopatra og kanskje like vakker. Fordi hun våget å reise seg mot den framherskende verdensmakt på hennes tid, kom hun til å spille en profetisk rolle i et bibelsk drama. Hun ble rosende omtalt lenge etter sin død, og malere tegnet et flatterende bilde av henne. En forfatter på 1800-tallet beskrev henne som «den mørkhårete herskerinnen i den syriske ørken». Denne lovpriste kvinnen var Zenobia — dronning i den syriske byen Palmyra.

Hvordan oppnådde Zenobia sin fremtredende stilling? Under hvilke politiske forhold steg hun til maktens tinder? Hva er å si om hennes egenskaper? Og hvilken profetisk rolle spilte denne dronningen? La oss først se på den geografiske rammen om det dramaet hun spilte med i.

En by i utkanten av en ørken

Zenobias by, Palmyra, lå omkring 210 kilometer nordøst for Damaskus i den nordlige utkanten av den syriske ørken, der fjellkjeden Anti-Libanon slutter og slettelandskapet begynner. Denne oasebyen lå omtrent midtveis mellom Middelhavet og elven Eufrat. Det kan ha vært denne byen kong Salomo kalte Tadmor, en by som var av stor betydning for hans rike av to grunner, nemlig fordi den kunne tjene som en garnisonsby til beskyttelse for rikets nordlige grense, og fordi den var et viktig ledd i rekken av karavanebyer. Det fortelles at Salomo «gjenoppbygde . . . Tadmor i ødemarken». — 2. Krønikebok 8: 4.

Historien sier ikke noe om hva som skjedde med Tadmor i de tusen årene etter Salomos styre. Hvis det er riktig at Tadmor og Palmyra er samme sted, begynte denne byen å få en fremtredende stilling etter at Syria ble en provins og en utpost i Romerriket i år 64 f.v.t. «Palmyra var av stor betydning for Romerriket på to områder — det økonomiske og det militære,» sier Richard Stoneman i sin bok Palmyra and Its Empire—Zenobia’s Revolt Against Rome. Siden denne palmerike byen lå langs en viktig handelsrute som knyttet Roma til Mesopotamia og Østen, var den et transittsted for mange av datidens kostbare varer — krydder fra India, silke fra Kina og andre varer fra Persia og nedre Mesopotamia, som Romerriket var avhengig av å importere.

Militært sett tjente provinsen Syria som en buffersone mellom de rivaliserende maktene Romerriket og Persia. Elven Eufrat dannet skillet mellom Romerriket og dets østlige nabo i de første 250 årene e.v.t. Palmyra lå ute i ørkenen, vest for byen Dura-Europos ved Eufrat. De romerske keiserne Hadrian og Valerian verdsatte byens strategiske beliggenhet og besøkte den. Hadrian bidrog også til å øke dens arkitektoniske prakt og skjenket den mange store gaver. Valerian gjorde en av de fremste menn i Palmyra til romersk konsul i år 258 som en belønning for at han hadde kjempet mot Persia og klart å flytte Romerrikets grenser inn i Mesopotamia. Denne mannen var Odenathus, Zenobias mann. Zenobia spilte en viktig rolle i mannens framgangsrike vei til makten. Historikeren Edward Gibbon skrev: «Odenathus’ framgang skyldtes i høy grad hennes [Zenobias] uforlignelige klokskap og karakterstyrke.»

Kong Sapor av Persia bestemte seg nå for å reise seg mot romerne og hevde sitt herredømme over alle tidligere persiske provinser. Han marsjerte vestover med en veldig hær, inntok de romerske garnisonsbyene Nisibis og Carrhae (Karan) og begynte å herje i de nordlige delene av Syria og Kilikia. Keiser Valerian kom selv for å lede sine styrker mot angriperne, men han ble slått og tatt til fange av perserne.

Odenathus fant det betimelig å sende kostbare gaver og et fredsbudskap til den persiske monarken. Kong Sapor befalte hånlig at gavene skulle kastes i Eufrat, og forlangte at Odenathus skulle tre fram for ham som en fange som ber om nåde. Palmyrerne svarte med å samle en hær som bestod av ørkennomader og restene av de romerske styrkene, og satte etter perserne, som nå gjorde retrett. Sapors menn — som var krigstrette og hadde et stort krigsbytte å slepe med seg — hadde lite å stille opp mot ørkenkrigernes taktikk, som bestod i hurtige angrep og tilbaketrekninger, og de ble drevet på flukt.

Valerians sønn og etterfølger, Gallienus, skjenket Odenathus tittelen corrector totius Orientis (hele Østens hersker) i takknemlighet for hans seier over Sapor. Med tiden gav Odenathus seg selv tittelen «kongenes konge».

