Jehovas Ord er levende

Viktige punkter fra Esras bok

ESRAS BOK i Bibelen er en fortsettelse av 2. Krønikebok. Skribenten, presten Esra, begynner med å fortelle at perserkongen Kyros utsteder et dekret som gjør det mulig for en rest av de landflyktige jødene i Babylon å vende tilbake til sitt land. Beretningen slutter med at Esra tar skritt for å foreta en renselse blant dem som har gjort seg urene med folket i landet. Alt i alt omspenner boken en periode på 70 år — fra 537 til 467 fvt.

Esra har en klar hensikt med å skrive boken: Han ønsker å vise hvordan Jehova oppfylte sitt løfte om å utfri sitt folk fra fangenskapet i Babylon og å gjenopprette den sanne tilbedelse i Jerusalem. Derfor fokuserer Esra bare på hendelser i tilknytning til dette. Esras bok er en beretning om hvordan templet ble gjenoppbygd, og hvordan tilbedelsen av Jehova ble gjenopprettet trass i motstand og Guds folks ufullkommenhet. Beretningen er av stor interesse for oss fordi vi også lever i en gjenreisningstid. Mange strømmer til «Jehovas fjell», og hele jorden er i ferd med å bli «fylt med kunnskapen om Jehovas herlighet». — Jesaja 2: 2, 3; Habakkuk 2: 14.

TEMPLET BLIR GJENOPPBYGD

(Esra 1: 1 til 6: 22)

Som en reaksjon på Kyros’ frigivelsesdekret vender omkring 50 000 landflyktige jøder tilbake til Jerusalem under ledelse av stattholderen Serubabel, eller Sjesbassar. De hjemvendte jødene går straks i gang med å gjenoppbygge alteret, og de begynner å ofre til Jehova.

Året etter legger israelittene grunnvollen til Jehovas hus. Fiender blander seg stadig opp i byggearbeidet og greier til slutt å få utstedt en kongelig befaling om at arbeidet skal stanses. Profetene Haggai og Sakarja oppmuntrer folket til å gjenoppta byggingen av templet til tross for forbudet. Frykten for å handle i strid med et ufravikelig persisk dekret som i sin tid ble utstedt av Kyros, holder motstanderne på avstand. En offisiell undersøkelse bringer nemlig for en dag Kyros’ befaling «angående Guds hus i Jerusalem». (Esra 6: 3) Det går fint framover med arbeidet, og templet fullføres.

Svar på bibelske spørsmål:

1: 3—6 — Var de israelittene som ikke vendte tilbake til sitt hjemland, svake i troen? Materialisme eller mangel på verdsettelse av den sanne tilbedelse kan ha vært en årsak til at enkelte ikke vendte tilbake til Jerusalem. Men dette gjaldt ikke alle som ble igjen i Babylon. For det første tok den 1600 kilometer lange reisen til Jerusalem fire—fem måneder. Det å slå seg ned i og gjenoppbygge et land som hadde ligget øde i 70 år, krevde dessuten stor fysisk styrke. Derfor kan ugunstige omstendigheter, for eksempel fysiske lidelser, høy alder og familieforpliktelser, utvilsomt ha hindret noen i å vende tilbake.

2: 43 — Hvem var netinim-tjenerne? De var folk av ikke-israelittisk opprinnelse som tjente som tempeltjenere. Blant dem var etterkommerne av gibeonittene på Josvas tid og andre «som David og fyrstene hadde gitt til tjeneste for levittene». — Esra 8: 20.

2: 55 — Hvem var sønnene av Salomos tjenere? De var ikke-israelitter som fikk spesielle privilegier i tjenesten for Jehova. De kan ha tjent som skrivere eller avskrivere i templet eller i forbindelse med administrasjonen.

2: 61—63 — Kunne de hjemvendte fangene bruke Urim og Tummim, som var blitt brukt når man hadde behov for et svar fra Jehova? De som hevdet at de var av presteætt, men ikke kunne bevise sin påstand, kunne ha brukt Urim og Tummim for å få det slått fast. Esra nevner dette bare som en mulighet. Bibelen inneholder ingen beretning om at Urim og Tummim ble brukt da eller senere. Ifølge jødisk tradisjon forsvant Urim og Tummim da templet ble ødelagt i 607 fvt.

3: 12 — Hvorfor gråt de gamle mennene som hadde sett ’Jehovas første hus’? Disse mennene kunne huske hvor praktfullt Salomos tempel hadde vært. Grunnvollen til det nye templet som var framfor dem, var «som ingenting i deres øyne» i sammenligning. (Haggai 2: 2, 3) Ville deres anstrengelser føre til at dette templet ble like praktfullt som det forrige? De må ha følt seg motløse, og det var derfor de gråt.

