BALSAMERING
Kunsten å behandle et dødt legeme (av et menneske eller et dyr) med visse midler, blant annet velluktende oljer, for å forhindre at det går i forråtnelse. Om denne kunsten ikke ble oppfunnet av egypterne, ble den i hvert fall praktisert av dem på et meget tidlig tidspunkt. Et dødt legeme av et menneske eller av et dyr som er blitt bevart ved den gamle egyptiske balsameringsmetoden eller ved en annen balsameringsmetode, kalles en mumie. Balsamering av mennesker ble i oldtiden utført ikke bare av egypterne, men også av slike folk som assyrerne, perserne og skyterne.
Balsameringen av Jakob og Josef. Bibelen nevner bare to tilfeller av egentlig balsamering, og i begge tilfellene var dette noe som fant sted i Egypt. Det var her Jakob døde, og etter at den inspirerte beretningen har beskrevet Josefs sorg over farens bortgang, sier den: «Deretter befalte Josef sine tjenere, legene, å balsamere hans far. Legene balsamerte så Israel, og de brukte hele førti dager på ham, for så mange dager bruker de vanligvis på balsameringen, og egypterne fortsatte å felle tårer over ham i sytti dager.» (1Mo 50: 2, 3) Josef selv døde i en alder av 110 år, «og de lot ham balsamere, og han ble lagt i en kiste i Egypt». (1Mo 50: 26) Når det gjelder Jakob, ble han tydeligvis først og fremst balsamert for at hans legeme skulle bli bevart inntil det skulle begraves i det lovte land. I Josefs tilfelle kan hans høye stilling ha vært årsaken. – 1Mo 49: 29–32; 50: 13, 24, 25; 2Mo 13: 18, 19; Jos 24: 32.
Ifølge Herodot innbefattet de egyptiske balsameringsmetodene at man lot liket ligge i et natronbad i sytti dager. Bibelen sier imidlertid at de egyptiske legene som lenge før Herodots tid balsamerte Jakob, brukte «førti dager på ham, for så mange dager bruker de vanligvis på balsameringen, og egypterne fortsatte å felle tårer over ham i sytti dager». (1Mo 50: 3) Forskere har gjort forskjellige forsøk på å få 1. Mosebok 50: 3 til å stemme med det Herodot sier. Man har for eksempel pekt på at de 40 dagene kanskje ikke innbefattet den tiden liket lå i natron. På den annen side er det også mulig at Herodot ganske enkelt tok feil da han skrev at liket lå i natron i 70 dager. Den greske historieskriveren Diodoros Siculus, som levde senere (i det første århundre f.v.t.), sa at den egyptiske balsameringsprosessen varte over 30 dager. (Diodorus of Sicily, I, 91, 5, 6) Det kan naturligvis også være at det fantes egyptiske balsameringsmetoder som ingen av de to historieskriverne nevner, og det er også mulig at balsameringsprosessen til forskjellige tider i historien har vært av forskjellig lengde.
Begravelser blant hebreere og kristne. De dårlig bevarte menneskerestene som man har funnet i graver i Palestina, vitner om at det ikke var alminnelig blant hebreerne å balsamere de døde (i hvert fall ikke for å bevare dem i lengre tid, slik som hos egypterne), og at Kristi første etterfølgere i dette området heller ikke balsamerte sine døde i et forsøk på å bevare deres legemer for bestandig. De trofaste hebreerne og de sanne kristne var klar over at både menneskers og dyrs sjel dør, og at legemet vender tilbake til støvet. (For 3: 18–20; Ese 18: 4) Det at Bibelen sier så lite om balsamering, er enda et vitnesbyrd om at det ikke var vanlig blant hebreerne og de første kristne å balsamere de døde.
Om begravelsen av kong Asa sier Bibelen: «De la ham på den sengen som var fylt med balsamolje og salver av forskjellige slag, blandet til en salve som var laget spesielt. Videre foretok de en usedvanlig stor begravelsesbrenning for ham.» Dette betyr ikke at kongen ble kremert, men at det ble brent krydderier. (2Kr 16: 13, 14) Og selv om denne anvendelsen av salver kanskje kunne betraktes som en form for balsamering, svarte den ikke til den metoden egypterne brukte.
Da Jesus Kristus døde, kom Nikodemus med «en rull med myrra og aloe, omkring hundre pund», og det sies videre: «De tok så Jesu legeme og bandt linbind om det sammen med krydderiene, slik skikken er hos jødene når de forbereder en begravelse.» (Joh 19: 39, 40) Denne behandlingen ble imidlertid ikke kalt balsamering, og den kan ikke sammenlignes med egypternes balsameringsmetoder. Det var bare på den måten man pleide å gjøre i stand et lik til begravelse. Lasarus ble uten tvil behandlet på samme måte før han ble gravlagt, og hans tilfelle viser at jødene ikke hadde for vane å gjennomføre en omfattende balsameringsprosess for å bevare legemet i lang tid, for da Jesus sa: «Ta steinen bort», sa Marta: «Herre, det lukter sikkert allerede av ham, for det er fjerde dagen.» Hun ville ikke ha ventet at Lasarus var i en slik tilstand hvis han var blitt balsamert. Lasarus’ føtter og hender var ombundet med tøystrimler, og «hans ansikt var ombundet med et klede», men hensikten med dette har tydeligvis ikke vært å beskytte hans legeme mot forråtnelse. – Joh 11: 39, 44; se BEGRAVELSE, GRAVSTEDER.