Zenobia tar sikte på å skape et verdensrike

I 267 e.v.t., da Odenathus stod på høyden av sin makt, ble han og hans arving snikmyrdet, antagelig av en hevngjerrig nevø. Zenobia overtok sin manns stilling siden hennes sønn var for ung. Hun var vakker og ærgjerrig, hun var en dyktig administrator, hun var vant til å være på krigstog med sin mann, hun snakket flere språk flytende, og nå klarte hun å vinne sine undersåtters respekt og støtte — ingen dårlig prestasjon i det beduinske miljøet. Zenobia var glad i å tilegne seg lærdom og omgav seg med intellektuelle mennesker. En av hennes rådgivere var filosofen og retorikeren Kassios Longinos — som sies å ha vært «et levende bibliotek og et vandrende museum». Forfatteren Stoneman sier: «I løpet av de fem årene etter at Odenathus døde . . . hadde Zenobia etablert seg i sitt folks bevissthet som Østens herskerinne.»

På den ene siden av Zenobias domene lå Persia, som hun og hennes mann hadde svekket, og på den andre siden lå Romerriket, som var for nedadgående. Historikeren J.M. Roberts sier om forholdene i Romerriket på den tiden: «Det tredje århundre var . . . en forferdelig tid for Romerriket både i østlige og vestlige grenseområder, samtidig med at en ny periode med borgerkriger og krangel om overtagelse av maktposisjoner hadde begynt. Hele 22 keisere (tronpretendenter ikke medregnet) kom og gikk.» Den syriske herskerinnen var derimot en veletablert enevoldsmonark i sitt rike. Stoneman sier: «Fordi hun kontrollerte maktbalansen mellom to riker [Persia og Romerriket], kunne hun ta sikte på å skape et tredje som ville ha overtaket over dem begge.»

Da det i år 269 dukket opp en utfordrer til det romerske herredømme i Egypt, bød det seg en anledning for Zenobia til å utvide sitt maktområde. Zenobias hær marsjerte raskt inn i Egypt, knuste opprøreren og inntok landet. Hun utropte seg selv til dronning av Egypt og lot prege mynter i sitt navn. Hennes rike strakte seg nå fra Nilen til Eufrat. På dette stadium i sitt liv kom hun til å inneha stillingen som «Sydens konge», som er omtalt i en av Daniels profetier i Bibelen, siden hennes rike da omfattet det området som lå sør for Daniels hjemland. (Daniel 11: 25, 26) Hun erobret også det meste av Lilleasia.

Zenobia befestet og forskjønnet sin hovedstad, Palmyra, i en slik grad at den kunne måle seg med de fremste byer i Romerriket. Det antas at folketallet kom opp i over 150 000. Praktfulle offentlige bygninger, templer, hager, søyler og monumenter satte sitt preg på byen, som var omgitt av en mur som skal ha vært 21 kilometer lang. Søyleganger med rekker av over 15 meter høye korintiske søyler — i alt omkring 1500 — strakte seg langs hovedgaten. Byen var full av statuer og byster av helter og rike velgjørere. I år 271 reiste Zenobia også to statuer av seg selv og sin avdøde mann. Palmyra lå der i utkanten av ørkenen og glitret som en juvel.

Soltemplet var et av de fineste byggverkene i Palmyra og spilte utvilsomt en dominerende rolle i byens religiøse liv. Det er sannsynlig at også Zenobia dyrket en guddom som var knyttet til solguden. Men Syria var i det tredje århundre et land med mange religioner. I Zenobias rike var det både jøder, astrologer, folk som gav seg ut for å være kristne, og tilbedere av solen og månen. Hvilken holdning inntok hun til de forskjellige religionsformene i sitt rike? Forfatteren Stoneman bemerker: «En klok hersker vil ikke overse noen skikker som hennes folk later til å finne passende. . . . Man håpet . . . at gudene var mobilisert på Palmyras side.» Det ser ut til at Zenobia viste religiøs toleranse. Men var gudene virkelig «mobilisert på Palmyras side»? Hva var i emning for Palmyra og byens ’kloke hersker’?

En keiser ’oppvekker sitt hjerte’ mot Zenobia

I løpet av året 270 ble Aurelian romersk keiser. Hans hærer klarte å drive tilbake og tukte barbarene i nord. I år 271 opptrådte han som «Nordens konge» i Daniels profeti og ’oppvekte sin kraft og sitt hjerte mot Sydens konge’, som var representert ved Zenobia. (Daniel 11: 25a) Aurelian sendte noen av sine styrker til Egypt og ledet selv hovedhæren østover gjennom Lilleasia.