3: 8—10; 4: 23, 24; 6: 15, 16 — Hvor mange år gikk det før templet var gjenoppbygd? Grunnvollen til templet ble lagt i 536 fvt. — «i det andre året etter at de var kommet». På grunn av et forbud stoppet byggearbeidet opp på kong Artaxerxes’ tid, i 522 fvt. Forbudet varte til 520 fvt., til kong Dareios’ andre år. Templet ble fullført i det sjette året av hans regjering, i 515 fvt. (Se rammen «Persiske konger fra 537 til 467 fvt.») Det gikk altså omkring 20 år fra byggingen av templet begynte, til templet stod ferdig.

4: 8 til 6: 18 (4: 8, NW, fotnoten) — Hvorfor ble disse versene skrevet på arameisk? Dette avsnittet inneholder for det meste avskrifter av brev fra embetsmenn til konger og deres svar. Esra skrev dem av fra offentlige opptegnelser som var skrevet på arameisk, datidens handelsspråk og diplomatspråk. Andre passasjer i Bibelen som opprinnelig ble skrevet på dette gamle semittiske språket, er Esra 7: 12—26, Jeremia 10: 11 og Daniel 2: 4b til 7: 28.

Hva vi kan lære:

1: 2. Det som Jesaja hadde profetert rundt 200 år i forveien, gikk i oppfyllelse. (Jesaja 44: 28) Profetier i Jehovas Ord slår aldri feil.

1: 3—6. Noen av israelittene ble værende i Babylon. På lignende måte er det mange blant Jehovas vitner som ikke kan begynne i heltidstjenesten eller tjene der behovet er større. Men de støtter og oppmuntrer dem som kan. De gir også frivillige bidrag til fremme av forkynnelsen av Riket og arbeidet med å gjøre disipler.

3: 1—6. I den sjuende måneden (tisjri, som svarer til september/oktober) i år 537 fvt. ofret trofaste hjemvendte jøder sine første brennofre. Babylonerne hadde gått inn i Jerusalem i den femte måneden (ab, som svarer til juli/august) i 607 fvt., og to måneder senere var byen lagt fullstendig øde. (2. Kongebok 25: 8—17, 22—26) Som forutsagt endte Jerusalems 70-årige øde tilstand akkurat i rette tid. (Jeremia 25: 11; 29: 10) Alt det som blir forutsagt i Jehovas Ord, går i oppfyllelse.

4: 1—3. Den trofaste rest av jøder avslo et tilbud som ville ha betydd at de hadde måttet inngå religiøst forbund med slike som tilbad falske guder. (2. Mosebok 20: 5; 34: 12) Jehovas tilbedere i dag følger deres eksempel ved ikke å slutte seg til felleskirkelige bevegelser.

5: 1—7; 6: 1—12. Jehova kan lede begivenhetenes gang til beste for sitt folk.

6: 14, 22. Når vi med iver gjør Jehovas gjerning, får vi hans godkjennelse og velsignelse.

6: 21. Samaritaner som bodde i jødenes hjemland, og hjemvendte jøder som hadde gitt etter for hedensk påvirkning, ble motivert til å foreta de nødvendige forandringer i sitt liv da de så hvilken framgang Jehovas arbeid hadde. Bør ikke vi på vår side ivrig delta i det arbeidet Jehova Gud har gitt oss, et arbeid som innbefatter å forkynne om Guds rike?

ESRA KOMMER TIL JERUSALEM

(Esra 7: 1 til 10: 44)

Året er 468 fvt., og det har gått 50 år siden innvielsen av Jehovas gjenoppførte hus. Esra og en rest av Guds folk drar opp fra Babylon til Jerusalem og har med seg frivillige bidrag. Hva får han kjennskap til når han kommer dit?

Fyrstene sier til Esra: «Israels folk og prestene og levittene har ikke skilt seg ut fra landenes folkeslag . . . med hensyn til vederstyggelighetene deres.» Og «fyrstenes og styresmennenes hånd har vist seg å være først i denne troløshet». (Esra 9: 1, 2) Esra er forferdet. Han blir oppfordret til å være «sterk og gå til handling». (Esra 10: 4) Esra tar skritt for å ordne opp i situasjonen, og folket reagerer positivt.

Svar på bibelske spørsmål:

7: 1, 7, 11 — Er det den Artaxerxes som fikk stanset byggearbeidet, som omtales i alle disse versene? Nei. Artaxerxes var et navn eller en tittel som ble brukt på to persiske konger. Den ene var enten Bardiya eller Gaumata, som fikk stanset arbeidet på templet i 522 fvt., og den andre var Artaxerxes Longimanus, som var den Artaxerxes som regjerte da Esra kom til Jerusalem.