Sydens konge — den herskermakt som Zenobia stod i spissen for — ’hisset seg opp’ til kamp mot Aurelian «med en overmåte stor og mektig militær styrke» som stod under ledelse av to generaler, Zabdas og Sabbai. (Daniel 11: 25b) Men Aurelian tok Egypt og fikk i gang et felttog gjennom Lilleasia og Syria. Zenobia ble slått ved Emesa (nå Homs) og trakk seg tilbake til Palmyra.

Da Aurelian hadde beleiret Palmyra, flyktet Zenobia med sin sønn i retning av Persia i håp om å få hjelp, men hun ble tatt av romerne ved Eufrat. Palmyrerne overgav byen sin i år 272. Aurelian opptrådte storsinnet overfor innbyggerne, men tok et enormt krigsbytte, blant annet gudebildet fra solgudens tempel, og satte kursen mot Roma. Den romerske keiseren sparte Zenobias liv og gjorde henne til sitt viktigste trofé i sitt triumftog gjennom Roma i år 274. Her tilbrakte hun resten av sitt liv som husfrue.

Ørkenbyen blir lagt i ruiner

Noen måneder etter at Aurelian inntok Palmyra, slaktet palmyrerne ned den romerske garnisonen han hadde etterlatt seg der. Da nyheten om dette opprøret kom Aurelian for øre, gav han øyeblikkelig sine soldater ordre om å snu, og denne gangen tok de en fryktelig hevn over befolkningen. De som unnslapp den nådeløse nedslaktingen, ble ført bort som slaver. Den praktfulle byen ble plyndret og lagt fullstendig i ruiner. Den travle hovedstaden ble igjen som den hadde vært før — «Tadmor i ødemarken».

Da Zenobia stod opp mot Romerriket, spilte hun og keiser Aurelian uten å vite det, rollene som «Sydens konge» og «Nordens konge». Derved medvirket de i oppfyllelsen av en del av en profeti som ble detaljert nedtegnet av Jehovas profet omkring 800 år tidligere. (Daniel, kapittel 11) Med sin fargerike personlighet vakte Zenobia beundring hos mange. Men det viktigste var den rollen hun spilte ved at hun representerte en politisk faktor som var forutsagt i Daniels profeti. Hennes herredømme varte bare i fem år. Palmyra, hovedstaden i Zenobias rike, er i dag bare en liten landsby. Også det mektige romerske verdensrike har for lenge siden gått i oppløsning og veket plassen for nyere riker. Hvordan kommer det til å gå med disse rikene i framtiden? Også deres skjebne kommer til å være i samsvar med den sikre oppfyllelsen av bibelske profetier. — Daniel 2: 44.

[Ramme på side 29]

Arven etter Zenobia

Da keiser Aurelian kom tilbake til Roma etter å ha slått Zenobia, dronningen av Palmyra, bygde han et tempel til ære for solen. I dette templet plasserte han de statuene av solguden som han hadde ført med seg tilbake fra Zenobias by. I bladet History Today heter det: «Den av alle Aurelians handlinger som har satt de dypeste spor etter seg, er kanskje at han i 274 innstiftet en solfest som skulle feires hvert år ved vintersolverv, den 25. desember. Da riket ble kristent, ble Kristi fødselsdag lagt til denne datoen for at den nye religionen skulle være lettere å akseptere for dem som satte pris på de gamle festlighetene. Det er en pussig tanke at det til sjuende og sist skyldes keiserinne Zenobia at . . . [folk] feirer vår jul.»

[Kart på sidene 28 og 29]

(Se den trykte publikasjonen)

MIDDELHAVET

SYRIA

Antiokia

Emesa (Homs)

PALMYRA

Damaskus

MESOPOTAMIA

Eufrat

Carrhae (Karan)

Nisibis

Dura-Europos

[Rettigheter]

Søylegang: Michael Nicholson/Corbis

[Bilde på side 29]

Romersk mynt muligens med bilde av Aurelian

[Bilde på side 30]

Soltemplet i Palmyra

[Rettigheter]

The Complete Encyclopedia of Illustration/J.G. Heck

[Bilde på side 31]

Dronning Zenobia taler til sine soldater

[Rettigheter]

Giovanni Battista Tiepolo, «Dronning Zenobia taler til sine soldater», Samuel H. Kress Collection, Photograph © Board of Trustees, National Gallery of Art, Washington

[Bilderettigheter på side 28]

Utsnitt av Giovanni Battista Tiepolo, «Dronning Zenobia taler til sine soldater», Samuel H. Kress Collection, Photograph © Board of Trustees, National Gallery of Art, Washington