7: 28 til 8: 20 — Hvorfor var det mange jøder i Babylon som ikke ville dra opp til Jerusalem sammen med Esra? Selv om det var over 60 år siden den første gruppen av jøder hadde vendt tilbake til sitt hjemland, var Jerusalem tynt befolket. De som skulle vende tilbake til Jerusalem, måtte bygge opp et nytt liv under vanskelige og farlige forhold. Utsiktene i datidens Jerusalem var ikke spesielt lovende materielt sett for jøder som kanskje var blitt velstående i Babylon. Vi må heller ikke glemme at selve reisen var farefull. De som vendte tilbake, måtte ha sterk tro på Jehova, nidkjærhet for den sanne tilbedelse og mot til å dra av gårde. Også Esra trengte styrke, noe han fikk ved at Jehovas hånd var over ham. På Esras oppfordring var det 1500 familier — kanskje til sammen 6000 mennesker — som var villige til å dra. Dessuten var det 38 levitter og 220 netinim-tjenere som reagerte positivt på en mer direkte henvendelse fra Esra.

9: 1, 2 — Hvor alvorlig var det å inngå ekteskap med «landenes folkeslag»? Den gjenreiste nasjonen skulle verne om tilbedelsen av Jehova fram til Messias’ komme. Ekteskap med andre innbyggere utgjorde en alvorlig trussel mot den sanne tilbedelse. Fordi noen hadde inngått ekteskapsallianser med folk som tilbad avguder, kunne hele nasjonen til slutt komme til å smelte sammen med de hedenske nasjonene. Den rene tilbedelse kunne komme til å forsvinne fra jordens overflate. Hvem skulle da Messias ha kommet til? Det er ikke rart at Esra ble sjokkert da han fikk vite hva som hadde skjedd!

10: 3, 44 — Hvorfor ble hustruenes barn også sendt bort? Hvis de kvinnene som ble sendt bort, ikke hadde fått barna med seg, hadde det vært større sannsynlighet for at de med tiden ville vende tilbake til barna sine. Dessuten trenger små barn vanligvis sin mor.

Hva vi kan lære:

7: 10. Esra er et fint eksempel for oss. Han studerte flittig Guds Ord og var dyktig til å undervise i det. Han ’beredte sitt hjerte’ under bønn til å rådføre seg med Jehovas lov. Når han rådførte seg med den, viet han det Jehova sa, den største oppmerksomhet. Esra fulgte det han lærte, og anstrengte seg for å undervise andre.

7: 13. Jehova ønsker villige tjenere.

7: 27, 28; 8: 21—23. Esra æret Jehova, kom med en oppriktig anmodning til ham før han skulle foreta en lang og farefull reise til Jerusalem, og var villig til å sette Guds ære foran sin egen sikkerhet. Han er derfor et fint eksempel for oss.

9: 2. Vi må ta formaningen om å gifte oss ’bare i Herren’ alvorlig. — 1. Korinter 7: 39.

9: 14, 15. Dårlig omgang kan føre til at vi mister Jehovas godkjennelse.

10: 2—12, 44. De som hadde tatt seg fremmede hustruer, viste ydmykt at de angret, og de ordnet opp i situasjonen. De var gode eksempler ved sin holdning og sin handlemåte.

Jehova oppfyller sine løfter

Esras bok er svært verdifull for oss. Nøyaktig til fastsatt tid oppfylte Jehova sitt løfte om å utfri sitt folk av fangenskapet i Babylon og gjenopprette den sanne tilbedelse i Jerusalem. Er ikke det noe som styrker vår tro på Jehova og hans løfter?

Tenk på de eksemplene som Esras bok omtaler. Esra og den resten som drog tilbake til Jerusalem for å være med på gjenopprettelsen av den rene tilbedelse der, var gode eksempler ved sin gudhengivenhet. Denne boken framhever også gudfryktige fremmedes tro og angrende overtrederes ydmyke holdning. De ordene som Esra skrev under inspirasjon, er et tydelig vitnesbyrd om at «Guds ord er levende og utfolder kraft». — Hebreerne 4: 12.

[Oversikt/bilde på side 18]

PERSISKE KONGER FRA 537 TIL 467 FVT.

Kyros den store (Esra 1: 1)døde i 530 fvt.

Kambyses, eller Ahasverus (Esra 4: 6) 530—522 fvt.

Artaxerxes — Bardiya eller Gaumata (Esra 4: 7) 522 fvt. (Myrdet etter å ha regjert i bare sju måneder)

Dareios I (Esra 4: 24) 522—486 fvt.

Xerxes I, eller Ahasverusa 486—475 fvt. (Regjerte som Dareios Is medregent 496—486 fvt.)

Artaxerxes Longimanus (Esra 7: 1) 475—424 fvt.

[Fotnote]

[Bilde]

Ahasverus

[Bilde på side 17]

Kyros

[Bilde på side 17]

Kyros’ sylinder viser at det var vanlig at fanger ble sendt tilbake til sine respektive hjemland

[Rettigheter]

Sylinder: Bilde tatt med tillatelse av British Museum

[Bilde på side 20]

Vet du hva som gjorde Esra til en dyktig lærer?